22.
Gunnaren
Gunnaren
En sommarmorran på Gunnargrunnen,
med fiskebitt og sjøfugllåt.
Å nyte sola i morrastunden,
det e trivsel førr en mann i båt.
Austagråen gjør luften klår og rein,
men føre båten på brådypt vann.
Man gløtte opp på meesteinen,
og ergre seg berre lite grann.
Då e det at auaren begynne å bite.
Den vindgråen va slettes ikke gal.
Auaren står dypt i bakken må vite.
Juksa e full i kvert einaste hal.
Måsen e urolig, ka e det som står på.
Eg har nok ei aning, og fikk også rett.
En auar flyt, eg ser at ørna tar han,
og flyg tel lands førr å ete seg mett.
Det lir ut på morran, og fleire båta kommer.
Folk ha sovve lenge, men ka gjør vel det.
Sola skjenn og det e ferie og sommer.
Dem må ut på fjorden førr her e det fred.
Straumen ha ført meg dit eg begynte å fiske.
Torsken og seien bit villig igjen.
Småbølgan skvulpe, det e som om dem kviskre;
- no ha du fådd nok, du må komme deg hjem.
Eg trekke i snora og starte motoren.
Båten skyt fart og kursen bli satt.
Han e en heil sydaustramling på fjorden,
og plystre en stubb her eg sitt ved mitt ratt.
Sydausten ha hissa seg opp tel kuling.
Sjøsprøyten står, -det gjør ingenting det.
Om eg blir våt og båten får juling
når naturen gjer meg trivsel og fred.
Turen e over, eg ha betøyd båten.
Den e blidd vaska og fisken e sløyd.
Fuglan ha fådd sitt, eg høre på låten
at dem liksom eg, e svært godt fornøyd.
Naustdøra lukkes, eg har en ting i vente.
fersk sei og lever med nypotetes tel.
Det e ingen bank som kan gje ei sånn rente
som naturen gjer, hvis folk berre vil.
----------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar