18.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Laus mage (magesjau)
Det e mange ting og plaga som vi menneska må igjenna. Nokka e langvarig, mens andre ting e av meir førbigåanes karakter. Allikevel kan det kortvarige volde mykke bry og elendighet.
No tel dags e det nokka lettare førr alle har doet innendørs. Problemet e berre at hvis alle i huset må bruke det samtidig kan det selvfølgelig skje katastrofe. Det ha vel òg hendt at selv med så kort vei som fra kjøkkenbordet tel dodøra, ha det hendt uløkke. Det e også sikkert at sånne ting ramma unge like mykke som gamle. Og når det her inntreffe må man berre innrømme at selv om det kan virke ufint,så e det menneskelig.
Før i tia, då man hadde utedo va det ikke alltid like greit. Aldri ha man sedd så travle folk som på veien tel utedoet når magesjauen herja. Då nøtta det lite å vere makelig anlagt. Der og då va alle sammen like. Det kan sammenlignes med sprintmesterskap på ski. Selv om treningsgrunnlaget førr uførepensjonista, alderstrygdede heller dem med gipsa fot va dårlig, virka det som om dem hadde dopa seg. Dem kasta seg inn gjenna døra akkurat som dem som hiv seg fram førr å få skituppen først over målstreken. I enkelte telfella va den her kraftanstrengelsen førgjeves, Mange ganga va det tiendedels sekunda som va avgjøranes førr et vellykka resultat.
Det va når det va barmark. Det va adskjellig meir problematisk om vinteren. Då kunne det vere mange ynkelige syn å se. Særlig når nordvesten hadde samla sny i hop tel store skavla. Mange ganga såg man at folk stoppa opp midtveis, og med et førtvila blikk som førtelte at man hadde overgjedd seg og latt det stå tel. I sånne situasjona nøtta det lite å vere skadefro og flire, førr i neste øyeblikk va det du sjøl som måtte ha storreingjøring.
Enda verre va det nesten når det va blank holka og sterk vind. Når man va uheldig og glei, og vinden tok tak i deg kunne det bli store omveia førr du nådde det forjettede huset. Og som i andre telfella kunne det stå om sekunder, og enkelte ganga va alle anstrengelsa førgjeves.
Allikevel va det på det psykiske planet det va verst, førr man følte det som om man va lenka lillehuset. Man ha lest om det Ville Vesten kor handa ikke va langt unna revolveren. I det her telfellet va ikke handa langt unna bukseknappen. Og ka dokker trur hvis glidelåsen i smekken kilte seg fast. Då ønska man at man hadde kniv førr handa.
Når nokken drista seg så langt som tel butikken en snar tur, hadde dem på førhånd sedd ut plassa der dem kunne få avlastning førr probleman. Førr ikke å snakke om dem som tok sjangse med å gå på skolen heller arbeid. Selv om man va frisk om morran va det ingen garanti førr at dagen sko bli problemfri. Førr midt i morra-andakten slo magen seg vrang, og då bar det på dør uten å spørre lov. Tia va knapp, og en skandale med påføllanes lukt tok man ikke sjangsen på. Midt i slaget på Stiklestad va det læraren sin tur, og då han kom inn igjen va han like bleik som Olav den hellige som akkurat hadde fådd banesåret. Det va så vidt han torte å gå over golvet før han ærklærte resten av slaget utsetta nokken daga.
De voksne som gikk på arbeid torte ikke å smørre matpakke med. Det va altfør risikabelt å utfordre skjebnen. Allikevel hendte det at dem kom heim tidlig på dagen med en pakke under armen. Den blei som regel kasta i søppeltynna. Det va aldri tvil om ka den inneholdt og ka som va skjedd, men det va ingen som spurte heller torte å nevne ett ord om saka.
Den verste plassen man kunne få laus mage på va hvis man va på fiske. Syv - åtte mann i en trang lugar va ikke akkurat plassen førr ukontrollerte utblåsinga. Førr ikke å snakke om hvis man va i posebåten midt i en herskare av notbruk. Det va knallhård konkurranse om sildeflakan, så det va ikke tid tel å tenke på alle folkan rundt seg. Det va berre å fire buksa ned å sette seg på rekka, og her nøtta det ikke å vere blyg og sjenert, selv om saftige komentara og rå latter akkompagnerte den høytidelige handlinga på båtrekka. Der og da blei man hevngjerrig og ba tel høgre makte at uløkka måtte ramme de storkjefta og overlegne som ikke va ramma avkjelsjauen. Det virka òg som om man blei bønnhørt.
Ette to tre daga begynte alt å normalisere seg, men av og tel kunne det stå på ei heil vikke. Alt arbeid og anna tidsførdriv gikk førr halv maskin. Nokken tok en råsjangse med å hoste. Resultatet sei seg sjøl. Stakkars den som blei forkjølt i tellegg tel det dem hadde å stri med fra før av. Det va nesten sånn at dem måtte velge ka dem sko gjøre, hoste heller..?
Det verste telfellet eg ha hørt om va då magesjauen slo tel i jula. Ett va når folk va heime, førr då va det meste under kontroll. Men på juletrefesten i romjula hendte det at før dem va ferdig å sønge "Jeg gikk meg over sjø og land", va halvparten av festdeltakeran førsvunne ut. Då serveringa sko begynne va det berre fem støkka igjen, og de her fem hadde hadd magesjauen rett før jul. Og då dem sko slutte med "Deilig er jorden", va organisten òg blidd vekke. Men de fem som song den uten tonefølge, som det heite, dem meinte det dem song.
Det va òg stor jubel blant oss unga då vi fikk skolefri i tre daga førr at læraren hadde flidd laus mage. Men vi va ikke ondskapsfull, det va berre det at vi hadde så mykke førre oss akkurat då, så det passa fint inn i den ikke pedagogiske timeplanen vårres.
Legevitenskapen e vistnok kommen fram tel at en sånn kjelesjau ska vere god førr helsa, men eg trur no det sånn passelig. Det einaste måtte vere at vi blei bada kver dag mens den sto på.
-----------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar