MAN TENKE SÅ MANGT

11.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Tynnstava og andre alternativ

No tel dags snakke man om alternativ ditt og alternativ datt. Det kan være snakk om alternativ jul, alternativ 1. mai og skoletrøtt ungdom får alternative tilbud fra ekspertan.
Då vi va unga hadde vi knapt nok hørt om ordet alternativ, og ante antakelig ikke heller ka det betydde. No når man e kommen opp i åran oppdage man at vi hadde masse alternativa då òg, men då måtte vi sjøl oppdage dem, heller også ha arva dem fra tidligere generasjona.

Alternative ski
Vi brukte samme skian tel alt. Langrenn, hopp, slalåm, utfor og ellers alt man kan gjøre med ski. Men så hendte det at man blei lei, og ka gjorde man då? Ja, då va det å finne gamle tynne heller gamle sirupsfat (fustasja blei dem også kallt). Det kunne være vanskelig nok, førr dem blei brukt tel å hente vann heller tel å lagre vann i, førr nærmaste reinvasskilda va omtrent èn kilometer unna. De her sirupsfatan hadde breie stava og va flotte tel vårres bruk. Men det va med dem som med mangt anna, rørte vi dem blei det trua med Langhavre. No må dokker ikke tru at Langhavre va barnetimegodt heller nokka sånt. Det va nokka meir alvorlig, men de fleste gangan blei det berre med truslan. Det va nok meint som det man i dag kalle førr "forebyggende teltak". Radio va ikke så vanlig den gangen så vi hadde ikke bruk førr barnetimegodter, og så va det ikke penga heller tel sånn luksus. Eg trur eg hørte to barnetima før krigen, og då va det ho Guri Suppatryne og trollet i Tromsdalstinden som herska i eteren.

Det her va no et sidesprang fra alternativan og sirupsfatan. De her fatan sto som regel ute heile året og om sommeren når dem va gisne va det nok enkelte av oss som passa på å gje dem ett spark så dem rausa i dunge. Det va ikke ondskap som låg bak, men heller et teltak førr å sikre vinterens behov. Som regel va det sånn at når dem va rausa i dunge og nye va skaffa, ja, då va dem inne på de alternative brukeran sitt marked.

Vi hadde i sannhet bruk førr dem. Førr når kjedsomheta med skian tok overhånd, då va det å leite fram tynnstavan, spisse dem i èn ende og feste ei lærstropp på midten. Då hadde vi utstyr tel å hoppe heller tel å takle hengskavia og bratte utforkjøringa. No heite det visstnok telemark heller snowbord-kjøring (huff førr et ord). Kanske det heite miniski-kjøring, det e ikke så enkelt å skjønne alt heller. Når vi ette ei tid blei lei brukte vi tynnstavan tel å grave oss inn i store hengskavla. Då va alternativet "huleboera". På den måten blei leken forlenga.

Alternativ kjelke, spark og ispigging
En anna form for tidsfordriv, særlig i barfrostperioda, va spark, kjelke og en spesiallaga kjelke tel ispigging. Kjelken blei brukt i bakka, på veia med litt is på og tel kjelkehopping. Sparken va et vanlig fremkomstmiddel når man sko snart og lett fram. Særlig når forholdan låg tel rette førr en sånn ferdsel. Alternativet vårres va at vi va så heldig at vi hadde ei myr med et sik som va minst èn kilometer langt. Først va det vanlig sparking en og en, så va det å lage et tog av sparka, og då va det 10-15 sparka som va kobla sammen tel ei lang rekke. Det va ikke uvanlig at når farta blei stor bar det ut i geografien med halvparten, tel stor artighet. I landvindsdaga hadde vi òg alternativa tel lek med spark og kjelke. Då va det å snike seg i sjåen førr å finne en sekk. Den blei brukt tel råseil på sparken heller kjelken. Ofte blei det ei vill ferd på blankisen, med både neseblod, skamfert buksebak og andre skavanka.

Ispigging va heller ikke uvanlig som avveksling. Vi laga oss en kjelke som besto av ei lang fjøl tel å ligge på. Under hadde vi tre ljåbakke. Dem va laga av treklossa med avklipte gamle ljåa som va slådd inn i treet. Bak va det et tverrtre med to sånne ljåbakke, som dem blei kallt. Framme va det èn og den va svingbar. Tel pigga brukte vi trepinna, passelig tjukk med avklipte femtomsspiker som pigga. Flottare ispiggekjelke finnes ikke, og billig va den òg. Ljåan va utbrukt, og bord og plankestøkka fant man overalt. Spikran va som regel krokat og rustat. Det største problemet i travelheta va å få kutta hauan av spikran. Klipetanga va gjømt vekk og då va det å finne på alternativ. Som regel havna vi på ville veia igjen. Vi tok øksa og en hammer, la spikeren på økseegga og slo med hammaren. Flott metode, men den medførte trussel om den såkalte Langhavren og attpåtil trekke slipsteinen i en halv time. Det siste va ei streng straff midt i beste leketia.

Alternativ bilproduksjon
Som regel laga vi lastebilen vårres sjøl, allefall dem som kunne det. Hadde man en bror som va nevenøttig, va man heldig. Eg ha aldri hørt om ei søster som laga bila. Men det va mange søstre som va med å lekte med bila.
Men så sneik det her med strømlinje og modernisme seg inn på bilfronten. Alternativet då va i nabolaget. Der va det en framslenging, som man kallte guta i konfirmasjonsalderen i den tia, som begynte å produsere bila førr betaling. Prisen va 10 øre hvis vi sjøl holdt materiala og 25 øre hvis han skaffa det nødvendige. Å finansiere et sånt bilkjøp va verre enn å finansiere et ordentlig bilkjøp i dag. Va du heldig i myntspelling (kaste på stikka) trengte man ikke å redegjøre førr ka man brukte pengan tel. Og då blei det kontraktførhandlinga om ny bil.

Alternativ fotball
Ordentlig fotball va ikke innførre vårres økonomiske rektevidde, men oppfinnsomheta va stor. Først brukte vi gjødsel heller kraftforsekka tel ball. Vi rullet lag på lag til en rund ball, utenpå batt vi et kavelhu-lignanes nett med ørsmå maske og uhyre stramt. Det ga ballen en viss sprett, som ga oss følelsen av virkelig fotballspell. Så kom det store gummiballa i butikkhyllene. Økonomien blant oss hadde utvikla seg tel det litt bedre, og eg huske at den første ballen kosta kver enkelt 35 øre. Kor mange som va med huske eg ikke. Med røff behandling gikk det ofte hull på ballen. Då dukka det et nytt alternativ tel ny ball opp. Man stakk en sykkelventil i hullet, smurte gummilim rundt, pumpa ballen steinhård og sto klar med en gummilapp som det va lim på. Vi rykka ventilen brått ut og satte lappen på, og vips hadde vi en ny ball.

Alternativ arbeide
Arbeid va en del av kverdagen vårres, og som regel passa arbeidet dårlig inn med planan førr dagen. Man kunne nok driste seg tel å lure seg unna en enkel gang, men nokka lur løysing va det ikke. Derførr va det samholdsalternativet som kom inn som en reddanes engel.
Når en va pålagt et arbeid samtidig som det forelåg plana om nokka spennnanes, kom samholdet tel sin rett. Den utkommanderte fikk mange hjelpende hender førr å bli fort ferdig. Det pussige med det va at ingenting va organisert på forhånd, det blei berre sånn.
Det hendte ofte at fleire blei uvenna i løpet av kvelden uten at det skapte problema over lang tid. Alle hadde alternative venna litt lenger unna, så ensomme blei vi aldri.
Når man no ette 50-60 år tenke tilbake, må man innrømme at sjøl om det va skrale tie så hadde vi ei fin og rik barndomstid. Når vi ette kvert oppdaga at det fantes to kjønn i kverdagen, og blei opptadd med det alternativet, blei det no mest skrik og lite ull, så det forbigår eg i taushet.

Dette har stått i årboka.

------------

forord tel fortellinga