MAN TENKE SÅ MANGT

15.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Nothund

Nothund e en gammel betegnelse på oss som va på notfiske ette sild heller sei. Men det va no helst sildefiskeran som hadde den her tittelen. Den gang sild i enorme mengda seig inn i fjordan va det først landnota som va i bruk, seinere kom snørpenota. Landnotkaran va avhengig av at silda kom så langt inn i fjordan som mulig. Då va det liv og røre i trange fjorda og vike.

I de riktige store sildeåran blei det oppsving i ellers stille og rolige bygde. Landhandlan blomstra opp i nokken vikke. Ungdomman stifta nye bekjentskapa som i de fleste telfellan ikke blei tel nokka meire enn ett eventyr. Det kunne nok hende at det blei giftemål, men eventyret kunne godt ende med en liten nothund.

Når en heil horde med fremmenfolk invaderte ei lita bygd va det ikke tel å unngå at det blei litt førr mykke liv. Stedets ungdom va alltid klar tel å førsvare sine egne interessa mot nothundan. Så derførr trur eg ikke at "nothund" va nokka ærestittel. Motsetningan daua ette kvert ut selv om eg i mi tid som nothund, va innom plassa kor stedets ungdom blei advart mot oss. Førr det kan ikke stikkes underen stol at enkelte små isolerte plassa ikke va klar tel å ta imot en masse fremmene ungdomma. Førr de eldre va vi et førstyrranes element, mens ungdommen, særlig jenten, syntes det va spennanes. Gutan derimot, va negativ og la mykke forakt i omtalen av oss.

Sjøl blei eg nothund en dag ette krigen. På en bygdefest va det en kar som hadde fådd i oppdrag å skaffe mannskap tel et land-notbruk i Kjosen. Akkurat då hadde eg ikke anna førr meg så eg slo tel ilag med endel andre. Den gang va det ikke så mykke anna enn fiskebåten å ty tel førr oss som va heilt ung. Det va ikke råd tel skolegang, så det einaste alternativet va å reise ut.

Det va med en viss spenning man stilte opp førr å begynne på et yrkesaktivt liv. No va det meste gjort klart, nøterne låg i gavl-båten, og alle de andre hjelpemidlan va på plass. De gamle nothundan va òg på plass, dem som visste og kunne alt. Dem sko lære oss opp tel å bli mannfolk, som dem sa. Men selv om vi va ung og mangla erfaring, va vi ærekjær, så vi setta vårres ære i å ta vårres tørn med de oppgavan som vi blei teldelt.

Tel å begynne med va det en stille periode. Basen rodde ut tidlig om morran, ofte midt på natta, førr å lodde ette silda. No va det sånn at eg va lett å få opp, og det hadde han oppdaga, så eg blei utpekt tel roar sammen med en eldre sild-hund. I tellegg tel å lodde hadde bruket sin kontaktmann på land. Det va en som va førr gammel tel å være med på sjøen. Han rusla opp i hauan førr å se ette bruning. Bruninga kom av at når sildestimen va tett såg det ut som en brun flekk på sjøen. Førr det her vaktholdet trur eg at han fikk en liten påskjønnelse hvis det blei fangst.

Når eg tenke på all roinga i frost og ofte landvind må eg smile, førr det hendte at vi lodda heilt ut tel Rødberg. Ei natt registrerte basen en liten sildeklepp som va på tur inn, men silda fulgte botn så det va umulig å se den på overflata. No va det ikke ekkolodd på den tia, så det her blei vårres lille hemmelighet. Det blåste frisk sydaust bris ut Kjosen, så vi roeran hadde en stri tørn. Vi måtte passe på å lodde over et stort område så ikke konkurrentan fikk mistanke. Dem hadde ikke lodda så langt ute, og derførr ante dem ikke nokka om innsiget. Om ettemiddagen va silda kommen så langt inn at vi kunne sperre Kjosen. Men det måtte skje i ly av mørket sånn at de to andre brukan ikke kom førre oss. Vi løyste problemet med å arbeide uten lys. Då stenget va setta slo vi på lysan. Resultatet va ikke av de heilt store, men det va med på å berge en liten lott.

Det å sperre Kjosen med landnot skapte problema som måttte løyses. Ett par ganga i vikka kom lokalen fra Tromsø med vara. Då måtte nota kabbes ned sånn at den kunne passere. Det hørte med tel pliktan å ro ut med basen førr å få arbeidet gjort. 

Så måtte det uunngåelige komme, notlaget måtte ha kokk. Jobben blei dytta på meg, sia eg va på farta både natt og dag. Mine kokekunnskapa besto i at eg hadde kokt kaffe og stekt småkjøe på fjelltura, så de helsemessige utsiktan tel resten av mannskapet va ikke akkurat lyse, men det gikk bra. Dem va alle oppegåanes og i fin form då vi slutta tel jul.

Min første tur som nothund ga ikke den store lotten, og eg fikk heller ikke oppleve den store verdenen. En tur tel Sørfjorden og nokken tura tel Jøvika va heile beholdninga. Men den va begynnelsen på rike oppleveisa seinare i livet.  Eg fikk nokken år seinare bli med på det siste store sildeslaget i Kjosen. Vi førte 7000 hl sild tel Jøvika og Tromsø på ei vikke. Kor mykke de andre brukan fangsta veit eg ikke, men det va store mengda.

Den lengste tia som nothund hadde eg med snørpenot ette sild og sei. Det va en meir omflakkanes telværelse. Man ferdas i fjorda, sund og over havstrekninga fra Grense Jakobselv og ned tel Stadt.
Det verste va på silda førr når silda sto spredt måtte man slepe nota førr å samle mest mulig. Då sto man i posebåten i timevis i kulde, vind og frostrøyk. Då va det likare på seifiske med not. Det forgikk for det meste i den lyse årstia. Min første tur med seinot varte i tre vikke, og resultatet va 1800 kg sei som blei betalt med 29-øre kiloet, så de blei berre en sekk skitne klær tel ho mamma ette den turen. Men vi nådde innom mange små plassa og fikk kontakt med andre ungdomma. No va vi ikke like velkommen over alt, eg opplevde ett par år seinare på ei av øyen, at det blei kasta stein ette oss. Vi slapp med skrekken og dagen ette kunne jenta på butikken førtelIe at det va nokken sjalu ungguta som sto førr den bragden.

Det va mange trivelige episoda på de førskjellige turan. Hvis det høvde sånn passa vi alltid på å hjelpe bygdas ungdomma med å vaske ungdomshuset på mandagskveldan. Som regel hadde det vært fest på lørdagen før. Det ga mange koselige og trivelige bekjentskapa og minna. De voksne ungdomman som va gytemoden va alltid interessert i kor jenten va. Når vi kom tel en ny plass, sendte dem oss i husan førr å kjøpe brød sånn at dem fikk tips om kor jenten befant seg.

Man kunne nesten ikke unngå å havne på storsildfiske på vestlandet. Ette en lang høst med sildefiske på fjordan i Troms og Finnmark, fikk eg tilbud om plass med en storsnørpar. Båten va over hundre fot og va gammel, men va brukbar ette datias førhold. På turen hadde vi en styrmann som nylig hadde avlagt kystskipper eksamen. Det høvde seg sånn at den her karen og eg fikk vakta over Hustadvika, som jo e kjent før sine skjær, holma og fall. Det va stilla, men med litt dønning og snybyga. Kameraten va tydelig nervøs og va tel stadighet og kjeik på kart og kompass. Ingen av oss likte oss, så vi svetta begge to, men under over alle undere, vi kom oss over.

Det va dårlig med kronasja førr oss ungdomma, men redaren lovde oss hundre krone kver hvis vi bunnsmurte båten på slippen i Brattvåg. Det va kjærkommen inntekt, førr på turen blei det ingenting. Åttehundre hektoliter va alt. Men hadde vi berga storkastet utførre Grip hadde situasjonen vært en heilt anna. Det va en ettermiddag at aktiviteten på Gripshavet va stor, men silda sto djupt. Allikevel bestemte basen seg førr å prøve. Då vi hadde setta nota letta silda seg og vi såg straks at det va et kjempekast. Hjelpefartøyan kom tel, men det gjorde òg sydaust-stormen. Og då vi gjorde fleitre tabba under lininga revna nota. En mann blei slådd på havet men heldigvis sto eg så nært at eg fikk en neve i nakken på karen, og vi fikk han velberga ombord. Det blei òg store problema med å få opp posebåtan i den grove sjøen, men det gikk også bra, så turen gikk inn tel Spjelkavik førr å få nota reparert.
Ette kvert blei heile båtlaget oppløyst og turen nordover gikk med hurtigruta fra Kristiansund. Det blei en lang tur med lite mat og søvn førr en blakk gjeng. Førr å spare penga måtte en gamling og eg reise som far og sønn. Det va et sånt telbud kor man sparte minst en tredjedel av billettens kostnad. Men vi va et sammensveisa gjeng som hadde ridd så mange storma av tidligare, og de fleste hadde allerede nye mål framførre seg, så turen blei arkivert i minnet som en liten episode i en omflakkanes telværelse.

Når eg nevnte det siste store sildeslaget på Kjosen, har det sin forhistorie. En kompis og eg hadde vært med på sildefisket om våren uten det heilt store resultatet. Av den grunn fikk vi ordre om å komme då de store sildemengden seig inn Kjosen. Den gang holdt man tørrmaten sjøl og middag va det bare hvis man fikk fisk heller sild. Kompisen og eg hadde lite heller ingenting av verdens rikdom, vi va med andre ord nesten blakk. Derførr blei det smalhans. De voksne gikk på land og kjøpte godsaker som de kokte heller stekte. Det va hårdt å ligge i køya og kjenne lukta av egg og flesk. Det va hårdt førr to ungguta å være så svolten at tåran pressa på. Det førsterka min politiske overbevisning.

På seinot va eg med på å sette nota rundt et krigsvrak på Loppasundet. Resultatet va at snørpevaieren gikk av og vi måtte mantle inn nota. Problemet va at ingen ombord kunne spleise vaier, men heldigvis va en nabobåt sammen med oss i Bergsfjord, og der ombord va det fleire som kunne kunsten, så vi blei hjelpen.

I helgene kunne det samles flere titalls ungdommer f.eks. i Bergsfjord. All denne ungdommelige styrken måtte nødvendigvis få utblåsing. Eg hørte om noen som hadde trillet en stor stein på trappa til lensmannen slik at ytterdøra ikke lot seg åpne. Lensmannen hadde tatt det med humør. Om denne historia er sann kan eg ikke bekrefte, men usannsynlig va den ikke i det miljøet. Det hendte òg at hvis man såg et potetland i nærheta av fjæra, va vi og lånte ei kokning heller to i ly av høstmørkna. Gamlingan sporte aldri kor vi hadde fådd potetesen fra, men dem skjønnte.

Alt i alt va det ei fin tid selv om man i mange telfella ikke klarte å betale oljehyret ette en tur. Man kom heim like fattig som man reiste, men du verden kor velkommen man va. Det gikk ikke mange daga førr man begynte å tenke på ny tur. Det va liksom ikke høvelig å gå heime å slenge, økonomien tellot ikke det.

Man må innrømme at det å bo sammen med eldre i en trang skøytelugar kan sammenlignes med videreutdanning idag. Det innsåg man ikke den gang, men man ha endra oppfatning. Minnan fra den gang e fint å trekke fram i alderdommen. Når man så oppnådde å bli statspensjonist med brukbar pensjon, ja ka står det då på?

forord tel fortellinga