23.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Bankfiske
En dag ble jeg oppmerksom på en annonse hvor M/K Nordkappbanken søkte etter mannskap til seifiske. Sammen med en kompis ringte vi, og fikk plass.Vi mønstra på i Nordvågen og fikk møte en ekte gammeldags skipper og sjømann. Han virket barsk, men vi fikk erfare at han var en kjernekar. Han het Markus Markussen og var vidt berømt som fisker, men også på grunn av at Nordkappbanken med ham som skipper gikk som lokalrute-erstatning under krigen. På Sørøya hevdet folk at man kunne stille klokka etter Nordkappbanken uansett vær. Det forteller det meste om både skipper og båt. Båten var 60 fot med femti hestekreftes Wickmann motor. Båten var bygd i Rognan, og var en særdeles god sjøbåt.
Seifisket ga ikke nevneverdig resultat, og seint om høsten var vi på tur over Kvænangen i sterk landvindskuling. Vi satt i lugaren og spillte kort og jeg satt forrest i piken, som det heter. Kappedørene sto åpne og skipperen sto til rors. Da vi kom til Skjervøy ville skipperen vite hvem som skulle bli med på bankfiske. De fleste meldte seg på, men jeg som av og til hadde kjent litt til sjøsyka", svarte ikke. Da han spurte på nytt svarte jeg at jeg ikke våget å bli med fordi jeg ikke var sikker påsjøverken. Den som kan spille kort i slikt vær som det vi hadde i dag er også i stand til å bli med på bankfiske, svarte skipperen.
Det avgjorde saken, og jeg ble med på noe jeg i ettertid betrakter som en knallhård opplevelse.
Forberedelsene til høstens bankfiske gikk greit. Vi skulle drifte med 120 stamper line som vi fikk ferdig egnet på land. Med førti stamper i hver vatning ble det tre halinger. Hver haling sto i seks timer før vi begynte å drage. Mannskapet var delt i tre bakkevakter, to timer på hver. Bakkevakt var den som sto i rorhuset og holdt båten så tett opp til enden som mulig. Det sier seg selv at den som hadde den midterste vakta ikke fikk særlig med søvn. I begynnelsen var dette med bakkevakt ved oppstaget, særlig for meg som var fersk bankfisker, vanskelig. Det å stå alene for å holde båten ved ilen, uansett vær, var ikke bare enkelt. Lyset på toppen av kavlstauren måtte man ikke miste av synet, for da kunne hele halingen bli borte. Derfor måtte man kunne behandle hendlene for å manøvrere båten.
Under draginga var jeg i sløye-gjenget. Fisken ble sløyet og iset ned i rommet. Det var ikke akkurat noe enkel oppgave å jobbe på dekk i all slags vær. Slingring i snø og vind var i begynnelsen et problem for meg, men etter hvert ble det en vane. I tillegg kom dette med at man var langt til havs i et nøtteskall av en båt. Etthundreogtjuefire kvartmil ut fra Hellnes fyr på det meste. Det lengste vi brukte på en tur ut var 24 timer, men da var det stamping i motsjø. Den gang var man ikke nådd så langt med sikkerhet til sjøs.
Redningsvester fantes ikke, og livbåten var ei gammel to og ei halvroms spisse uten toller, og lå hvelvet på egnarhus-taket. Men sånne saker var ikke det man var mest opptatt av. Det var viktig å få en god lott. Allikevel var fridagene under land herlige. Da fikk man.laget skikkelig mat og man fikk vasket seg og slappet av i korte perioder.
Egnarbua var et trivelig sted. Her var en spesiell atmosfære. Egnargjenget besto for det meste av kvinnfolk, fargerike og kjeftsterke. For en skårunge var det klokest å holde kjeft og stelle med sitt. Særlig hvis det var mye vaser på linen. Da måtte vi i aksjon for å greie ut flokene, noe som ikke alltid var like enkelt. Egneran hadde betaling pr stamp, så noe særlig med plager tåltes ikke. Derfor var det lurt å ligge lavt i terrenget. Allikevel, de fredelige stundene med virkelig egnarbu og fiskevær-kultur overskygget både linevaser og svullfingre.
Vi var to tilreisende som bodde om bord i båten. Det øvrige mannskapet var fra stedet. Bankfisket om høsten var det som skulle gi den store lotten. Det kom av at fram mot jul kom skreien sigende vestover på sin ferd til Lofoten, og da var man avhengig av godt vær og at alt ellers fungerte. Nå var det jo midt i svarteste mørketia, så alle dagene var ikke like gode. Det var mye slingring og urolig vær, men allerede fra første halinga fikk vi bra med fisk.
Men vi fikk også oppleve godværsdager langt til havs. Jeg husker spesielt en gang det var blikk-stille med lett snø. Det fantes ikke dønning, så man kunne ha kaffekoppen stående på bordet. Stikk motsatt var det andre dager som vi måtte sitte med brødet mellom knærne for å få i oss en matbit. Når så båten hadde en gammel skade som ga lekkasje i lugaren, var det stunder da man angret på hele eventyret, for et eventyr var det for meg.
En episode som man i dag kan smile av, er at jeg og kompisen hadde oppgaven med å hente proviant på samvirkelaget. Foran en av turene glemte vi med å ta med brød. Det ble ikke oppdaget før vi var ute på Nordkappbanken, og da var det unektelig litt sent. Normalt tok det fire døgn fra vi gikk ut til vi var på land igjen. Hardt arbeidende menn uten brød var ikke noe lystelig situasjon. Vi fikk en fortjent overhaling. Det vi ikke visste var at skipperen i en radiosamtale med kameratbåten forkynte over eteren at mannskapet hans hadde ikke brød, så nå måtte vi leve på vaskepulver denne turen. Fiskeribølgen var den gang bindeleddet mellom båtene og land, og også mellom båtene. Lokalavisa i Honningsvåg hadde også hørt skipperens melding over eteren. Det er vel unødvendig å fortelle hva førstesideoppslaget dagen etter var. Dette falt ikke i skipperens smak, men det var lite han kunne gjøre med det. Problemet ble løst ved at kameratbåten "Knølegga" kom opp ved siden av oss, og ved hjelp av kasteline og vanntett emballasje fikk vi brød så vi klarte oss.
Siste sjøværet før jul var alltid hoved-sjøværet, for da var skreien kommet for alvor. Vi vatnet som vanlig førti stamper i første halingen. Vi fikk kolossalt med fisk og været var flott. Før vi skulle sette andre halingen fant skipperen på at hvis vi satte de siste åtti stampene i ei haling ville vi få juleferie tidligere, og det gjorde vi. Det var mye fisk, så vi brukte tjuefire timer på å dra de åtti stampene med line. Men da var vi også trette. Med mellom tredve og førti tonn fisk i rommet betydde lite søvn og mangel på kokmat ingen ting. Det ble en kjempe-lott etter datidens forhold, så det var to tilfredse karer som entret hurtigruta for å feire jul hjemme.
Vi reiste sammen med to andre fra vårt område, som hadde rodd med en annen båt. Vi kom til Tromsø midt på natta, og havnet på nattkafeen nede ved dampskipskaia. Her satt folk fra øyene, fjordene og sundene å kurte gjennom natta, for det var ikke vanlig at folk hadde råd til hotell. Vi hadde penger og råd til å ta inn på hotell, men vi var vant til å bruke nattkafeen, og den gang var det heller smått med hotellrom så rett før jul. På morgenkvisten ble vi sultne og diskuterte hva vi skulle ha. Det var ikke vanlig at folk brukte penger på kafemat. Og slett ikke om natta, men vi var fire ungdommer med en kolossal appetitt og penger i lomma, så mat skulle og måtte vi ha. Da en av kompisene gikk fram å bestillte fire kaffe, fire store glass melk og seksten karbonader med erter og løk, ble det helt stille i kafeen. Da serveringsdama kom med maten satt folk å stirret, som om månen var ramlet ned. Dagen etter bar det ut på byen for å fornye garderoben. For mitt vedkommende ble det hatt, frakk, skjorte og slips.
Rett før årsskiftet bar det på tur til Nordvågen igjen. Mellom jul og nyttår hadde båten hatt ett sjøvær med reserver for oss. På denne turen hadde man en lott på ettusen-etthundre kroner, noe som var svært den gang. Så for vårt vedkommende ble det en dyr julefeiring, men vi var unge og tok ikke det så altfor høytidelig.
Nå hadde vi fått en tredje ungdom fra bygda med, så det ble jo triveligere i lange landligge-dager. For det ble det mange av etter nyttår. En av turene ble ganske dramatisk. Det begynte med at da vi hadde setta seksten stamper line, brente vi veiv-lageret i motoren, og dette førte til full stopp. For at vi skulle finne tilbake til bruket måtte vi legge ut mediler. Medile brukte man med visse mellomrom når man satte lina, slik at man hadde noe å gå til hvis man skulle være uheldig å slite bruket av eller at andre situasjoner skulle oppstå. Disse satte man ut etterhvert, for man kunne ikke skifte lager før motoren ble kald, Og en gammel malm-koloss, som femti hestekrefters Wickmann, trengte mange timer for å bli så avkjølt at man kunne sette inn et ferdig inngått reservelager. Etter å ha ligget mange timer på rek plukket vi opp medilene, og begynte å trekke de seksten stampene med line. Mye fisk var det og utsiktene var lyse.
Klokka fem om morgenen kom Vardø radio inn med stormvarsel. Og varslet var ikke snauere enn at det ble antydet orkan. Tretusen-tohundre kilo fisk ble iset ned og lukene skalket. Men skipperen konfererte med skipperen på M/K Liv 3, og de ble enige om å legge seg på vinden for å se han av, som det heter. Dette var fredags morgen. Utover dagen økte vinden på til storm. Men skipperne mente at man ville vente, for de mente det var best å ligge på for han kunne ikke vare evig. Lørdag morgen kom et nytt stormvarsel over Vardø radio, men fortsatt ville man vente å se. Lørdags-ettermiddag bestemte skipperne at vi skulle gå mot land. Det ble i sannhet en tur som ikke kan beskrives. Radiokontakten mellom båtene var hver halve time. Jeg hørte senere at de satt heime å hørte på fiskeribølgen, og fulgte med seilasen. Skipperen og den eldste av mannskapet sto hele tiden i styrehuset, men den som hadde rortørn måtte ta vakta si selv om han ikke fikk røre rattet.
Da det ble min rortørn på lørdagskvelden, og jeg sto oppe i styrehuset sammen med de to, løsnet et leverfat framme ved vantet. Jeg ble beordret om å få det belagt. Da jeg var ferdig med arbeidet kom en brottsjø. Jeg hørte skipperen ropte, som et under fikk jeg tak i vantet, og der hang jeg. Man var sikker på at jeg var sopt på havet, men da båten rettet seg opp igjen, og jeg fikk pusten igjen var det bare å tusle seg tilbake til styrehuset. Der fikk jeg kjeft fordi jeg ikke hadde tatt på meg oljeklær, men jeg forsto at de var lettet. Søndag-morgen lå vi betøyd ved kaia i Nordvågen med en erfaring rikere. Man spurte om vi hadde vært redd, men det viste seg at ingen av oss tre kompisene aldri hadde tenkt på det.
En tur senere sviktet lensepumpa, det var ingen katastrofe for vi hadde dekkspumpa i orden, så det ble bare å ta noen drag på den av og til. Men så svikta den også og da ble situasjonen litt verre. For det var ikke til å unngå at det kom inn litt sjø. Vi ble liggende uvirksom mens man prøvde å reparere lensepumpa. Jeg tror at skipperen var i kontakt med redningsskøyta for vi kunne ikke begynne å gå mot land uten at ei pumpe virket. Imens holdt vi båten lens med bøtter. Man fikk omsider lensepumpa til å virke delvis slik at vi klarte å bakke oss til land. Det var aldri fare på ferde fordi været var godt, men å lite på godt vær om vinteren ett-hundre kvartmil av land er ikke særlig lurt, derfor var det en litt uhøvelig situasjon, som heldigvis endte godt.
Ettersom jeg hadde fått innkallelse til militæret og skulle møte i begynnelsen av mars, sang min praksis som bankfisker på siste verset. Jeg må i ettertid innrømme at det var et spesielt fiske, og ikke minst risikabelt. Nå var jeg så heldig at jeg ikke var redd eller tenkte på min situasjon, så det ble en rik opplevelse å få være med på et av de hardeste fiskeriene den gang.
Ingen av turene ute på Nordkappbanken var like. Man kunne oppleve godværsdager og mye fisk, men også turer med plager og lite fisk. Skipperen var ikke av den typen som spurte mannskapet i ett og alt, men en gang vi var ferdig egnet og skulle gå ut, lød værmeldinga sterk nordøst kuling. Skipperen vurderte att og fram og spurte oss hva vi mente. Vi hadde tross alt ett-hundre og tjue stamper ferdig egnet line som ikke kunne stå så altfor lenge. Etter å ha hørt værmeldinga i fem-tia om morgenen, tok vi løs. Det var mye vind og mye stamping, men farta var så dårlig at vi ikke kunne ha loggen ute. Men vi bakset oss ut fra Hellnes fyr med styrefart og ikke noe mer. Hele dagen slamret vi oss framover, men da vi enda om kvelden så blinkene på Hellnesfyret og værmeldinga meldte om fortsatt sterk kuling, snudde vi.
En gang var vi ferdig vatnet og var klar til å gå til land, blåste det søraust-kuling av det gode gammeldagse slaget. Nå var båten tung for maskin og vi i tillegg hadde bra med fisk og bruk, var farta ikke noe å skryte av. Det var et slit å stå å styre i motvind med dårlig fart. Det ble mye sikksakk og veiving på rattet. Etter 15 times gange fikk vi landkjenning, ikke ved vårt faste holdepunkt, Hellnes fyr, men øst ved Kjøllefjorden. Det ble ei utrulig slamring over Porsanger for å komme oss til Nordvågen. Da fikk vi kjeft for våres manglende evne til å styre.
I motsetning til disse episodene opplevde vi også utrolig flotte dager ute på havet. Mannskapet hadde som regel med seg kokmat som de varmet opp i ledige stunder, for vi hadde ikke kokk. Vi som var tilreisende brukte å kjøpe noe som vi varmet opp. En kveld mens lina sto, fikk vi lyst på fersk fisk. Det var daustille og nesten ikke dønning, så jeg heiv meg i koking på frivakta. Man skulle tro at det å koke en smekkfull gryte langt ute på havet en vinterdag, var umulig når man tar i betraktning båtens størrelse. Det er vel unødvendig å fortelle at måltidet var kjærkommet for alle om bord. Det vi ikke klarte å spise fikk havhestene, for det var det mange av.
Jeg må beundre skipper og det faste mannskapet som sleit ute på bankene år etter år i alle slags vær og dramatiske situasjoner. Hva disse menneskenes slit har betydd for landet går ikke an å måles. De var med og la grunnlaget for at vi i dag kan nyte gode dager i velstand. Jeg fikk et innblikk i hverdagen til kystfolket, og er merket for alltid. Min egen innsats på det området forbigår jeg i stillhet, men jeg er glad for at jeg fikk et gløtt i slitets saga. Det gløttet lærte meg utrolig mye.
--------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar