21.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Spellegalskap
Då eg vaks opp rett før, under og rett ette krigen hadde vi som gutonga også en form førr spellegalskap i ett par, tre hektiske vårvikke. No va det svært begrensa telgang på kapital den gangen, så det va aldri fare førr at vi sko ruinere oss økonomisk førr resten av levetia. Men førr oss som va mindre og måtte ut på lånemarkedet, va det ofte tungt nok å klare førpliktelsan tel utålmodige kreditora i mange vikke framover. Det va omtrent umulig førr en syv-åtteåring å røyse så mykke kapital heime, så det blei å låne fire fem ett-øringa hos dem som va større og hadde penga, så man fikk være med i kampen om storkapitalen når den første barflekken stakk fram av snyskavlan.
Det her handle selvfølgelig om ett av vårres mange kulturelle telbud den gang, nemlig det å spelle mynt (kaste på stikka som det heite på litt finare språk). Den økonomiske gullalderen va ikke oppfunne endå, så vi brukte ett-øringa tel å begynne med. Som eg ha nevnt va det å skaffe seg ett øre førr en liten gutonge ikke enkelt, og det som verre va at hvis man ikke hadde meire enn ett øre va det heller tvilsomt om dem med solid økonomi va interessert i den enkle ettøringen. Så det hendte at man, selv med litt kapital i lomma, ikke fikk være med.
Selvfølgelig kunne man ha flaks, som det eg hadde en gang. Eg fant ti øre på butikktrappa, og då hadde eg bra med kapital tel å hive meg med i drømmen om gevinst med muligheta tel å betale gammel spellegjeld som va der og da på seks øre. Eg va en av de minste som va med i ett av de største myntspellarslagan førr øngre årsklassa, som fant sted utførre butikken på Mellemjord. Med såpass kapital ette minne begrepa, satsa eg stort allerede fra starten av og det sko vise seg at det va lønnsomt. Ette ett par runda hadde kapitalen førdobla seg, og gammel spellegjeld blei betalt kontant. Men så skjedde det at storkapitalen pøste så mykke penga inn i prosjektet at mine fjorten øra gikk med i dragsuget. Ette den tids pengeverdi og min unge alder, sko det omtrent svare tel dagens aktuelle Terra sak. Då eg gikk heim va skylda mi førdobla tel tolv øre.
Men det sko komme fleire telbakeslag. Økonomien førbedra seg blant folk, og då kom kravet om større inntjening i vårres økonomiske verden. Man blei enig om å gå over fra ett-øres tel to-øres myntspell, nokka som ga større førtjeneste, men òg større risiko. No tel dags kalle dem vel sånne ting førr risikoplassering. Vi småspekulanta fikk endå større problema med egenkapital, hvus man ikke va så heldig at man fikk gå ærend. Alt under femti øre disponerte man fritt, men blei det over femti øre måtte man ha lisens fra høgere hold førr å kaste vekk, som dem sa.
I og med at det av og tel blei behov førr ærendsguta, blei telgangen tel frisk kapital betre, og dermed hadde man større økonomisk frihet tel å delta på lik linje med rikfolket (dem som hadde råd tel å tape femti øre på en kveld). Men med den erfaringa man hadde med økonomisk tankegang og de store sin forretningsmoral, va man førsiktig i utgangspuktet. Førr det kan ikke stikkes under stolen at det forekom svinn i potta. Selv om man hadde mistanke så måtte saka henlegges på grunn av bevisets stilling. Så gnog det vel òg i bakhauet at man måtte gjømme nokka tel bruspulver på St.Hansaften.
Etter èn sesongs to-øres myntspell va nettoen atten øre. På det her tidspunktet oppdaga vi at de store gutan, dem som va halvvoksen og litt meir, speilte med fem-øringa. Det smitta over tel vårres økonomiske kverdag på den måten at de største av oss gikk over tel kapitalistan sin verden. Dermed blei vi som ikke hadde nok kapital og heller ikke va så dristig med økonomiske transaksjona, ei lita gruppe som berre måtte se på at de store kunne vinne heller tape opptell ei heil krone på en kveld.
Ette kvert som man fikk fleire fem-øringa i lomma, va de gamle kapitalistan blidd så store at dem ikke befatta seg med så barnslige ting. Dem begynte så smått å oppdage at det va nokka anna som va meir spennanes, blant anna at det fantes to kjønn i verden. Vi gjorde spede forsøk på ta vare på miljøet, men ette kvert blei en ette en òg oppmerksom på ting som ikke hadde eksistert i vårres verden, og fikk nye interessa.
Mange år seinare fant eg en liten pung med åtteogtyve leirate ett-øringa gjømt bakom rebarbrakjerren heime. Eg visste ikke kem eiaren va, men eg tok dem som finnarlønn og et kostelig minne fra barndommen.
------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar