17.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Gammeldassen
Fra man va gutonge fikk man et forhold tel utedoet. Når man va ferdig med pottestadiet blei det å legge turen dit når naturen bestemte at no e du nødt. Tel å begynne med hendte det ofte at turen va førgjeves, førr det va ikke så greit førr en liten kar når naturen plutselig hadde fådd det travelt. Då måtte den begynnende mannfolkspira returnere inn tel kvinnfolkan, og med skam bekjenne at man ikke va så stor likevel. I tellegg røpa lokta førr all verden kordarn stillinga va. Hvis de andre søskenan då va tel stede va nederlaget plutselig blidd dobbelt så stort. Men heldigvis hadde man ei bestemor som huska godt, og som også kunne se framover i tid. Då va det plutselig full likestilling og episoden gikk over tel å bli nokka som blei trekt fram under seinare uoverensstemmelsa.
Verden gikk framover og gutongen blei større. Det va ikke lenger nokka problem å nå fram tel det forjettede landet i tie, men man va ikke stor nok tel å takle andre problema i førbindelse med sånne besøk. Det kunne røyne hårdt på når vestnordvesten hadde hissa seg opp og blidd tel et uhyre. Va man så uheldig at man måtte en tur innom utedoet når fallværet sto på som verst, va man klar tel å avslutte ærendet midt i gjøremålet. Man satt der og prøvde å få avvikla det heile så fort som mulig, i telfelle at rossa sko ta doet. No va heile konstruksjonen godt betøyd, nettopp med tanke på fallværet, men vestnordvesten hadde en tendens tel å ta litt her og litt der, og det hadde òg hendt at han hadde tadd naboen sitt byggverk med på en luftetur, så ingenting i verden syntes å vere hundre prosent sikkert.
En annen ting som gjorde besøkan problematisk, va dyrelivet. Om sommaren hendte det at kvesma hadde tadd bolig under golvet, så det å sitte der med bar pomp og høre surret fra tusenvis av travle kvesme va en nervepåkjenning som ikke ikke berre ramma oss onga. De voksne trivdes heller ikke med situasjonen. No va dobesøket en fin sommarkveld plutselig gådd over fra en fin naturopplevelse tel å bli et spørsmål om å bli heller ikke bli, stukken. Det vanlige den gang va at man setta fyr på kvesmebolan enten dem va i et staurholl på volden heller i ei bjørk. Det sei seg sjøl at ei sånn løysning ikke lot seg gjennaføre under dogolvet. Og det va ingen som prøvde seg på å bryte opp golvet, førr det ville vere å utfordre skjebnen med påføllanes skavanka. Det blei tel at kvesma fikk fred, og det kunne se ut som om ho va takknemlig, førr det blei ikke rapportert nokken skada verken på rumpen heller andre legemsdela. Seint på høsten blei doet fløtta litt før man fyllte godt opp med sand, med tanke på neste år. Allikevel va det ikke en sommar uten dyreliv. Man registrerte både mus og røyskatt mens man satt der, og det skapte og usikkerhet når det gjaldt de bare legemsdelan.
Av og tel kunne nok veien dit bli nokka lang, hvis naturen hadde bestemt seg førr å ha kjelsjau. Enkelte gang va det så kritisk at man hadde ei halvfull bøtte med vann ståanes på trappa, i telfelle at det va opptadd, heller at veien blei førr lang. Som regel gikk det bra, men man huske jo òg totalhavari med påføllanes renselsesprosess. Det gjaldt oss onga. De voksne va som regel hemmelighetsfull, men det såkallte kroppsspråket røpa nok meir enn dem ante.
Eg ha nevnt vestnordvesten og fallværet som skapte en viss nervøsitet. Ei anna vindretning som ga kuldegysningen nedover ryggen, va landvinden. Når det va sørlig heller søraustkuling og frost, holdt man igjen så lenge som mulig. Man satt i bordenden og grua seg tel turen. I moderne språkdrakt må det vel kunne kalles ei psykisk belastning. No trur eg ikke at den belastningen ha gjedd nokka ettedønninga i sjela, men man lærte jo at det mange ganga e lurest å hoppe, enn å krype i det. Det e vel unødvendig å førtelle at når det tel slutt ikke va nokka anna utvei måtte man dit, men det gjaldt å gjøre turen så kort som mulig, førr i landvindskuling og femten kuldegrader va det ikke forhold førr å dørke kulturen. Då va det berre om å gjøre å komme seg inn førr å sitte attmed svartoksen som førr anledningen sto rødglødanes.
Men gammeldassen kunne òg gje ro og balsam førr sjela. Når man langt ut på morrakvisten kom heim fra en heller anna ekspedisjon og man satt der med døra åpen å såg på naturen ei sommarnatt, gjorde det velsigna sommarnattslyset og stillheta det fint å tenke telbake på nattens begivenheta med glede heller tristhet, og koffør det gikk som det gikk.
Like fint va det i vinternatta, når fullmånen hang som ei løkt på himmelen, og det va lyst som om dagen. Hvis man då blei spart førr landvindstrekken sånn at man kunne ha døra åpen, så man kunne høre rypa borte i skogkanten og reven bjeffa på myra. Ja, då va det nesten sånn at man syntes synd på folk som ikke hadde utedo, men va nødt tel å sitte innesperra i et lite sterilt kott.
Derførr våge eg påstanden om at utedoet va med på å gje datidens folk et fint forhold tel naturen, teltross førr katastrofa på doveien, heller iskalde rompe. Når vi no ha fådd alt det der på avstand, og nesten ikke vil vedkjenne vårres bakgrunn, e det godt å tenke telbake og innrømme at vi hadde det ikke så verst allikevel.
-------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar