19.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Gammeldags bygdefest
En periode ei stund ette krigen va det populært å arrangere fest med kakeauksjon og revyinnslag. Den gang va man ikke forvent med med finkultur, så man greip tel det man hadde og kunne.
Førr oss som ikke va gytemoden og ikke hadde så god greie på de forskjellige krinkelkrokan i kjærlighetslivet, va det viktig å være telstede førr å observere ka som foregikk og ka slags parsammensetninga som dukka opp utover natta. I vårres bygd foregikk sånne festa på Oksvik AUL sitt ungdomshus. På folkemunne blei huset kallt førr Jokkenborg. Ka som låg bakom navnet e ikke nødvendig å gå inn på her, det va vel nokka overdrevet, men med en liten undertone av ka som helst.
Det va nok ikke berre vi og festdeltakeran som forberedte seg tel festen. Politiet va som regel i næheta, førr det kan ikke stikkes under en stol at det flaut litt naseblod av og tel. Dem va òg spesiellt interessert i at en og annen som hadde produsert litt meir enn tel eget bruk, prøvde å bli kvitt overskuddsvaran. I sommerhalvåret va og en og annen pølsesellar i nærheten. Alt i alt va det så mykke som foregikk at man trøgt kan kalle det førr folkekultur.
Førr å gå tilbake tel underholdninga. Det va revynummer fra det lokale livet. Både idretts, arbeids, kjærlighets og ikke minst kjønnslivet, blei behandla på en tøff måte, men under nokka så lunne sømmelige forma. Sketsjan og sangen letta på trøkket førr en del av festdeltakeran. Allerede på det tidspunktet va det enkelte som begynte å merke at førberedelsan tel kvelden va blidd litt førr fuktig. Dem blei bedd om å holde kjeft så folk fikk høre ka som blei sagt heller songe på scenen. Nøtta ikke det blei det advarsel og seinare utkastelse, nokka som va uhøvelig så tidlig på kvelden. Men ette èn times tid ute va dem blidd så edru at dem fikk komme inn. Då va både underholdninga og pakkeauksjonen over. Det såg ikke ut tel at det gikk nevneverdig inn på synderen. No va interessen førr damemenneska blussa opp, uten nokka særlig suksess. Dem blei betrakta som påheng av det andre kjønnet, og blei skubba vekk. Verken kjeft heller kvasse auekast nøtta, og etter å ha blidd avvist av alle mulige kandidata innsåg man at det va betre med en hikkas ute enn en ørefik inne.
Det va mykke lettare å observere og følle med om sommeren førr då blomstra livet like mykke ute som inne. Då hadde folk behov førr å lufte seg og å fylle på meire drivstoff. Nokken hadde fådd med seg dame, og når drivstoffet ga mot begynte man liksom å holde seg frampå. I første omgang va det vel mest førr å sondere terrenget tidlig på kvelden, med tanke på eventuelle framstøt seinere på natta. Sånne telnermelsa endte ofte med "slutt å vas, no går vi inn". Ho førre med et lite Mona Lisa smil, og han med et ansiktsuttrykk som førtellte at kvelden va enda ung.
Ette kvert va øvrigheta også kommen, og sto sammen med mange andre å såg på en komisk nevekamp. Kamphanan va i krigshumør og no sko dem ta kverandre. Det komiske va at dem begge hadde fådd så mykke flytanes innabords at det blei med fekting, bannskap og slag i lause luften. Derførr gikk dem i tur og orden på nas i bakken, og fikk problema med å komme seg opp. Antakelig såg øvrigheta så mykke komikk i det at dem lot karan bale seg ut. Då den eine parten gikk på nas i grusen og skrubba opp ansiktet, va det stopp. Man fikk tørka det verste av blodet og ba han om å fare heim, men den andre veiva med arman og ropte: -Dæveln han fikk juling. Han blei overlatt tel seg sjøl, og det siste vi såg av karen va at han hadde sovna under et seljekjerr et støkke unna. En heller annen hadde bredd ei trøye over ansiktet hannes sånn at myggen ikke sko få fritt spellerom.
Litt lenger borte va det langt meir alvorlig. Der sto to kara og ett kvinnfolk. Ette målføret å bedømme va det et sjalusidrama på gang. Kvinnfolket hysja på dem, tel ingen nøtte. Språkbruken og knyttnevan i luften førtellte at det va alvor, og at det kunne utvikle seg tel nokka interessant. Men då ho trua med at ho aldri ville ha nokka med dem å gjøre meir og at ho sko fare heim, roa det seg ned tel småkjefting. Då ho gikk inn luska dem ette. Det va ikke verre enn at vi seinare på natta såg at dem sto i lag bakom veggen og tok dram. Ho hadde funne seg en ny kavaler, så kjærlighetas vei e uransakelig.
Et anna fenomen va at par som ikke va spesiellt interessert i å danse kunne finne på, hvis økonomien tillot det, å ta drosje førr å spise bringebær under Pollfjellet. Om det va bringebæra heller andre ting som lokka, fikk vi ikke greie på, førr vårres aksjonsradius va bergrensa. Men at bærspisinga førte tel endringa i framtidsplanan førr enkelte herske det vel ikke nokka tvil om.
Inne i salen blei røyken tettare og tettare. Svettlukt, parfymeduft og brennvinsstank blanda seg sammen tel nokka ubestemmelig. Men folk hadde det artig. Mannen med trekkspellet hadde knapt nok tid tel en pause sånn at han fikk seg en kaffekopp heller en dram bakom veggen. No begynte òg parsammensettinga å bli tydeligere. Nokken hadde vi nok regna med på forhånd, men så va det kommen fremmenfolk som blanda seg inn i mønsteret og skapte litt røre. Dem skapte det kjelkete førr de gutan som hadde planlagt nokka meir med utvalgte persona den natta. Når det så ikke gikk ette planan hissa man seg opp, men tel ingen nøtte. Det som va tapt førr den natta va tapt. At det blussa opp ved seinere anledninga e ei anna historie.
Då det lei ut på natta og festkomiteen såg at det gikk sånn nokkalunde ette oppskrifta og at øvrigheta va kjørt heim, sko dem ta igjen det forsømte. Selv om dem hadde tadd nokken dramma i løpet av natta sko dem berge nokka av festen før den va slutt. Dem gikk i samla fløkk ut bakom veggen, og der kvessa dem seg kraftig. Men dem hadde ikke regna med at to lensmannsbetjenta hadde skifta om tel sivilt antrekk før å rekke litt av festen, og no va kommen tilbake. De tre flasken som komiteen leska seg med, røpa telstandan. Men dem bortforklarte det med at det va nokka dem hadde beslaglagt inne, og no va ute førr å leite ette eieren. No va de to betjenten plutselig blidd vårreskara, så dem antyda at eieren nok befant seg nermare enn det komiteen sa, så når dem va ferdig måtte dem gå inn og fortsette vakta. Det va lidd så langt på natta at dem som av en og anna grunn ikke hadde klart å finne et fundament førr videre utvikling, heller av andre grunna følte at nok va nok, begynte å tenke på heimveien.
Det va ikke mange bila så de fleste sykla heller gikk. Vi begynte å få oversikt over kem som sko gå heim med kem. Det interessante va om alle gikk rett heim heller tok seg en avstikkar. Vårres mann fra tidligere på kvelden, han som virka besluttsom, hadde samme dama. Dessverre forsvant dem, så ka hannes anstrengelse førte tel fikk vi ikke greie på.
Pølsemannen og dem med de sterke sakern holdt ut, førr det va nokken som syntes at det va tidlig å gå heim og fortsetta ute. Då dukka det opp ett munnspell, og enda ett. No dansa dem som ikke hadde det travelt heller hadde funne seg partner, og som ikke va opphengt i akkurat det. Ette kvert va festkomiteen ferdig med sitt, så det blei frihandel med naturprodukta . Plutselig va det nokken som blei skotten av han lille med pil og bue, og oppdaga at det eksisterte ett kjønn tel, og då veit dokker ka som skjer. Den nordnorske sommeren med si magiske kraft gjorde at vi ette kvert oppdaga nye parsammenstinga. Men nokka sluttresultat av de her førbindelsan va usikkert. Det kan ikke skjules at det av og tel gikk røkta om hastverksbryllup vinteren ette, så det røpa nok nokka.
Då vi som endå ikke va heilt tørr bakom øran rusla heim på morrakvisten, registrerte vi at festen ikke va slutt førr enkelte. Vi såg ikke nokka, men vi ante et snev av romantikk i luften over alt. Førr ungdomstid i en nordnorsk sommer kan føre tel så mangt, både gleda og skuffelsa. Men ha man vært på fest med trekkspell, varme pølse, sterke drikka og småelskov i kjerran, ja då ha du opplevd kultur som e i sterk kontrast tel dagens. Man e slett ikke sikker at det ville bli aktuelt å bytte hvis man sto førre det valget.
I alle fall glede det en gammel kall å tenke tilbake og konstatere at vi hadde det ikke så verst allikevel, selv om det skorta både på kronasja og framkomstmidla. Sånne hindringa dempa ikke verken på oppfinnsomhet, kjønnsdrift, romantikk og ikke minst humor. Dem overlevde den gang, men om dem eksistere på samme måten i dag, e vel heller tvilsomt. Om dem e i ferd med å kveles av førr mykke næring e vanskelig å fastslå, førr no e det ingenting som e så hemmelig at man kviskre om det. No veit alle, selv i barnehagen, det vi berre gjetta oss tel.
----------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar