20.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Vest-nordvesten
Vest-nordvest og Vest-sydvestkuling betydde berre en ting, -fallvær. Fra man va gutonge visste man ka som va i vente når de toan va i anmarsj. Spenninga va knytta tel kor hårdt dem kom tel å ta i den her gangen. Tegnan på at det va nokka i vente va at sauan som gikk ute, stilla seg opp framførre fjøsdøra og ville inn. Gammelhesten som sannsynligvis også va litt mørkeredd, stilla seg under kjøkkenvinduet med baken mot veggen. No kunne jo dem ikke vite ka slags vei vinden kom, men det slo aldri feil. Ett heller anna blei det. No va ikke heimbygda mi nokka uværsholl, sammenligna med meir utsetta plassa. Men med tanke på de her toan tok man nok visse forholdsregla. Det va no ikke så ofte at dem hissa seg opp tel å bli skavær, så folk hadde et avslappa førhold tel dem.Våkna man om natta med at det small i veggen som børseskott, då kunne man, uten metereologisk utdanning, fastslå at det va en slags vestavind, og man ante nok òg ka slags størke han hadde under vesten den her gangen. Nokka nøyaktig ka slags retning han kom fra va vanskelig å fastslå, førr i urolige værtie va det kort vei førr nordvesten å hoppe over tel sørvest og omvendt. Uansett ka han gjør må han passere vestnordvesten heller vestsydvesten,og då hadde man det gåanes.
De mest utsetta bygningan va utedoan. No va dem tjort meir heller mindre fast, men det hendte at når eiaren kom ut om morran og kanske hadde det travelt, så låg oasen pent på sia. No va jo det her forholdsvis enkle bygningen så det tok ikke mange minuttan å få det på plass igjen med litt hjelp, hvis då ikke skadan va altførr store. Det her førte tel en slags utrygghet seinare når han sto på som verst. Mange dobesøk endte med at når salvingan kom va det berre å komme seg ut med buksan nedførre knean, uten tanke på at det kunne vere nokken som såg fømedrelsen.
Eg veit òg at en av naboan hadde setta Bindalingskjeksen godt opp på grasmarka og belagt han tel begge sien både i for og akterstamnen. Ette en kraftig salving ei natt låg han med kjølen i været og begge stamnan avbrøtten. Båten va løfta rett opp og kasta rundt, nokka som eiaren ikke kunne førstå, førr han va en
førsiktig og nøyaktig mann. I et anna telfelle røska vinden ei eternittplate av et nytt fjøstak, ikke ei på kanten men midt i. Plata hadde han kasta seks-syv hundremeter, og ho sto på kant i ei myr. Det e umulig å skjønne kordan ha lirka ho laus, så man fristes tel å kalle det ett naturfenomen på linje med kulelyn og andre sådanne mirakla.
Fallværet har som kjent knappe og uhorvelige sterke rosse. Det fikk eg erfare en gang eg sko berge gammelhesten i hus. Han hadde søkt ly og trøst under kjøkkenvinduet. Selv om han va i le va kompisen urolig og redd, så eg kledde på meg å gikk ut tel han. Kroppsspråket tel han førtellte meg at han likte at det kom nokken., men han ville ikke sånn heilt uten videre førlate si nokka så lunde trygge havn. Men med litt godsnakk og en brødskalk blei vi ettekvert enig om å prøve å komme oss tel fjøsdøra og inn i en lun stall. Vi klarte det òg tel slutt, men før kver rosse som kom stoppa vi opp og seig litt telbake. Seinare opplevde eg nokka lignanes når eg va på bankfiske med en seksti fots båt med femti hesta Wickmann når vi skalla oss ut fra Hellnes fyr i nordaust kuling og tung sjø.
Det førtelltes at stormen røska opp ei klessnor som va full av nyvaska tøy og kasta den på havet, og at heile greia rak på land ute på Arnøya, og at dem der ute ikke kjentes med de bokstavan som va sydd i linningen på mannfolkan sine underbukse. Dem kasta alt på havet igjen, og den blei tadd med søkkenot ute på Taran. Notbruket va fra bygda så klærne havna hos rette familien igjen. Men den historia kan ikke eg gå god førr, så det blir opp tel kver enkelt om dem vil tru på den heller ikke.
Ei anna historie går ut på at en sommar midt i høyonna brygga det opp tel uvær, og det fra den uhøvelige kanten. Høyet på hesjen va tørt, og man hadde fådd tømt den første hesja då vestsydvesten kasta seg over de andre. Han heiv seg på den hesja som sto nermast den tomme, fløtta høyet over på den tomme, og sånn fortsetta kulingen tel han hadde fløtta alt fra hesje tel hesje. Dem påsto at etter tidligare års høymengede mangla det berre nokken la strå.
Minst like heldig va den karen som gikk å leidde på sykkeln då ei rosse kom. Sykkelen blei røska ut av nevan på han, og kasta på havet. Når vinden ga seg va naboen på sjøen og trekte lina framme landet. Fangsten? Ja, det blei to taregjedda, fire hyse, tre sandskrubba og en herresykkel.
Han som va så uheldig å miste skinnfellen i ei vindrosse gikk magre tie i møte, førr kver gang han og kjerringa hadde krangla måtte han ligge uten nokka over seg, og som dokker veit kan sengevarmen føre tel paradisiske telstanda i høvelige telfella. Det sei seg sjøl at han jobba iherdig førr å få en ny skinnfell så snart som mulig.
Dikt og førbarka løgn? Kan hende det, men det e et ugjendrivelig faktum at de to vindretningan skapte fallvær, så ingenting e usannsynlig, i allefall sånn eg huske og opplevde. Ka andre førtelle, kan ikke eg gå god førr.
------------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar