MAN TENKE SÅ MANGT

13.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

I gamle daga

For å vise kordan situasjonen va førr folk som ikke va i stand til å ta vare på seg sjøl i gamle daga, skriv eg ned den her historia.

I heimbygda mi var det en kar som antakelig ikke va utstyrt med altførr mykke av det folk har bruk førr sånn at dem kan klare seg sjøl. Den her mannen heita Henrik, men blei kalt førr Tull-Henrik. Onkelen min, som heita Peder Oluf, brukte Oluf som fornavn, men blei også kalt Laffen. Han hadde lenge ergra seg over en stor stein som låg mid ti støa og som va i veien førr båten. No va det sånn at de her menneskan som va utplassert av det offentlige, i mange telfella ikke hadde det så bra. Eg kjenne ikke tel kordan Henrik hadde det, men han sko være usigelig glad i grøt.

En dag tok onkelen min han Henrik ned i fjæra førr å vise han problemet med steinen. Mens dem står og ser på steinen sei onkelen min tel han Henrik "Du ska få to tallerkena med grøt hvis du klare å få den her steinen vekk". Han Henrik kjente på steinen og gikk rundt den og vurderte lenge. Tel slutt svarte han: "Nei, Olaf-drengen, den her steinen klare eg ikke med".

Dem gikk kver tel sitt, og han onkel tenkte antakelig ikke meir på det dem hadde snakka om. En morran nokken daga seinare då han kom ned i fjæra, låg stenen pent og pyntelig attmed støa. I løpet av natta hadde han Henrik med enkle midla og god tankegang klart det kunststøkket å lirke den digre steinen opp og fådd den telside. Det e ikke nokka meir å førtelle enn at han Henrik fikk grøten sin.

fordord tel fortellinga