23.
Bestemorfanget
Bestemorfanget rommet så mykke,
et fristed når verden va vrang.
Fanget va endel av barndommens lykke,
det bugnet av trøst på et bestemorfang.
Det va ikke greit når buksa blei våt,
og heile verden visste det.
På besfemorfanget stilna en gråt,
ertekrokan fikk streng beskjed.
Så va det den mugga som datt ned,
en albu va ikke der den skulle være.
På bestemorfanget va det fred,
der va sorgan så lett å bære.
På bestemorfanget fantes alltid ei råd
førr en sta og ulydig gutt.
En mekler som kunne og ville forstå,
som klarte å stilne gråten til slutt.
Bestemorfanget, ei skrukket hand
strauk vart over tårevått kinn.
Den trøsta den ga va ekte og sann,
bestemorvarmen va varsom og linn.
--------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar