14. jan. 2014

16.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Barndomsminna
Det å være barn i dag kan ikke sammenlignes med det å vekse opp i tredveåran heller under krigen. Eg e av den oppfatninga at vi på tross av fattigdom og slit levde meir harmonisk enn det dagens unga gjør.

Fra det eg kan begynne å huske, hadde vi hest, og vi va ikke store karan før vi blei førtrolig med hesten og de andre dyran. Den første hesten som eg huske va allerede blidd gammel då eg begynte å sele på og kjøre den. Det va en liten rødbrun Lyngshest som bar det forunderlige navnet Flinkombein. No ha eg aldri klart å finne ut betydningen av navnet, men det har ingen betydning i den her sammenhengen, førr den va en utrulig god arbeidskamerat. Flinkombein va snill, men kunne være lunefull som været i april. Dem førtellte at når man sko hente han ned fra sommarbeite i fjellet, va det som om han ante at slåtta sto førre døra. Det va umulig å få han fast. Selv på sine gamle daga galloperte han som en unghest over lyngrabbene. Førr å få fanget han måtte to mann me et tau mellom seg prøve å få tauet til å snerte bort i baken på han. Klarte man det sto han heilt i still, selv om han hadde heile fjellvidda framførre seg.
Det fantes en utrulig styrke i den lille kroppen. Eg huske turan sammen med voksne når veden skulle hentes fra skogen. I enorme snymengde og frost va samspellet mellom mann og hest et under. Det tenkte eg ikke på den gang, men i ettetid ser eg førr meg kunstøkket med å lirke vedlasset laust. Det krevde både størke og vett.
I dag bruke man hesten tel ridning og som et statussymbol. Kameraten va ingen ridehest, men av og tel fikk man allernådigst ri på han. Men då måtte han ha dagen, førr å bruke et moderne uttrøkk.

Ette kvert som man vokste tel blei forholdet tel dyran fastere og fastere. Eg minnes tryggheta og varmen det va når man satt i fjøsen sammen med voksne å venta på at ei ku sko kalve, heller at en sau sko lamme. Varmen i fjøsen sammen med dyran si ørting ga trygghet og trivsel førr meg, og eg følte også at dyran likte seg. Ute i stallen ga Flinkombein godlyda fra seg når han hørte at det va folk i fjøsen. Ofte måtte man en tur ut i stallen førr å prate med kompisen.

Tel å begynne med va det ikke så store oppdrag. Vi fikk lov å kjøre med hesten på egenhand, og fikk trening samtidig som vi lærte å kjenne kompisen. Men av og tel va han i det lunefulle hjørnet, og hvis han då såg ei saftig grastygge heller nokka anna spiselig, tok han sine egne veia. Då va det ikke lett førr en liten kropp å få han på rett vei igjen. Men det endte godt bestandig.

Han blei gammel, mykke gammel, han Flinkombein, godt over tredve år. Det kom av at han som eide hesten va gammel, og dem følgtes ad. Det va ikke mange månedan som skjellte demmes reise over tel andre sia. Førr oss unga va det tungt å miste en barndomsvenn og arbeidskamerat. Vi va oppvokst med at han Flinkombein va i stallen heller ute på volden fra vi va små.

Det sko komme fleire hesta . Ette krigen fikk vi den første hesten som va blidd igjen ette tyskeran. Det va et stort tynt rekel av en hest som heita Brun. Førr oss som va vant tel en liten lyngshest, blei det en stor overgang. Han Brun va nok en del miljøskadd og dårlig behandla. Derførr kunne han være sta og lunefull. Allikevel va han utrulig snill, så det vokste opp et tillitsforhold mellom oss og han. Vi va blidd større så arbeidsoppgavan blei òg større. Naboan som ikke hadde hest trengte ofte hjelp, og vi trengte lommepenga. Derførr blei det mange oppgava sammen med han Brun. Det va vårarbeid, tørrhøykjøring, kjøring og henting av førskjellig tel og fra Lyngseidet. Man registrerte fort at farta tel arbeidsoppdragan va betydelig mindre enn når turen gikk heimover. Ette en iskald tur ette koll hendte det at mens eg va inne å drakk kaffe, va kompisen vekke. Då fant eg han utførre fjøsdøra heime.

Vi hadde ikke Brun så lenge førdi han va så redusert ette krigstjenesten. Allikevel va han en trofast arbeidskamerat og god kompis. Han va førresten den første hesten eg måtte sko på egenhand. Då va eg nervøs, men eg skjønnte at han førsto det, førr han sto stille som et lys heile tia mens eg arbeidde. No ser eg at det va litt av en prestasjon av en halvvoksen guttonge å sko en hest aleina.

Den tredje hesten eg fikk som arbeidskompis va en svart militærhest som heita Sleipner, Han va i mykke betre form enn sin forgjengar. Rolig og snill og med kjempekrefter. Med sine lange skanka va han va han godt rusta tel oppdrag når det va mykke sny.

Ette at eg va ferdig med folkeskolen og framhaldsskolen hadde eg en frivinter. Då va det mitt ansvar å skaffe vann tel hus og fjøs. De her tingan måtte hentes med hest. Vi hadde ikke innlagt vann så det måtte hentes med hest omtrent en kilometer borte. Veden måtte hentes i marka. Den vinteren blei eg godt kjent med kompisen, og oppdaga fort lynnet hannes. Hvis været va ufyselig om morran når vi sko ut, og eg va halvsur og gretten, smitta det over på hesten. Då blei arbeidsdagen lang med mange små-konflikta. Hvis eg derimot plystra og va i godt humør, va det en heilt anna hest eg møtte. Då gikk alt så lett, og han viste tydelig at vi va kompisa.

Å sko hest e et vanskelig arbeide, særlig førr uvante. Men i nødsituasjona måtte det arbeidet også gjøres. I motsening tel Fjordingshesta hadde de her hestan små og hårde hova. Derførr e det lett å finne feste førr sauman. Når alle mannfolkan va på Lofoten heller vekke på arbeid hadde vi ikke nokka valg, det va å utføre arbeide man egentlig ikke sko befatte seg med.

Eg fikk ikke tadd avskjed med han Sleipner då han reiste over tel endå grønnare enge, førr eg va bortreist. Men eg savna kompisen i lang tid. Vi va i lag i en periode av livet mitt kor eg gikk over fra barn tel nesten voksen. Perioden va såpass lang at det blei et godt vennskap av det.

Det kom ettekvert en Fjording tel gårds. Ho hadde nokken år på baken når vi kjøpte ho, og navnet va Stella. I den perioden va eg mykke ute på reise, så eg fikk ikke så mykke kontakt med ho som med de andre hestan. Allikevel kjørte jeg en del med ho og fikk se ka som bodde i ho. Snill og tålmodig i kinkige situasjona, og ho hadde et kjempegodt lynne. Ho blei nok min fars hest, med store bokstava . Dem blei gamle i lag, og eg trur tempoet demmes blei innretta ette kverandre. Gikk det førr sakte kunne mannen bak sleden sette i: "No går ho å les avisa igjen". Men kem som gikk å leste avisa e ikke godt å vite, men eg trur no at det kunne gjelde dem begge.

Det å være sammen med og arbeide sammen med hesten ga oss utrulig mykke av gleda og oppdagelsa. I dag e det populært med hest, men førr meste tel stasbruk. Eg ser ikke nokka galt i det, men vårres kontakt med hestan va på et heilt anna plan. Allikevel e det heldige unga som får ansvar førr dyr, slik at de kan lære å leve sammen sånn at dem blir kjent med kverandre. Det e en utrulig rikdom.

Tel slutt tar eg med ei artig historie om naboens Fjording:
En gammel anleggsslusk hadde fådd i oppdrag å skyte ut stein fra et berg som hadde telhørt vårres eiendom. På andre sia av gjerdet beita naboens Fjording som heita Fanny. Ho likte ikke skuddsalvan, og ette ei tid registrerte vi at når det blei ropt "Varsko her", løfta ho hauet og sto strak som en pinne. Når "Fyr her" blei ropt, tok ho tel flekkings. Når annleggsbasen ropte "Faren e over", kom ho Fanny telbake og begynte å beite på samme plassen.

----------



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar