22.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Barndommens hopprenn
Når det lei så langt ut på vinteren at dagslyset blei førlenga med ett haneskrett kver dag, va det tid førr hopprenn. Det førunderlige med det heile va at det starta på skolen. Ingen ante kor budstikka hadde starta, men den va klår nok. I etterniddag går vi å hoppe. Då va det berre å ta spissspaden på nakken og gå opptel tre kilometer førr å forme tel en bakke som va brukbar. Vårres sambandslinje va så effektive at dem som ikke hadde vært på skolen va informert umiddelbart.
No va det ei hake førr enkelte. Man hadde oppgava heime som måtte gjøres, enten det no va vedhøgging heller andre gjøremål. I sånne telfella va samholdet så stort at mange hender va i sving så jobben blei gjort på ett øyeblikk. Men av og tel kom personlige uoverenstemmelsa inn i bildet, og då knaka samholdet stygt i sammenføyninga. Det løyste man ved å innlede samarbeid med andre.
Når eg no går over tel å beskrive hopprennet, deltakeran og ikke minst utstyret, må eg starte tidlig i krigsåran. Den gang va det ikke en selvfølge at alle hadde ski og utstyr som va på høgde, men sia vi ikke hadde dommera, stilkaraktera, klasseinndeling heller premiering, va det fritt fram å delta med det utstyret kver enkelt hadde. Det viktigste va å hoppe lengst selv om det va enkelte med bra utstyr som også satsa
på å hoppe pent.
Før krigen og under den va det ikke alle som hadde skikkelige bindinga på skien. Det va særlig i hus med mange søsken. De større ungan og ungommen kunne nok ha kandahar heller rottefellabindinga, men de minste måtte nøye seg med lærstropp over sko heller kommagtippen. Enkelte va så oppfinnsom at dem brukte linesnøre tel bakbindinga. Det kunne være problematisk når skian sko taes av om kvelden. Då va både bindingan og fottøyet så frossent at tollekniven måtte fram.
Skitypan va mangfoldig. Nokken va kort og brei, mens andre va lang og smal. Nokken hadde heimlaga ski, mens andre hadde ski som va laga på Solhov. Det fantes også en heller to som hadde det dem kalte førr splitkein ski. Det va det ypperste som fantes, men dem hørte liksom ikke tel på vårres nivå. Men dem va no der, og når vi hverken hadde klasseinndeling ette skitypa heller alder, så va det greit.
Hvis nokken va så uheldig å brekke ei ski behøvde det ikke være katastrofe, førr enkelte fingerspleisa skian. Det betydde berre nokken dagas avbrekk. Sia det ikke betydde nokka poengmessig førr sammenlagtseieren, blei det berre å finne på nokka anna. Fingerspleising gikk ut på å sage ut fingra på hoveddelen og den nye delen, akkurat som når man folde hendern. Det va en fin metode, og va redning førr mange i knagre tie, førr nye ski kosta penga, og det va det lite av.
Når vi snakke om skitypa huske eg en kar som hadde fådd ett par brukte ski, som antakelig va beregna på
finare bruk. Tvers gjenna skien va det frest ut holl som lærstroppa sko gå igjenna. Vi hoppa i en liten bakke, og karen tok enorm sats og landa ned på sletta. Nedslaget va så tungt at begge skian gikk av der hollan va.
Hoppan e ikke så mykke å skrive om, men med det som alt anna va det nokken som hadde talent, mens andre hadde problema med å komme seg over kulen. Den gang som no va det krafthoppera og stilhoppera. Og trur dokker ikke at det fantes typa som han engelskmannen som blei kallt førr The Eagle førr nokken år sia. Utstyret bestemte jo en god del når det gjaldt lengde, og ikke minst å få det tel å se pent ut. Skiføringa va nok umulig å ha kontroll over. Som regel va det heng på ei ski, saks og anna styggedom. Allikevel va det typa med dårlig utstyr som gjorde seg bemerka. Guten som hadde tåstropp og kommaga opplevde at skian sto igjen på hoppet og karen seilte ned unnarennet. Hoppet sto ikke tel tyve i stil, og kameratgjengen gråt ikke akkurat i den førbindelsen.
Når man no tenke telbake e det utrulig at nokken hoppa over tredve meter med dårlig utstyr. Min personlige rekord e 18,5 meter med krokate knær og saks, men man va med og det va det viktigste. Det va liksom ikke nokka å gå tre-fire kilometer med spissspaden på nakken førr å lage bakke, førr så å fortsette med å hoppe tel det blei mørkt. Prestasjonan blei ikke førringa av at utenatleksen gnog i bakhauet. Det her med utenatlekse dukka alltid opp, uansett ka kameratgjengen dreiv på med. Det å gå langrenn samtidig som man pugga ett heller anna, heller planla nye aktiviteta, va ikke uvanlig. Det fungerte godt førr enkelte, men førr dem som hadde tungt med leksen og ofte blei kallt førr "tørka", eksisterte ikke sånne bekymringa.
Straks ette krigen fikk de fleste ski som va blidd igjen ette tyskeran. Då kunne alle stille opp med ski, skikkelige bindinga og stava. Nokken hadde raska med seg ski med stålkanta. No heite det visstnok fjellski. Felles førr alle skitypan va at dem blei brukt tel alt. Hadde man ski med stålkanta, ja då hoppa man heller gikk langrenn med dem. Ski med rottefella bindinga blei brukt på samme måten. Men det e ikke tvil om at tyskerskian gjorde at man fikk betre kontroll over hoppan. Nåja, det gjaldt jo selvfølgelig ikke alle. Nokken va og blei klossmajora, men vi va med.
Det å sitte framførre pc-en og mimre gjør godt, førr man glømme aldri den fine naturen, med stillhet og ei enslig skiløyøpe som førte tel ett heller anna. Vi hadde ikke velpreparerte løype som ga stor aksjonsradius, men vi kom oss på fjellet som igjen ga gleda og utfordringa med flotte utførrkjøringa, som ofte endte med knall og fall. Sånne ting gjorde at kverdagan vårres blei tel nokka positivt i ei fattslig tid, kor også ungan fikk merke de bekymringan som foreldran hadde. Eg synes sjøl at vi e heldig som ha fådd et innblikk i slitets og nøysomhetens tidsalder, og kan sammenligne det med den velstanden vi no har.
--------------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar