24.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Helgedagskveld i tømmerkoia
Når man tenke telbake på et begivenhetsrikt liv, dukke det opp enkelte ting som man får løst tel å feste på papiret.
Sånn gikk det tel at fire mann og ei dame fra Løngen blei å telbringe en vinter i lag med to Signaldalinga og en harstadværing, i ei tømmerkoie ved Ertevannet, tre kvarters gang fra nermeste gård. Forruten kokka, ho Anne (seinare Forfang), han Leif (Soini), Arvid (Nordli) og Hermann (Forfang), va det eg som va fra Løngen. Han Rolf Eriksen og han Gabriel Parras va fra Signaldalen, og han Magnar (et heller anna) fra Harstad.
Det gikk forholdsvis greit å komme seg inn den daglige tralten. Fra mandag tel fredag høgde vi tømmer. På lørdagan for vi tel Halden, og på søndagan høgde vi ved og setta opp verktøyet. Førr mitt vedkommende va det han Magnar som tok seg av verktøyet. Han va en tørrlagt alkoholikar og hadde gådd på skogsarbeiderkurs, og va steikanes flink tel å file svansen, slipe øksen og barkespaden min.
Det kunne nok være episoda gjennom vinteren som man sko ha tadd med, men eg konsentrere meg om jula, førr den går det ikke an å glømme. Det begynte med at ho Anne sporte om eg ville være kokk i jula, førr ho og han Hermann sko tel Oslo å besøke slekt og venna. No va ikke eg så vel bevandra uti kokekunsten, men steika og enklare mat sko eg vel klare å røre i hop sånn at gutan ikke sko li nokka nød i helga. Då va det verre med ribba. Den knuten hadde eg ikke løyst før så eg steila litt. Men når han Leif påtok seg å være konsulent og han Arvid sko være assistenten tel min konsulent, blei det tel at dem kunne fare.
Juleaftens-middagen gikk greit. Ribba va steikanes god, så den oppgaven løyste han Leif og han Arvid fint. Hovedkokken kokte poteten og litt telbehør. Ette middagen blei det så mykke røyk og tysk slagermusikk at eg gikk ut å setta meg på trappa. Ikke førr at eg hadde nokka imot tobakksrøyken heller musikken, men det blei litt førr mykke på en gang.
Han Rolf og han Gabriel va antakelig vant å lytte på tysk radio, førr dem kunne spelle tysk musikk heile døgnet. Men på en juleaften langt heimefra va man ikke særlig interessert i å høre om Mein Lieblinge og andre tyske sanga. Det va forunderlig å sitte på trappa i plussgrader på en juleaften med heimlengsel. Eg savna kompisan mine og landvinden (heller også nordvesten og snyelingan). Av og tel hørte eg kor det small i isen på Ertevannet, og det va jo og en uvant lyd.
Med ett går døra opp og han Arvid ville ha meg inn førr å drikke kaffe og spelle tiøres-poker. Kaffen med heimbakte kake skapte jo litt julestemning. Pokeren resulterte i at eg va ett par krone fattigare, men kvelden gikk fort, så man glemte å ha heimlengsel. Allikevel va det uvant å ligg å høre at han Rolf sveipa over skalaen på radioen ette meir musikk.
På første juledag kl 5 om morran satt han Gabriel på køyekanten og bantes (en sermoni man ikke kom unna). Allikevel va det ingen som klaga. Vi snudde bare ryggen tel og sov videre. Ut på dagen kom sola fram, og det gjorde situasjonen endå meire fremmen. Vi va jo vant tel et lite dagslys midt på dagen, og hvis vi va heldig nordvestramling og snyfokk så man ikke fikk auan opp. Så når det va solskjenn og plussgrader på første juledag, harmonerte det ikke med vårres oppfatning av kordan jula sko være. Mens eg klårgjorde fåresteika syntes eg at det va ei sånn forunderlig lukt, men eg fikk den i steikovnen, og så gikk eg ut i solveggen. Han Leif dirigerte på kjøkkenet så eg visste at alt va i gode hender. Men då han kom ut og klaga på ei merkverdig lukt begynte vi å ane starten på en mislykka julemiddag.
Det viste seg at kjøttet vi hadde kjøpt hos han Knoph i byen, va fra en gravær. Då vi begynte å spise gikk det ikke lang tid førr alle ærklærte at det her svineriet va ikke etanes. Men han Gabriel trossa lukt og smak, og spiste litt. Det blei berre dessert tel juledagsmiddag, men vi hadde jo anna mat så vi lei ingen nød. Jula gikk med tel kortspell, tysk slagermusikk og tel litt arbeide både med vedhogst og litt ute i skogen. Det siste blei det lite av for meg, førr eg knekte bladet på buesaga på andre juledag, og då gikk eg inn.
Det blei ei førunderlig julehelg, men tross alt må man dra på smilebåndet når man sitter og mimrer. Det va artig å få med seg en sånn opplevelse, og når man legg tel alle de andre meir heller mindre pussige opplevelsan, må man innrømme at man tross alt ha hadd et rikt liv.
---------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar