25.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Sny

Det e ikke førr å fønærme sørlendingan og demmes uhorvelige mengda med sny, at eg skriv ned det her minnet. Men det kom dettanes på meg når eg såg på probleman med at hovedveien va stengt i en av de folkerikaste delan av landet.

I midten av femti-åran va vi fire løngsværinga med kokke, to Signaldalinga, en harstadværing, som va på tømmerhøgst ved Ertevannet i Idd kommune sør førr Halden. Vi hadde omtrent tre kavarters gåing ned tel veien og nermaste hus. Saugbruksforeninga som vi høgde førr, hadde en bestemmelse om at vi ikke fikk høgge på lørdaga, førr de fleste ulykken i tømmerskogen skjedde fredags ettemiddagan og om lørdagan, førr då va folk trøtt og mindre aktsom. Derførr brukte vi lørdagen tel bytur og sette opp redskapan.

En lørdag va det kommen en god del sny i løpet av natta, men det va ikke så store mengda at byturen gikk i vasken, trudde vi. Vi va tidlig på farta førr å rekke bussen inn tel byen. Selv om det hadde snydd hadde vi ingen problema med å gå tel fots i tre kvarter ned tel bygda. Då vi kom ned tel gården som va vårres kontaktledd med omverdenen, fikk vi en nasestyvar som vi ikke hadde regna med. På gården sporte dem kor vi sko. Vi sa som sant va at vi sko tel byen. Men då flirte dem rått. -Tel byen no? I den her snymengda? Veien e stengt så bussen går ikke. Då va det vårres tur tel å flire. -Veien stengt no? Med 20-30 cm sny? Nei det trudde ikke vi nokka på. Det virka som om dem blei førnærma. Det viste seg at veien virkelig va stengt og at brøytebilen hadde gjedd opp å holde veien åpen.

No e det antakelig sånn at kombinasjonen Løngsværinga og Signaldalinga kan bli ei fin blanding når det gjeld jævelskap, så den sjangsen tel framheve kor vi kom fra lot vi ikke gå fra oss Tømmermålaren og kjøreran fikk høre om søringan si hjelpelaushet. Men då vi påsto at hvis vårres brøytesjåføra hadde gjedd opp med så lite sny, ha dem vært utskjemt førr levetia og ikke kunna vist seg ute blant folk meire, blei dem sur og påsto at vi va skrythalsa. En dag eg erta målaren med det her, påsto han at det va dikt og løgn at vi tel og med hadde sol døgnet rundt om sommaren, så han betrakta nordlendinga som løgnhalsa og storskrytera.

Det kan telføyes at vi hadde ikke en dags skoft på grunn av snymengde den vinteren. No va det her i femti-åran, og at man i dag ikke e betre førberedt i vinter Norge, selv om det e på sørlandet, e betenkelig og heller ikke telgivelig. Men vi har ingen grunn tel å hovere, førr selv om vi har både erfaring og ansiennitet i det her med å måkke sny, være innestengt bakom snyskred og få nordvestramlinga i fleisen, så klage vi og sutre over det førferdelige været.

Men vi ha innsedd førr lenge sia at om vinteren kan man ikke gå ut i badebukse med et tent talglys i handa. Sandala og badebukse høre nesten ikke tel på vårres breddegrader, men vi har en svakhet vi òg. Vi får uventa problema av og tel. Det hende at nordvesten sette en fot fram sånn at vi snuble, så det e ikke lurt å være storkjefta. Men det ha vist seg at vi står han av, nokka sørlendingan òg kommer tel å gjøre, men om dem tar stormannens advarsel tel etterretning gjenstår å se.

----------

forord tel fortellinga  

24.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Helgedagskveld i tømmerkoia

Når man tenke telbake på et begivenhetsrikt liv, dukke det opp enkelte ting som man får løst tel å feste på papiret. 

Det va en sein høstdag på Finnmarksvidda, nærmare bestemt oppe ved Gaggavatnet i Skoganvarre. Det va nordvest og sludd, og vi arbeidde på anlegget som sko bli Luostjokks kraftanlegg. Han Hermann (Forfang) og eg va utkommandert tel å sage ved tel kokken. Vi sto der i kver sin ende av saga, og humøret va ikke nokka særlig. Då e det at han Hermann sei tel meg: -E det her vårres fattige trang? Ka du meine, ska vi fare på tømmerhogst? -Kor i svarten ska vi fare, og eg kan jo ikke høgge tømmer, svarte eg. -Det ska eg lære deg, sa han. -No går eg inn og ringe tel han Torstein på trygdekontoret på Løngseidet, fortsetta han. Førr dagen va gådd hadde vi fådd arbeid i Idd kommune i Østfold.

Sånn gikk det tel at fire mann og ei dame fra Løngen blei å telbringe en vinter i lag med to Signaldalinga og en harstadværing, i ei tømmerkoie ved Ertevannet, tre kvarters gang fra nermeste gård. Forruten kokka, ho Anne (seinare Forfang), han Leif (Soini), Arvid (Nordli) og Hermann (Forfang), va det eg som va fra Løngen. Han Rolf Eriksen og han Gabriel Parras va fra Signaldalen, og han Magnar (et heller anna) fra Harstad.

Det gikk forholdsvis greit å komme seg inn den daglige tralten. Fra mandag tel fredag høgde vi tømmer. På lørdagan for vi tel Halden, og på søndagan høgde vi ved og setta opp verktøyet. Førr mitt vedkommende va det han Magnar som tok seg av verktøyet. Han va en tørrlagt alkoholikar og hadde gådd på skogsarbeiderkurs, og va steikanes flink tel å file svansen, slipe øksen og barkespaden min.

Det kunne nok være episoda gjennom vinteren som man sko ha tadd med, men eg konsentrere meg om jula, førr den går det ikke an å glømme. Det begynte med at ho Anne sporte om eg ville være kokk i jula, førr ho og han Hermann sko tel Oslo å besøke slekt og venna. No va ikke eg så vel bevandra uti kokekunsten, men steika og enklare mat sko eg vel klare å røre i hop sånn at gutan ikke sko li nokka nød i helga. Då va det verre med ribba. Den knuten hadde eg ikke løyst før så eg steila litt. Men når han Leif påtok seg å være konsulent og han Arvid sko være assistenten tel min konsulent, blei det tel at dem kunne fare.

Juleaftens-middagen gikk greit. Ribba va steikanes god, så den oppgaven løyste han Leif og han Arvid fint. Hovedkokken kokte poteten og litt telbehør. Ette middagen blei det så mykke røyk og tysk slagermusikk at eg gikk ut å setta meg på trappa. Ikke førr at eg hadde nokka imot tobakksrøyken heller musikken, men det blei litt førr mykke på en gang.

Han Rolf og han Gabriel va antakelig vant å lytte på tysk radio, førr dem kunne spelle tysk musikk heile døgnet. Men på en juleaften langt heimefra va man ikke særlig interessert i å høre om Mein Lieblinge og andre tyske sanga. Det va forunderlig å sitte på trappa i plussgrader på en juleaften med heimlengsel. Eg savna kompisan mine og landvinden (heller også nordvesten og snyelingan). Av og tel hørte eg kor det small i isen på Ertevannet, og det va jo og en uvant lyd.

Med ett går døra opp og han Arvid ville ha meg inn førr å drikke kaffe og spelle tiøres-poker. Kaffen med heimbakte kake skapte jo litt julestemning. Pokeren resulterte i at eg va ett par krone fattigare, men kvelden gikk fort, så man glemte å ha heimlengsel. Allikevel va det uvant å ligg å høre at han Rolf sveipa over skalaen på radioen ette meir musikk.

På første juledag kl 5 om morran satt han Gabriel på køyekanten og bantes (en sermoni man ikke kom unna). Allikevel va det ingen som klaga. Vi snudde bare ryggen tel og sov videre. Ut på dagen kom sola fram, og det gjorde situasjonen endå meire fremmen. Vi va jo vant tel et lite dagslys midt på dagen, og hvis vi va heldig nordvestramling og snyfokk så man ikke fikk auan opp. Så når det va solskjenn og plussgrader på første juledag, harmonerte det ikke med vårres oppfatning av kordan jula sko være. Mens eg klårgjorde fåresteika syntes eg at det va ei sånn forunderlig lukt, men eg fikk den i steikovnen, og så gikk eg ut i solveggen. Han Leif dirigerte på kjøkkenet så eg visste at alt va i gode hender. Men då han kom ut og klaga på ei merkverdig lukt begynte vi å ane starten på en mislykka julemiddag.

Det viste seg at kjøttet vi hadde kjøpt hos han Knoph i byen, va fra en gravær. Då vi begynte å spise gikk det ikke lang tid førr alle ærklærte at det her svineriet va ikke etanes. Men han Gabriel trossa lukt og smak, og spiste litt. Det blei berre dessert tel juledagsmiddag, men vi hadde jo anna mat så vi lei ingen nød. Jula gikk med tel kortspell, tysk slagermusikk og tel litt arbeide både med vedhogst og litt ute i skogen. Det siste blei det lite av for meg, førr eg knekte bladet på buesaga på andre juledag, og då gikk eg inn.

Det blei ei førunderlig julehelg, men tross alt må man dra på smilebåndet når man sitter og mimrer. Det va artig å få med seg en sånn opplevelse, og når man legg tel alle de andre meir heller mindre pussige opplevelsan, må man innrømme at man tross alt ha hadd et rikt liv.

---------

forord tel fortellinga

23.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Bankfiske

Året er 1952, og det er sommer. Jeg ble ferdig på Solhov i mai, og hadde en kortere jobb som gårdsgutt der etterpå. Den finansielle situasjonen var heller mørk, så man var på jakt etter jobb som ga kontanter.

En dag ble jeg oppmerksom på en annonse hvor M/K Nordkappbanken søkte etter mannskap til seifiske. Sammen med en kompis ringte vi, og fikk plass.Vi mønstra på i Nordvågen og fikk møte en ekte gammeldags skipper og sjømann. Han virket barsk, men vi fikk erfare at han var en kjernekar. Han het Markus Markussen og var vidt berømt som fisker, men også på grunn av at Nordkappbanken med ham som skipper gikk som lokalrute-erstatning under krigen. På Sørøya hevdet folk at man kunne stille klokka etter Nordkappbanken uansett vær. Det forteller det meste om både skipper og båt. Båten var 60 fot med femti hestekreftes Wickmann motor. Båten var bygd i Rognan, og var en særdeles god sjøbåt.

Seifisket ga ikke nevneverdig resultat, og seint om høsten var vi på tur over Kvænangen i sterk landvindskuling. Vi satt i lugaren og spillte kort og jeg satt forrest i piken, som det heter. Kappedørene sto åpne og skipperen sto til rors. Da vi kom til Skjervøy ville skipperen vite hvem som skulle bli med på bankfiske. De fleste meldte seg på, men jeg som av og til hadde kjent litt til sjøsyka", svarte ikke. Da han spurte på nytt svarte jeg at jeg ikke våget å bli med fordi jeg ikke var sikker påsjøverken. Den som kan spille kort i slikt vær som det vi hadde i dag er også i stand til å bli med på bankfiske, svarte skipperen.
Det avgjorde saken, og jeg ble med på noe jeg i ettertid betrakter som en knallhård opplevelse.

Forberedelsene til høstens bankfiske gikk greit. Vi skulle drifte med 120 stamper line som vi fikk ferdig egnet på land. Med førti stamper i hver vatning ble det tre halinger. Hver haling sto i seks timer før vi begynte å drage. Mannskapet var delt i tre bakkevakter, to timer på hver. Bakkevakt var den som sto i rorhuset og holdt båten så tett opp til enden som mulig. Det sier seg selv at den som hadde den midterste vakta ikke fikk særlig med søvn. I begynnelsen var dette med bakkevakt ved oppstaget, særlig for meg som var fersk bankfisker, vanskelig. Det å stå alene for å holde båten ved ilen, uansett vær, var ikke bare enkelt. Lyset på toppen av kavlstauren måtte man ikke miste av synet, for da kunne hele halingen bli borte. Derfor måtte man kunne behandle hendlene for å manøvrere båten.

Under draginga var jeg i sløye-gjenget. Fisken ble sløyet og iset ned i rommet. Det var ikke akkurat noe enkel oppgave å jobbe på dekk i all slags vær. Slingring i snø og vind var i begynnelsen et problem for meg, men etter hvert ble det en vane. I tillegg kom dette med at man var langt til havs i et nøtteskall av en båt. Etthundreogtjuefire kvartmil ut fra Hellnes fyr på det meste. Det lengste vi brukte på en tur ut var 24 timer, men da var det stamping i motsjø. Den gang var man ikke nådd så langt med sikkerhet til sjøs.
Redningsvester fantes ikke, og livbåten var ei gammel to og ei halvroms spisse uten toller, og lå hvelvet på egnarhus-taket. Men sånne saker var ikke det man var mest opptatt av. Det var viktig å få en god lott. Allikevel var fridagene under land herlige. Da fikk man.laget skikkelig mat og man fikk vasket seg og slappet av i korte perioder.

Egnarbua var et trivelig sted. Her var en spesiell atmosfære. Egnargjenget besto for det meste av kvinnfolk, fargerike og kjeftsterke. For en skårunge var det klokest å holde kjeft og stelle med sitt. Særlig hvis det var mye vaser på linen. Da måtte vi i aksjon for å greie ut flokene, noe som ikke alltid var like enkelt. Egneran hadde betaling pr stamp, så noe særlig med plager tåltes ikke. Derfor var det lurt å ligge lavt i terrenget. Allikevel, de fredelige stundene med virkelig egnarbu og fiskevær-kultur overskygget både linevaser og svullfingre.

Vi var to tilreisende som bodde om bord i båten. Det øvrige mannskapet var fra stedet. Bankfisket om høsten var det som skulle gi den store lotten. Det kom av at fram mot jul kom skreien sigende vestover på sin ferd til Lofoten, og da var man avhengig av godt vær og at alt ellers fungerte. Nå var det jo midt i svarteste mørketia, så alle dagene var ikke like gode. Det var mye slingring og urolig vær, men allerede fra første halinga fikk vi bra med fisk.

Men vi fikk også oppleve godværsdager langt til havs. Jeg husker spesielt en gang det var blikk-stille med lett snø. Det fantes ikke dønning, så man kunne ha kaffekoppen stående på bordet. Stikk motsatt var det andre dager som vi måtte sitte med brødet mellom knærne for å få i oss en matbit. Når så båten hadde en gammel skade som ga lekkasje i lugaren, var det stunder da man angret på hele eventyret, for et eventyr var det for meg.

En episode som man i dag kan smile av, er at jeg og kompisen hadde oppgaven med å hente proviant på samvirkelaget. Foran en av turene glemte vi med å ta med brød. Det ble ikke oppdaget før vi var ute på Nordkappbanken, og da var det unektelig litt sent. Normalt tok det fire døgn fra vi gikk ut til vi var på land igjen. Hardt arbeidende menn uten brød var ikke noe lystelig situasjon. Vi fikk en fortjent overhaling. Det vi ikke visste var at skipperen i en radiosamtale med kameratbåten forkynte over eteren at mannskapet hans hadde ikke brød, så nå måtte vi leve på vaskepulver denne turen. Fiskeribølgen var den gang bindeleddet mellom båtene og land, og også mellom båtene. Lokalavisa i Honningsvåg hadde også hørt skipperens melding over eteren. Det er vel unødvendig å fortelle hva førstesideoppslaget dagen etter var. Dette falt ikke i skipperens smak, men det var lite han kunne gjøre med det. Problemet ble løst ved at kameratbåten "Knølegga" kom opp ved siden av oss, og ved hjelp av kasteline og vanntett emballasje fikk vi brød så vi klarte oss.

Siste sjøværet før jul var alltid hoved-sjøværet, for da var skreien kommet for alvor. Vi vatnet som vanlig førti stamper i første halingen. Vi fikk kolossalt med fisk og været var flott. Før vi skulle sette andre halingen fant skipperen på at hvis vi satte de siste åtti stampene i ei haling ville vi få juleferie tidligere, og det gjorde vi. Det var mye fisk, så vi brukte tjuefire timer på å dra de åtti stampene med line. Men da var vi også trette. Med mellom tredve og førti tonn fisk i rommet betydde lite søvn og mangel på kokmat ingen ting. Det ble en kjempe-lott etter datidens forhold, så det var to tilfredse karer som entret hurtigruta for å feire jul hjemme.

Vi reiste sammen med to andre fra vårt område, som hadde rodd med en annen båt. Vi kom til Tromsø midt på natta, og havnet på nattkafeen nede ved dampskipskaia. Her satt folk fra øyene, fjordene og sundene å kurte gjennom natta, for det var ikke vanlig at folk hadde råd til hotell. Vi hadde penger og råd til å ta inn på hotell, men vi var vant til å bruke nattkafeen, og den gang var det heller smått med hotellrom så rett før jul. På morgenkvisten ble vi sultne og diskuterte hva vi skulle ha. Det var ikke vanlig at folk brukte penger på kafemat. Og slett ikke om natta, men vi var fire ungdommer med en kolossal appetitt og penger i lomma, så mat skulle og måtte vi ha. Da en av kompisene gikk fram å bestillte fire kaffe, fire store glass melk og seksten karbonader med erter og løk, ble det helt stille i kafeen. Da serveringsdama kom med maten satt folk å stirret, som om månen var ramlet ned. Dagen etter bar det ut på byen for å fornye garderoben. For mitt vedkommende ble det hatt, frakk, skjorte og slips.

Rett før årsskiftet bar det på tur til Nordvågen igjen. Mellom jul og nyttår hadde båten hatt ett sjøvær med reserver for oss. På denne turen hadde man en lott på ettusen-etthundre kroner, noe som var svært den gang. Så for vårt vedkommende ble det en dyr julefeiring, men vi var unge og tok ikke det så altfor høytidelig.

Nå hadde vi fått en tredje ungdom fra bygda med, så det ble jo triveligere i lange landligge-dager. For det ble det mange av etter nyttår. En av turene ble ganske dramatisk. Det begynte med at da vi hadde setta seksten stamper line, brente vi veiv-lageret i motoren, og dette førte til full stopp. For at vi skulle finne tilbake til bruket måtte vi legge ut mediler. Medile brukte man med visse mellomrom når man satte lina, slik at man hadde noe å gå til hvis man skulle være uheldig å slite bruket av eller at andre situasjoner skulle oppstå. Disse satte man ut etterhvert, for man kunne ikke skifte lager før motoren ble kald, Og en gammel malm-koloss, som femti hestekrefters Wickmann, trengte mange timer for å bli så avkjølt at man kunne sette inn et ferdig inngått reservelager. Etter å ha ligget mange timer på rek plukket vi opp medilene, og begynte å trekke de seksten stampene med line. Mye fisk var det og utsiktene var lyse.

Klokka fem om morgenen kom Vardø radio inn med stormvarsel. Og varslet var ikke snauere enn at det ble antydet orkan. Tretusen-tohundre kilo fisk ble iset ned og lukene skalket. Men skipperen konfererte med skipperen på M/K Liv 3, og de ble enige om å legge seg på vinden for å se han av, som det heter. Dette var fredags morgen. Utover dagen økte vinden på til storm. Men skipperne mente at man ville vente, for de mente det var best å ligge på for han kunne ikke vare evig. Lørdag morgen kom et nytt stormvarsel over Vardø radio, men fortsatt ville man vente å se. Lørdags-ettermiddag bestemte skipperne at vi skulle gå mot land. Det ble i sannhet en tur som ikke kan beskrives. Radiokontakten mellom båtene var hver halve time. Jeg hørte senere at de satt heime å hørte på fiskeribølgen, og fulgte med seilasen. Skipperen og den eldste av mannskapet sto hele tiden i styrehuset, men den som hadde rortørn måtte ta vakta si selv om han ikke fikk røre rattet.

Da det ble min rortørn på lørdagskvelden, og jeg sto oppe i styrehuset sammen med de to, løsnet et leverfat framme ved vantet. Jeg ble beordret om å få det belagt. Da jeg var ferdig med arbeidet kom en brottsjø. Jeg hørte skipperen ropte, som et under fikk jeg tak i vantet, og der hang jeg. Man var sikker på at jeg var sopt på havet, men da båten rettet seg opp igjen, og jeg fikk pusten igjen var det bare å tusle seg tilbake til styrehuset. Der fikk jeg kjeft fordi jeg ikke hadde tatt på meg oljeklær, men jeg forsto at de var lettet. Søndag-morgen lå vi betøyd ved kaia i Nordvågen med en erfaring rikere. Man spurte om vi hadde vært redd, men det viste seg at ingen av oss tre kompisene aldri hadde tenkt på det.

En tur senere sviktet lensepumpa, det var ingen katastrofe for vi hadde dekkspumpa i orden, så det ble bare å ta noen drag på den av og til. Men så svikta den også og da ble situasjonen litt verre. For det var ikke til å unngå at det kom inn litt sjø. Vi ble liggende uvirksom mens man prøvde å reparere lensepumpa. Jeg tror at skipperen var i kontakt med redningsskøyta for vi kunne ikke begynne å gå mot land uten at ei pumpe virket. Imens holdt vi båten lens med bøtter. Man fikk omsider lensepumpa til å virke delvis slik at vi klarte å bakke oss til land. Det var aldri fare på ferde fordi været var godt, men å lite på godt vær om vinteren ett-hundre kvartmil av land er ikke særlig lurt, derfor var det en litt uhøvelig situasjon, som heldigvis endte godt.

Ettersom jeg hadde fått innkallelse til militæret og skulle møte i begynnelsen av mars, sang min praksis som bankfisker på siste verset. Jeg må i ettertid innrømme at det var et spesielt fiske, og ikke minst risikabelt. Nå var jeg så heldig at jeg ikke var redd eller tenkte på min situasjon, så det ble en rik opplevelse å få være med på et av de hardeste fiskeriene den gang.

Ingen av turene ute på Nordkappbanken var like. Man kunne oppleve godværsdager og mye fisk, men også turer med plager og lite fisk. Skipperen var ikke av den typen som spurte mannskapet i ett og alt, men en gang vi var ferdig egnet og skulle gå ut, lød værmeldinga sterk nordøst kuling. Skipperen vurderte att og fram og spurte oss hva vi mente. Vi hadde tross alt ett-hundre og tjue stamper ferdig egnet line som ikke kunne stå så altfor lenge. Etter å ha hørt værmeldinga i fem-tia om morgenen, tok vi løs. Det var mye vind og mye stamping, men farta var så dårlig at vi ikke kunne ha loggen ute. Men vi bakset oss ut fra Hellnes fyr med styrefart og ikke noe mer. Hele dagen slamret vi oss framover, men da vi enda om kvelden så blinkene på Hellnesfyret og værmeldinga meldte om fortsatt sterk kuling, snudde vi.

En gang var vi ferdig vatnet og var klar til å gå til land, blåste det søraust-kuling av det gode gammeldagse slaget. Nå var båten tung for maskin og vi i tillegg hadde bra med fisk og bruk, var farta ikke noe å skryte av. Det var et slit å stå å styre i motvind med dårlig fart. Det ble mye sikksakk og veiving på rattet. Etter 15 times gange fikk vi landkjenning, ikke ved vårt faste holdepunkt, Hellnes fyr, men øst ved Kjøllefjorden. Det ble ei utrulig slamring over Porsanger for å komme oss til Nordvågen. Da fikk vi kjeft for våres manglende evne til å styre.

I motsetning til disse episodene opplevde vi også utrolig flotte dager ute på havet. Mannskapet hadde som regel med seg kokmat som de varmet opp i ledige stunder, for vi hadde ikke kokk. Vi som var tilreisende brukte å kjøpe noe som vi varmet opp. En kveld mens lina sto, fikk vi lyst på fersk fisk. Det var daustille og nesten ikke dønning, så jeg heiv meg i koking på frivakta. Man skulle tro at det å koke en smekkfull gryte langt ute på havet en vinterdag, var umulig når man tar i betraktning båtens størrelse. Det er vel unødvendig å fortelle at måltidet var kjærkommet for alle om bord. Det vi ikke klarte å spise fikk havhestene, for det var det mange av.

Jeg må beundre skipper og det faste mannskapet som sleit ute på bankene år etter år i alle slags vær og dramatiske situasjoner. Hva disse menneskenes slit har betydd for landet går ikke an å måles. De var med og la grunnlaget for at vi i dag kan nyte gode dager i velstand. Jeg fikk et innblikk i hverdagen til kystfolket, og er merket for alltid. Min egen innsats på det området forbigår jeg i stillhet, men jeg er glad for at jeg fikk et gløtt i slitets saga. Det gløttet lærte meg utrolig mye.

--------

forord tel fortellinga 

Nils Thiniussen, Hans og Eilif, 1959 (22)

22.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Barndommens hopprenn

Når det lei så langt ut på vinteren at dagslyset blei førlenga med ett haneskrett kver dag, va det tid førr hopprenn. Det førunderlige med det heile va at det starta på skolen. Ingen ante kor budstikka hadde starta, men den va klår nok. I etterniddag går vi å hoppe. Då va det berre å ta spissspaden på nakken og gå opptel tre kilometer førr å forme tel en bakke som va brukbar. Vårres sambandslinje va så effektive at dem som ikke hadde vært på skolen va informert umiddelbart.

No va det ei hake førr enkelte. Man hadde oppgava heime som måtte gjøres, enten det no va vedhøgging heller andre gjøremål. I sånne telfella va samholdet så stort at mange hender va i sving så jobben blei gjort på ett øyeblikk. Men av og tel kom personlige uoverenstemmelsa inn i bildet, og då knaka samholdet stygt i sammenføyninga. Det løyste man ved å innlede samarbeid med andre. 

Når eg no går over tel å beskrive hopprennet, deltakeran og ikke minst utstyret, må eg starte tidlig i krigsåran. Den gang va det ikke en selvfølge at alle hadde ski og utstyr som va på høgde, men sia vi ikke hadde dommera, stilkaraktera, klasseinndeling heller premiering, va det fritt fram å delta med det utstyret kver enkelt hadde. Det viktigste va å hoppe lengst selv om det va enkelte med bra utstyr som også satsa 

på å hoppe pent. 

Før krigen og under den va det ikke alle som hadde skikkelige bindinga på skien. Det va særlig i hus med mange søsken. De større ungan og ungommen kunne nok ha kandahar heller rottefellabindinga, men de minste måtte nøye seg med lærstropp over sko heller kommagtippen. Enkelte va så oppfinnsom at dem brukte linesnøre tel bakbindinga. Det kunne være problematisk når skian sko taes av om kvelden. Då va både bindingan og fottøyet så frossent at tollekniven måtte fram. 

Skitypan va mangfoldig. Nokken va kort og brei, mens andre va lang og smal. Nokken hadde heimlaga ski, mens andre hadde ski som va laga på Solhov. Det fantes også en heller to som hadde det dem kalte førr splitkein ski. Det va det ypperste som fantes, men dem hørte liksom ikke tel på vårres nivå. Men dem va no der, og når vi hverken hadde klasseinndeling ette skitypa heller alder, så va det greit. 

Hvis nokken va så uheldig å brekke ei ski behøvde det ikke være katastrofe, førr enkelte fingerspleisa skian. Det betydde berre nokken dagas avbrekk. Sia det ikke betydde nokka poengmessig førr sammenlagtseieren, blei det berre å finne på nokka anna. Fingerspleising gikk ut på å sage ut fingra på hoveddelen og den nye delen, akkurat som når man folde hendern. Det va en fin metode, og va redning førr mange i knagre tie, førr nye ski kosta penga, og det va det lite av. 

Når vi snakke om skitypa huske eg en kar som hadde fådd ett par brukte ski, som antakelig va beregna på 

finare bruk. Tvers gjenna skien va det frest ut holl som lærstroppa sko gå igjenna. Vi hoppa i en liten bakke, og karen tok enorm sats og landa ned på sletta. Nedslaget va så tungt at begge skian gikk av der hollan va. 

Hoppan e ikke så mykke å skrive om, men med det som alt anna va det nokken som hadde talent, mens andre hadde problema med å komme seg over kulen. Den gang som no va det krafthoppera og stilhoppera. Og trur dokker ikke at det fantes typa som han engelskmannen som blei kallt førr The Eagle førr nokken år sia. Utstyret bestemte jo en god del når det gjaldt lengde, og ikke minst å få det tel å se pent ut. Skiføringa va nok umulig å ha kontroll over. Som regel va det heng på ei ski, saks og anna styggedom. Allikevel va det typa med dårlig utstyr som gjorde seg bemerka. Guten som hadde tåstropp og kommaga opplevde at skian sto igjen på hoppet og karen seilte ned unnarennet. Hoppet sto ikke tel tyve i stil, og kameratgjengen gråt ikke akkurat i den førbindelsen.

Når man no tenke telbake e det utrulig at nokken hoppa over tredve meter med dårlig utstyr. Min personlige rekord e 18,5 meter med krokate knær og saks, men man va med og det va det viktigste. Det va liksom ikke nokka å gå tre-fire kilometer med spissspaden på nakken førr å lage bakke, førr så å fortsette med å hoppe tel det blei mørkt. Prestasjonan blei ikke førringa av at utenatleksen gnog i bakhauet. Det her med utenatlekse dukka alltid opp, uansett ka kameratgjengen dreiv på med. Det å gå langrenn samtidig som man pugga ett heller anna, heller planla nye aktiviteta, va ikke uvanlig. Det fungerte godt førr enkelte, men førr dem som hadde tungt med leksen og ofte blei kallt førr "tørka", eksisterte ikke sånne bekymringa. 

Straks ette krigen fikk de fleste ski som va blidd igjen ette tyskeran. Då kunne alle stille opp med ski, skikkelige bindinga og stava. Nokken hadde raska med seg ski med stålkanta. No heite det visstnok fjellski. Felles førr alle skitypan va at dem blei brukt tel alt. Hadde man ski med stålkanta, ja då hoppa man heller gikk langrenn med dem. Ski med rottefella bindinga blei brukt på samme måten. Men det e ikke tvil om at tyskerskian gjorde at man fikk betre kontroll over hoppan. Nåja, det gjaldt jo selvfølgelig ikke alle. Nokken va og blei klossmajora, men vi va med. 

Det å sitte framførre pc-en og mimre gjør godt, førr man glømme aldri den fine naturen, med stillhet og ei enslig skiløyøpe som førte tel ett heller anna. Vi hadde ikke velpreparerte løype som ga stor aksjonsradius, men vi kom oss på fjellet som igjen ga gleda og utfordringa med flotte utførrkjøringa, som ofte endte med knall og fall. Sånne ting gjorde at kverdagan vårres blei tel nokka positivt i ei fattslig tid, kor også ungan fikk merke de bekymringan som foreldran hadde. Eg synes sjøl at vi e heldig som ha fådd et innblikk i slitets og nøysomhetens tidsalder, og kan sammenligne det med den velstanden vi no har. 

--------------------

forord tel fortellinga

21.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Spellegalskap

Spellegalskap e et barn av tia, men folk ha i uminnelige tie ha hadd en viss dragning mot økonomisk gevinst, avhengig av telbud og ikke minst tykkelsen på pengeboka.

Då eg vaks opp rett før, under og rett ette krigen hadde vi som gutonga også en form førr spellegalskap i ett par, tre hektiske vårvikke. No va det svært begrensa telgang på kapital den gangen, så det va aldri fare førr at vi sko ruinere oss økonomisk førr resten av levetia. Men førr oss som va mindre og måtte ut på lånemarkedet, va det ofte tungt nok å klare førpliktelsan tel utålmodige kreditora i mange vikke framover. Det va omtrent umulig førr en syv-åtteåring å røyse så mykke kapital heime, så det blei å låne fire fem ett-øringa hos dem som va større og hadde penga, så man fikk være med i kampen om storkapitalen når den første barflekken stakk fram av snyskavlan.

Det her handle selvfølgelig om ett av vårres mange kulturelle telbud den gang, nemlig det å spelle mynt (kaste på stikka som det heite på litt finare språk). Den økonomiske gullalderen va ikke oppfunne endå, så vi brukte ett-øringa tel å begynne med. Som eg ha nevnt va det å skaffe seg ett øre førr en liten gutonge ikke enkelt, og det som verre va at hvis man ikke hadde meire enn ett øre va det heller tvilsomt om dem med solid økonomi va interessert i den enkle ettøringen. Så det hendte at man, selv med litt kapital i lomma, ikke fikk være med.

Selvfølgelig kunne man ha flaks, som det eg hadde en gang. Eg fant ti øre på butikktrappa, og då hadde eg bra med kapital tel å hive meg med i drømmen om gevinst med muligheta tel å betale gammel spellegjeld som va der og da på seks øre. Eg va en av de minste som va med i ett av de største myntspellarslagan førr øngre årsklassa, som fant sted utførre butikken på Mellemjord. Med såpass kapital ette minne begrepa, satsa eg stort allerede fra starten av og det sko vise seg at det va lønnsomt. Ette ett par runda hadde kapitalen førdobla seg, og gammel spellegjeld blei betalt kontant. Men så skjedde det at storkapitalen pøste så mykke penga inn i prosjektet at mine fjorten øra gikk med i dragsuget. Ette den tids pengeverdi og min unge alder, sko det omtrent svare tel dagens aktuelle Terra sak. Då eg gikk heim va skylda mi førdobla tel tolv øre.

Men det sko komme fleire telbakeslag. Økonomien førbedra seg blant folk, og då kom kravet om større inntjening i vårres økonomiske verden. Man blei enig om å gå over fra ett-øres tel to-øres myntspell, nokka som ga større førtjeneste, men òg større risiko. No tel dags kalle dem vel sånne ting førr risikoplassering. Vi småspekulanta fikk endå større problema med egenkapital, hvus man ikke va så heldig at man fikk gå ærend. Alt under femti øre disponerte man fritt, men blei det over femti øre måtte man ha lisens fra høgere hold førr å kaste vekk, som dem sa.

I og med at det av og tel blei behov førr ærendsguta, blei telgangen tel frisk kapital betre, og dermed hadde man større økonomisk frihet tel å delta på lik linje med rikfolket (dem som hadde råd tel å tape femti øre på en kveld). Men med den erfaringa man hadde med økonomisk tankegang og de store sin forretningsmoral, va man førsiktig i utgangspuktet. Førr det kan ikke stikkes under stolen at det forekom svinn i potta. Selv om man hadde mistanke så måtte saka henlegges på grunn av bevisets stilling. Så gnog det vel òg i bakhauet at man måtte gjømme nokka tel bruspulver på St.Hansaften.

Etter èn sesongs to-øres myntspell va nettoen atten øre. På det her tidspunktet oppdaga vi at de store gutan, dem som va halvvoksen og litt meir, speilte med fem-øringa. Det smitta over tel vårres økonomiske kverdag på den måten at de største av oss gikk over tel kapitalistan sin verden. Dermed blei vi som ikke hadde nok kapital og heller ikke va så dristig med økonomiske transaksjona, ei lita gruppe som berre måtte se på at de store kunne vinne heller tape opptell ei heil krone på en kveld.

Ette kvert som man fikk fleire fem-øringa i lomma, va de gamle kapitalistan blidd så store at dem ikke befatta seg med så barnslige ting. Dem begynte så smått å oppdage at det va nokka anna som va meir spennanes, blant anna at det fantes to kjønn i verden. Vi gjorde spede forsøk på ta vare på miljøet, men ette kvert blei en ette en òg oppmerksom på ting som ikke hadde eksistert i vårres verden, og fikk nye interessa.

Mange år seinare fant eg en liten pung med åtteogtyve leirate ett-øringa gjømt bakom rebarbrakjerren heime. Eg visste ikke kem eiaren va, men eg tok dem som finnarlønn og et kostelig minne fra barndommen.

------------

forord tel fortellinga

20.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Vest-nordvesten

Vest-nordvest og Vest-sydvestkuling betydde berre en ting, -fallvær. Fra man va gutonge visste man ka som va i vente når de toan va i anmarsj. Spenninga va knytta tel kor hårdt dem kom tel å ta i den her gangen. Tegnan på at det va nokka i vente va at sauan som gikk ute, stilla seg opp framførre fjøsdøra og ville inn. Gammelhesten som sannsynligvis også va litt mørkeredd, stilla seg under kjøkkenvinduet med baken mot veggen. No kunne jo dem ikke vite ka slags vei vinden kom, men det slo aldri feil. Ett heller anna blei det. No va ikke heimbygda mi nokka uværsholl, sammenligna med meir utsetta plassa. Men med tanke på de her toan tok man nok visse forholdsregla. Det va no ikke så ofte at dem hissa seg opp tel å bli skavær, så folk hadde et avslappa førhold tel dem.

Våkna man om natta med at det small i veggen som børseskott, då kunne man, uten metereologisk utdanning, fastslå at det va en slags vestavind, og man ante nok òg ka slags størke han hadde under vesten den her gangen. Nokka nøyaktig ka slags retning han kom fra va vanskelig å fastslå, førr i urolige værtie va det kort vei førr nordvesten å hoppe over tel sørvest og omvendt. Uansett ka han gjør må han passere vestnordvesten heller vestsydvesten,og då hadde man det gåanes.

De mest utsetta bygningan va utedoan. No va dem tjort meir heller mindre fast, men det hendte at når eiaren kom ut om morran og kanske hadde det travelt, så låg oasen pent på sia. No va jo det her forholdsvis enkle bygningen så det tok ikke mange minuttan å få det på plass igjen med litt hjelp, hvis då ikke skadan va altførr store. Det her førte tel en slags utrygghet seinare når han sto på som verst. Mange dobesøk endte med at når salvingan kom va det berre å komme seg ut med buksan nedførre knean, uten tanke på at det kunne vere nokken som såg fømedrelsen.

Eg veit òg at en av naboan hadde setta Bindalingskjeksen godt opp på grasmarka og belagt han tel begge sien både i for og akterstamnen. Ette en kraftig salving ei natt låg han med kjølen i været og begge stamnan avbrøtten. Båten va løfta rett opp og kasta rundt, nokka som eiaren ikke kunne førstå, førr han va en
førsiktig og nøyaktig mann. I et anna telfelle røska vinden ei eternittplate av et nytt fjøstak, ikke ei på kanten men midt i. Plata hadde han kasta seks-syv hundremeter, og ho sto på kant i ei myr. Det e umulig å skjønne kordan ha lirka ho laus, så man fristes tel å kalle det ett naturfenomen på linje med kulelyn og andre sådanne mirakla.

Fallværet har som kjent knappe og uhorvelige sterke rosse. Det fikk eg erfare en gang eg sko berge gammelhesten i hus. Han hadde søkt ly og trøst under kjøkkenvinduet. Selv om han va i le va kompisen urolig og redd, så eg kledde på meg å gikk ut tel han. Kroppsspråket tel han førtellte meg at han likte at det kom nokken., men han ville ikke sånn heilt uten videre førlate si nokka så lunde trygge havn. Men med litt godsnakk og en brødskalk blei vi ettekvert enig om å prøve å komme oss tel fjøsdøra og inn i en lun stall. Vi klarte det òg tel slutt, men før kver rosse som kom stoppa vi opp og seig litt telbake. Seinare opplevde eg nokka lignanes når eg va på bankfiske med en seksti fots båt med femti hesta Wickmann når vi skalla oss ut fra Hellnes fyr i nordaust kuling og tung sjø.

Det førtelltes at stormen røska opp ei klessnor som va full av nyvaska tøy og kasta den på havet, og at heile greia rak på land ute på Arnøya, og at dem der ute ikke kjentes med de bokstavan som va sydd i linningen på mannfolkan sine underbukse. Dem kasta alt på havet igjen, og den blei tadd med søkkenot ute på Taran. Notbruket va fra bygda så klærne havna hos rette familien igjen. Men den historia kan ikke eg gå god førr, så det blir opp tel kver enkelt om dem vil tru på den heller ikke.

Ei anna historie går ut på at en sommar midt i høyonna brygga det opp tel uvær, og det fra den uhøvelige kanten. Høyet på hesjen va tørt, og man hadde fådd tømt den første hesja då vestsydvesten kasta seg over de andre. Han heiv seg på den hesja som sto nermast den tomme, fløtta høyet over på den tomme, og sånn fortsetta kulingen tel han hadde fløtta alt fra hesje tel hesje. Dem påsto at etter tidligare års høymengede mangla det berre nokken la strå.

Minst like heldig va den karen som gikk å leidde på sykkeln då ei rosse kom. Sykkelen blei røska ut av nevan på han, og kasta på havet. Når vinden ga seg va naboen på sjøen og trekte lina framme landet. Fangsten? Ja, det blei to taregjedda, fire hyse, tre sandskrubba og en herresykkel.
Han som va så uheldig å miste skinnfellen i ei vindrosse gikk magre tie i møte, førr kver gang han og kjerringa hadde krangla måtte han ligge uten nokka over seg, og som dokker veit kan sengevarmen føre tel paradisiske telstanda i høvelige telfella. Det sei seg sjøl at han jobba iherdig førr å få en ny skinnfell så snart som mulig.

Dikt og førbarka løgn? Kan hende det, men det e et ugjendrivelig faktum at de to vindretningan skapte fallvær, så ingenting e usannsynlig, i allefall sånn eg huske og opplevde. Ka andre førtelle, kan ikke eg gå god førr.

------------------

forord tel fortellinga

19.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Gammeldags bygdefest

En periode ei stund ette krigen va det populært å arrangere fest med kakeauksjon og revyinnslag. Den gang va man ikke forvent med med finkultur, så man greip tel det man hadde og kunne. 

Sånne festa foregikk om høsten og vinteren. De her festan blei kallt førr pakkefest, og då hadde jenten bakt kake som blei auksjonert bort tel høystbydende. Kjøparen/køperan va forplikta tel å invitere kakebakaren tel å spise kaka sammen med seg. Under den felles kakespisinga va stemninga fin, og i enkelte tilfella kunne vi ane et lite snev av romantikk i lufta. Vi va såpass dreven at vi kunne ane ka som kunne bli tel nokka ut på natta. Men det va òg tilfella med pliktløp kor aldersforskjell, fuktighet og ikke minst det faktum at de romantiske og erotiske interessan va så langt fra kverandre, at det blei med tørrprat og ønske om å bli ferdig. I den første gruppa hendte det at det oppsto romantiske bølga som skvulpa heile livet, heller begrensa seg tel nokken vikke, og i de fleste telfellan berre førr den eine kvelden.

Førr oss som ikke va gytemoden og ikke hadde så god greie på de forskjellige krinkelkrokan i kjærlighetslivet, va det viktig å være telstede førr å observere ka som foregikk og ka slags parsammensetninga som dukka opp utover natta. I vårres bygd foregikk sånne festa på Oksvik AUL sitt ungdomshus. På folkemunne blei huset kallt førr Jokkenborg. Ka som låg bakom navnet e ikke nødvendig å gå inn på her, det va vel nokka overdrevet, men med en liten undertone av ka som helst.

Det va nok ikke berre vi og festdeltakeran som forberedte seg tel festen. Politiet va som regel i næheta, førr det kan ikke stikkes under en stol at det flaut litt naseblod av og tel. Dem va òg spesiellt interessert i at en og annen som hadde produsert litt meir enn tel eget bruk, prøvde å bli kvitt overskuddsvaran. I sommerhalvåret va og en og annen pølsesellar i nærheten. Alt i alt va det så mykke som foregikk at man trøgt kan kalle det førr folkekultur.

Førr å gå tilbake tel underholdninga. Det va revynummer fra det lokale livet. Både idretts, arbeids, kjærlighets og ikke minst kjønnslivet, blei behandla på en tøff måte, men under nokka så lunne sømmelige forma. Sketsjan og sangen letta på trøkket førr en del av festdeltakeran. Allerede på det tidspunktet va det enkelte som begynte å merke at førberedelsan tel kvelden va blidd litt førr fuktig. Dem blei bedd om å holde kjeft så folk fikk høre ka som blei sagt heller songe på scenen. Nøtta ikke det blei det advarsel og seinare utkastelse, nokka som va uhøvelig så tidlig på kvelden. Men ette èn times tid ute va dem blidd så edru at dem fikk komme inn. Då va både underholdninga og pakkeauksjonen over. Det såg ikke ut tel at det gikk nevneverdig inn på synderen. No va interessen førr damemenneska blussa opp, uten nokka særlig suksess. Dem blei betrakta som påheng av det andre kjønnet, og blei skubba vekk. Verken kjeft heller kvasse auekast nøtta, og etter å ha blidd avvist av alle mulige kandidata innsåg man at det va betre med en hikkas ute enn en ørefik inne.

Det va mykke lettare å observere og følle med om sommeren førr då blomstra livet like mykke ute som inne. Då hadde folk behov førr å lufte seg og å fylle på meire drivstoff. Nokken hadde fådd med seg dame, og når drivstoffet ga mot begynte man liksom å holde seg frampå. I første omgang va det vel mest førr å sondere terrenget tidlig på kvelden, med tanke på eventuelle framstøt seinere på natta. Sånne telnermelsa endte ofte med "slutt å vas, no går vi inn". Ho førre med et lite Mona Lisa smil, og han med et ansiktsuttrykk som førtellte at kvelden va enda ung.

Ette kvert va øvrigheta også kommen, og sto sammen med mange andre å såg på en komisk nevekamp. Kamphanan va i krigshumør og no sko dem ta kverandre. Det komiske va at dem begge hadde fådd så mykke flytanes innabords at det blei med fekting, bannskap og slag i lause luften. Derførr gikk dem i tur og orden på nas i bakken, og fikk problema med å komme seg opp. Antakelig såg øvrigheta så mykke komikk i det at dem lot karan bale seg ut. Då den eine parten gikk på nas i grusen og skrubba opp ansiktet, va det stopp. Man fikk tørka det verste av blodet og ba han om å fare heim, men den andre veiva med arman og ropte: -Dæveln han fikk juling. Han blei overlatt tel seg sjøl, og det siste vi såg av karen va at han hadde sovna under et seljekjerr et støkke unna. En heller annen hadde bredd ei trøye over ansiktet hannes sånn at myggen ikke sko få fritt spellerom.

Litt lenger borte va det langt meir alvorlig. Der sto to kara og ett kvinnfolk. Ette målføret å bedømme va det et sjalusidrama på gang. Kvinnfolket hysja på dem, tel ingen nøtte. Språkbruken og knyttnevan i luften førtellte at det va alvor, og at det kunne utvikle seg tel nokka interessant. Men då ho trua med at ho aldri ville ha nokka med dem å gjøre meir og at ho sko fare heim, roa det seg ned tel småkjefting. Då ho gikk inn luska dem ette. Det va ikke verre enn at vi seinare på natta såg at dem sto i lag bakom veggen og tok dram. Ho hadde funne seg en ny kavaler, så kjærlighetas vei e uransakelig.

Et anna fenomen va at par som ikke va spesiellt interessert i å danse kunne finne på, hvis økonomien tillot det, å ta drosje førr å spise bringebær under Pollfjellet. Om det va bringebæra heller andre ting som lokka, fikk vi ikke greie på, førr vårres aksjonsradius va bergrensa. Men at bærspisinga førte tel endringa i framtidsplanan førr enkelte herske det vel ikke nokka tvil om.

Inne i salen blei røyken tettare og tettare. Svettlukt, parfymeduft og brennvinsstank blanda seg sammen tel nokka ubestemmelig. Men folk hadde det artig. Mannen med trekkspellet hadde knapt nok tid tel en pause sånn at han fikk seg en kaffekopp heller en dram bakom veggen. No begynte òg parsammensettinga å bli tydeligere. Nokken hadde vi nok regna med på forhånd, men så va det kommen fremmenfolk som blanda seg inn i mønsteret og skapte litt røre. Dem skapte det kjelkete førr de gutan som hadde planlagt nokka meir med utvalgte persona den natta. Når det så ikke gikk ette planan hissa man seg opp, men tel ingen nøtte. Det som va tapt førr den natta va tapt. At det blussa opp ved seinere anledninga e ei anna historie.

Då det lei ut på natta og festkomiteen såg at det gikk sånn nokkalunde ette oppskrifta og at øvrigheta va kjørt heim, sko dem ta igjen det forsømte. Selv om dem hadde tadd nokken dramma i løpet av natta sko dem berge nokka av festen før den va slutt. Dem gikk i samla fløkk ut bakom veggen, og der kvessa dem seg kraftig. Men dem hadde ikke regna med at to lensmannsbetjenta hadde skifta om tel sivilt antrekk før å rekke litt av festen, og no va kommen tilbake. De tre flasken som komiteen leska seg med, røpa telstandan. Men dem bortforklarte det med at det va nokka dem hadde beslaglagt inne, og no va ute førr å leite ette eieren. No va de to betjenten plutselig blidd vårreskara, så dem antyda at eieren nok befant seg nermare enn det komiteen sa, så når dem va ferdig måtte dem gå inn og fortsette vakta. Det va lidd så langt på natta at dem som av en og anna grunn ikke hadde klart å finne et fundament førr videre utvikling, heller av andre grunna følte at nok va nok, begynte å tenke på heimveien.

Det va ikke mange bila så de fleste sykla heller gikk. Vi begynte å få oversikt over kem som sko gå heim med kem. Det interessante va om alle gikk rett heim heller tok seg en avstikkar. Vårres mann fra tidligere på kvelden, han som virka besluttsom, hadde samme dama. Dessverre forsvant dem, så ka hannes anstrengelse førte tel fikk vi ikke greie på.

Pølsemannen og dem med de sterke sakern holdt ut, førr det va nokken som syntes at det va tidlig å gå heim og fortsetta ute. Då dukka det opp ett munnspell, og enda ett. No dansa dem som ikke hadde det travelt heller hadde funne seg partner, og som ikke va opphengt i akkurat det. Ette kvert va festkomiteen ferdig med sitt, så det blei frihandel med naturprodukta . Plutselig va det nokken som blei skotten av han lille med pil og bue, og oppdaga at det eksisterte ett kjønn tel, og då veit dokker ka som skjer. Den nordnorske sommeren med si magiske kraft gjorde at vi ette kvert oppdaga nye parsammenstinga. Men nokka sluttresultat av de her førbindelsan va usikkert. Det kan ikke skjules at det av og tel gikk røkta om hastverksbryllup vinteren ette, så det røpa nok nokka.

Då vi som endå ikke va heilt tørr bakom øran rusla heim på morrakvisten, registrerte vi at festen ikke va slutt førr enkelte. Vi såg ikke nokka, men vi ante et snev av romantikk i luften over alt. Førr ungdomstid i en nordnorsk sommer kan føre tel så mangt, både gleda og skuffelsa. Men ha man vært på fest med trekkspell, varme pølse, sterke drikka og småelskov i kjerran, ja då ha du opplevd kultur som e i sterk kontrast tel dagens. Man e slett ikke sikker at det ville bli aktuelt å bytte hvis man sto førre det valget.

I alle fall glede det en gammel kall å tenke tilbake og konstatere at vi hadde det ikke så verst allikevel, selv om det skorta både på kronasja og framkomstmidla. Sånne hindringa dempa ikke verken på oppfinnsomhet, kjønnsdrift, romantikk og ikke minst humor. Dem overlevde den gang, men om dem eksistere på samme måten i dag, e vel heller tvilsomt. Om dem e i ferd med å kveles av førr mykke næring e vanskelig å fastslå, førr no e det ingenting som e så hemmelig at man kviskre om det. No veit alle, selv i barnehagen, det vi berre gjetta oss tel.

----------

forord tel fortellinga

18.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Laus mage (magesjau)

Det e mange ting og plaga som vi menneska må igjenna. Nokka e langvarig, mens andre ting e av meir førbigåanes karakter. Allikevel kan det kortvarige volde mykke bry og elendighet. 

En av de plagan som alltid har avstedkommen vitsing og fliring, men som kan vere alvorlig nok, e magesjauen. I gamle daga kallte dem det førr laus mage. Når eg tenke på den her plaga tenke eg ikke på den som man sjøl ha framkalt ved å spise mat man ikke tåle, heller mat som dem no tel dags sei e gådd ut av dato. Nei, eg tenke då på den kjelsjauen som kommer rekanes, og som e så smittsom at berre man høre at den e kommen tel nabokommunen, må du sette deg klar framførre dodøra.

No tel dags e det nokka lettare førr alle har doet innendørs. Problemet e berre at hvis alle i huset må bruke det samtidig kan det selvfølgelig skje katastrofe. Det ha vel òg hendt at selv med så kort vei som fra kjøkkenbordet tel dodøra, ha det hendt uløkke. Det e også sikkert at sånne ting ramma unge like mykke som gamle. Og når det her inntreffe må man berre innrømme at selv om det kan virke ufint,så e det menneskelig.

Før i tia, då man hadde utedo va det ikke alltid like greit. Aldri ha man sedd så travle folk som på veien tel utedoet når magesjauen herja. Då nøtta det lite å vere makelig anlagt. Der og då va alle sammen like. Det kan sammenlignes med sprintmesterskap på ski. Selv om treningsgrunnlaget førr uførepensjonista, alderstrygdede heller dem med gipsa fot va dårlig, virka det som om dem hadde dopa seg. Dem kasta seg inn gjenna døra akkurat som dem som hiv seg fram førr å få skituppen først over målstreken. I enkelte telfella va den her kraftanstrengelsen førgjeves, Mange ganga va det tiendedels sekunda som va avgjøranes førr et vellykka resultat.

Det va når det va barmark. Det va adskjellig meir problematisk om vinteren. Då kunne det vere mange ynkelige syn å se. Særlig når nordvesten hadde samla sny i hop tel store skavla. Mange ganga såg man at folk stoppa opp midtveis, og med et førtvila blikk som førtelte at man hadde overgjedd seg og latt det stå tel. I sånne situasjona nøtta det lite å vere skadefro og flire, førr i neste øyeblikk va det du sjøl som måtte ha storreingjøring.

Enda verre va det nesten når det va blank holka og sterk vind. Når man va uheldig og glei, og vinden tok tak i deg kunne det bli store omveia førr du nådde det forjettede huset. Og som i andre telfella kunne det stå om sekunder, og enkelte ganga va alle anstrengelsa førgjeves. 

Allikevel va det på det psykiske planet det va verst, førr man følte det som om man va lenka lillehuset. Man ha lest om det Ville Vesten kor handa ikke va langt unna revolveren. I det her telfellet va ikke handa langt unna bukseknappen. Og ka dokker trur hvis glidelåsen i smekken kilte seg fast. Då ønska man at man hadde kniv førr handa.

Når nokken drista seg så langt som tel butikken en snar tur, hadde dem på førhånd sedd ut plassa der dem kunne få avlastning førr probleman. Førr ikke å snakke om dem som tok sjangse med å gå på skolen heller arbeid. Selv om man va frisk om morran va det ingen garanti førr at dagen sko bli problemfri. Førr midt i morra-andakten slo magen seg vrang, og då bar det på dør uten å spørre lov. Tia va knapp, og en skandale med påføllanes lukt tok man ikke sjangsen på. Midt i slaget på Stiklestad va det læraren sin tur, og då han kom inn igjen va han like bleik som Olav den hellige som akkurat hadde fådd banesåret. Det va så vidt han torte å gå over golvet før han ærklærte resten av slaget utsetta nokken daga. 

De voksne som gikk på arbeid torte ikke å smørre matpakke med. Det va altfør risikabelt å utfordre skjebnen. Allikevel hendte det at dem kom heim tidlig på dagen med en pakke under armen. Den blei som regel kasta i søppeltynna. Det va aldri tvil om ka den inneholdt og ka som va skjedd, men det va ingen som spurte heller torte å nevne ett ord om saka.

Den verste plassen man kunne få laus mage på va hvis man va på fiske. Syv - åtte mann i en trang lugar va ikke akkurat plassen førr ukontrollerte utblåsinga. Førr ikke å snakke om hvis man va i posebåten midt i en herskare av notbruk. Det va knallhård konkurranse om sildeflakan, så det va ikke tid tel å tenke på alle folkan rundt seg. Det va berre å fire buksa ned å sette seg på rekka,  og her nøtta det ikke å vere blyg og sjenert, selv om saftige komentara og rå latter akkompagnerte den høytidelige handlinga på båtrekka. Der og da blei man hevngjerrig og ba tel høgre makte at uløkka måtte ramme de storkjefta og overlegne som ikke va ramma avkjelsjauen. Det virka òg som om man blei bønnhørt.

Ette to tre daga begynte alt å normalisere seg, men av og tel kunne det stå på ei heil vikke. Alt arbeid og anna tidsførdriv gikk førr halv maskin. Nokken tok en råsjangse med å hoste. Resultatet sei seg sjøl. Stakkars den som blei forkjølt i tellegg tel det dem hadde å stri med fra før av. Det va nesten sånn at dem måtte velge ka dem sko gjøre, hoste heller..?  

Det verste telfellet eg ha hørt om va då magesjauen slo tel i jula. Ett va når folk va heime, førr då va det meste under kontroll. Men på juletrefesten i romjula hendte det at før dem va ferdig å sønge "Jeg gikk meg over sjø og land", va halvparten av festdeltakeran førsvunne ut. Då serveringa sko begynne va det berre fem støkka igjen, og de her fem hadde hadd magesjauen rett før jul. Og då dem sko slutte med "Deilig er jorden", va organisten òg blidd vekke. Men de fem som song den uten tonefølge, som det heite, dem meinte det dem song.

Det va òg stor jubel blant oss unga då vi fikk skolefri i tre daga førr at læraren hadde flidd laus mage. Men vi va ikke ondskapsfull, det va berre det at vi hadde så mykke førre oss akkurat då, så det passa fint inn i den ikke pedagogiske timeplanen vårres.

Legevitenskapen e vistnok kommen fram tel at en sånn kjelesjau ska vere god førr helsa, men eg trur no det sånn passelig. Det einaste måtte vere at vi blei bada kver dag mens den sto på. 

-----------

forord tel fortellinga 

17.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Gammeldassen

I gamle daga, lenge førr vanndassen va kommen tel landsbygda, va utedoet ei av mange løysninge på et problem som ha eksistert bestandig. Men man kan godt seie at utedoet også va et lite kultursenter, førr når man blei så stor at man kunne stauke på egenhand, va det her man finleste avisa og novellan i ukeblarn. På veggan va det hengt opp bilda av pene skuespellarinne, skuespellera og ikke minst av kongelige. Her såg man òg kem som averterte ette kjæreste i Kraftfornytt og Romantikk. Det e òg mulig at det va her man stifta det første bekjentskapet med han Knut Gribb i Detektivmagasinet.

Fra man va gutonge fikk man et forhold tel utedoet. Når man va ferdig med pottestadiet blei det å legge turen dit når naturen bestemte at no e du nødt. Tel å begynne med hendte det ofte at turen va førgjeves, førr det va ikke så greit førr en liten kar når naturen plutselig hadde fådd det travelt. Då måtte den begynnende mannfolkspira returnere inn tel kvinnfolkan, og med skam bekjenne at man ikke va så stor likevel. I tellegg røpa lokta førr all verden kordarn stillinga va. Hvis de andre søskenan då va tel stede va nederlaget plutselig blidd dobbelt så stort. Men heldigvis hadde man ei bestemor som huska godt, og som også kunne se framover i tid. Då va det plutselig full likestilling og episoden gikk over tel å bli nokka som blei trekt fram under seinare uoverensstemmelsa.

Verden gikk framover og gutongen blei større. Det va ikke lenger nokka problem å nå fram tel det forjettede landet i tie, men man va ikke stor nok tel å takle andre problema i førbindelse med sånne besøk. Det kunne røyne hårdt på når vestnordvesten hadde hissa seg opp og blidd tel et uhyre. Va man så uheldig at man måtte en tur innom utedoet når fallværet sto på som verst, va man klar tel å avslutte ærendet midt i gjøremålet. Man satt der og prøvde å få avvikla det heile så fort som mulig, i telfelle at rossa sko ta doet. No va heile konstruksjonen godt betøyd, nettopp med tanke på fallværet, men vestnordvesten hadde en tendens tel å ta litt her og litt der, og det hadde òg hendt at han hadde tadd naboen sitt byggverk med på en luftetur, så ingenting i verden syntes å vere hundre prosent sikkert.

En annen ting som gjorde besøkan problematisk, va dyrelivet. Om sommaren hendte det at kvesma hadde tadd bolig under golvet, så det å sitte der med bar pomp og høre surret fra tusenvis av travle kvesme va en nervepåkjenning som ikke ikke berre ramma oss onga. De voksne trivdes heller ikke med situasjonen. No va dobesøket en fin sommarkveld plutselig gådd over fra en fin naturopplevelse tel å bli et spørsmål om å bli heller ikke bli, stukken. Det vanlige den gang va at man setta fyr på kvesmebolan enten dem va i et staurholl på volden heller i ei bjørk. Det sei seg sjøl at ei sånn løysning ikke lot seg gjennaføre under dogolvet. Og det va ingen som prøvde seg på å bryte opp golvet, førr det ville vere å utfordre skjebnen med påføllanes skavanka. Det blei tel at kvesma fikk fred, og det kunne se ut som om ho va takknemlig, førr det blei ikke rapportert nokken skada verken på rumpen heller andre legemsdela. Seint på høsten blei doet fløtta litt før man fyllte godt opp med sand, med tanke på neste år. Allikevel va det ikke en sommar uten dyreliv. Man registrerte både mus og røyskatt mens man satt der, og det skapte og usikkerhet når det gjaldt de bare legemsdelan.

Av og tel kunne nok veien dit bli nokka lang, hvis naturen hadde bestemt seg førr å ha kjelsjau. Enkelte gang va det så kritisk at man hadde ei halvfull bøtte med vann ståanes på trappa, i telfelle at det va opptadd, heller at veien blei førr lang. Som regel gikk det bra, men man huske jo òg totalhavari med påføllanes renselsesprosess. Det gjaldt oss onga. De voksne va som regel hemmelighetsfull, men det såkallte kroppsspråket røpa nok meir enn dem ante.

Eg ha nevnt vestnordvesten og fallværet som skapte en viss nervøsitet. Ei anna vindretning som ga kuldegysningen nedover ryggen, va landvinden. Når det va sørlig heller søraustkuling og frost, holdt man igjen så lenge som mulig. Man satt i bordenden og grua seg tel turen. I moderne språkdrakt må det vel kunne kalles ei psykisk belastning. No trur eg ikke at den belastningen ha gjedd nokka ettedønninga i sjela, men man lærte jo at det mange ganga e lurest å hoppe, enn å krype i det. Det e vel unødvendig å førtelle at når det tel slutt ikke va nokka anna utvei måtte man dit, men det gjaldt å gjøre turen så kort som mulig, førr i landvindskuling og femten kuldegrader va det ikke forhold førr å dørke kulturen. Då va det berre om å gjøre å komme seg inn førr å sitte attmed svartoksen som førr anledningen sto rødglødanes.

Men gammeldassen kunne òg gje ro og balsam førr sjela. Når man langt ut på morrakvisten kom heim fra en heller anna ekspedisjon og man satt der med døra åpen å såg på naturen ei sommarnatt, gjorde det velsigna sommarnattslyset og stillheta det fint å tenke telbake på nattens begivenheta med glede heller tristhet, og koffør det gikk som det gikk.

Like fint va det i vinternatta, når fullmånen hang som ei løkt på himmelen, og det va lyst som om dagen. Hvis man då blei spart førr landvindstrekken sånn at man kunne ha døra åpen, så man kunne høre rypa borte i skogkanten og reven bjeffa på myra. Ja, då va det nesten sånn at man syntes synd på folk som ikke hadde utedo, men va nødt tel å sitte innesperra i et lite sterilt kott.

Derførr våge eg påstanden om at utedoet va med på å gje datidens folk et fint forhold tel naturen, teltross førr katastrofa på doveien, heller iskalde rompe. Når vi no ha fådd alt det der på avstand, og nesten ikke vil vedkjenne vårres bakgrunn, e det godt å tenke telbake og innrømme at vi hadde det ikke så verst allikevel.

-------------

forord tel fortellinga 

16.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Barndomsminna

Det å være barn i dag kan ikke sammenlignes med det å vekse opp i tredveåran heller under krigen. Eg e av den oppfatninga at vi på tross av fattigdom og slit levde meir harmonisk enn det dagens unga gjør.

Fra det eg kan begynne å huske, hadde vi hest, og vi va ikke store karan før vi blei førtrolig med hesten og de andre dyran. Den første hesten som eg huske va allerede blidd gammel då eg begynte å sele på og kjøre den. Det va en liten rødbrun Lyngshest som bar det forunderlige navnet Flinkombein. No ha eg aldri klart å finne ut betydningen av navnet, men det har ingen betydning i den her sammenhengen, førr den va en utrulig god arbeidskamerat. Flinkombein va snill, men kunne være lunefull som været i april. Dem førtellte at når man sko hente han ned fra sommarbeite i fjellet, va det som om han ante at slåtta sto førre døra. Det va umulig å få han fast. Selv på sine gamle daga galloperte han som en unghest over lyngrabbene. Førr å få fanget han måtte to mann me et tau mellom seg prøve å få tauet til å snerte bort i baken på han. Klarte man det sto han heilt i still, selv om han hadde heile fjellvidda framførre seg.
Det fantes en utrulig styrke i den lille kroppen. Eg huske turan sammen med voksne når veden skulle hentes fra skogen. I enorme snymengde og frost va samspellet mellom mann og hest et under. Det tenkte eg ikke på den gang, men i ettetid ser eg førr meg kunstøkket med å lirke vedlasset laust. Det krevde både størke og vett.
I dag bruke man hesten tel ridning og som et statussymbol. Kameraten va ingen ridehest, men av og tel fikk man allernådigst ri på han. Men då måtte han ha dagen, førr å bruke et moderne uttrøkk.

Ette kvert som man vokste tel blei forholdet tel dyran fastere og fastere. Eg minnes tryggheta og varmen det va når man satt i fjøsen sammen med voksne å venta på at ei ku sko kalve, heller at en sau sko lamme. Varmen i fjøsen sammen med dyran si ørting ga trygghet og trivsel førr meg, og eg følte også at dyran likte seg. Ute i stallen ga Flinkombein godlyda fra seg når han hørte at det va folk i fjøsen. Ofte måtte man en tur ut i stallen førr å prate med kompisen.

Tel å begynne med va det ikke så store oppdrag. Vi fikk lov å kjøre med hesten på egenhand, og fikk trening samtidig som vi lærte å kjenne kompisen. Men av og tel va han i det lunefulle hjørnet, og hvis han då såg ei saftig grastygge heller nokka anna spiselig, tok han sine egne veia. Då va det ikke lett førr en liten kropp å få han på rett vei igjen. Men det endte godt bestandig.

Han blei gammel, mykke gammel, han Flinkombein, godt over tredve år. Det kom av at han som eide hesten va gammel, og dem følgtes ad. Det va ikke mange månedan som skjellte demmes reise over tel andre sia. Førr oss unga va det tungt å miste en barndomsvenn og arbeidskamerat. Vi va oppvokst med at han Flinkombein va i stallen heller ute på volden fra vi va små.

Det sko komme fleire hesta . Ette krigen fikk vi den første hesten som va blidd igjen ette tyskeran. Det va et stort tynt rekel av en hest som heita Brun. Førr oss som va vant tel en liten lyngshest, blei det en stor overgang. Han Brun va nok en del miljøskadd og dårlig behandla. Derførr kunne han være sta og lunefull. Allikevel va han utrulig snill, så det vokste opp et tillitsforhold mellom oss og han. Vi va blidd større så arbeidsoppgavan blei òg større. Naboan som ikke hadde hest trengte ofte hjelp, og vi trengte lommepenga. Derførr blei det mange oppgava sammen med han Brun. Det va vårarbeid, tørrhøykjøring, kjøring og henting av førskjellig tel og fra Lyngseidet. Man registrerte fort at farta tel arbeidsoppdragan va betydelig mindre enn når turen gikk heimover. Ette en iskald tur ette koll hendte det at mens eg va inne å drakk kaffe, va kompisen vekke. Då fant eg han utførre fjøsdøra heime.

Vi hadde ikke Brun så lenge førdi han va så redusert ette krigstjenesten. Allikevel va han en trofast arbeidskamerat og god kompis. Han va førresten den første hesten eg måtte sko på egenhand. Då va eg nervøs, men eg skjønnte at han førsto det, førr han sto stille som et lys heile tia mens eg arbeidde. No ser eg at det va litt av en prestasjon av en halvvoksen guttonge å sko en hest aleina.

Den tredje hesten eg fikk som arbeidskompis va en svart militærhest som heita Sleipner, Han va i mykke betre form enn sin forgjengar. Rolig og snill og med kjempekrefter. Med sine lange skanka va han va han godt rusta tel oppdrag når det va mykke sny.

Ette at eg va ferdig med folkeskolen og framhaldsskolen hadde eg en frivinter. Då va det mitt ansvar å skaffe vann tel hus og fjøs. De her tingan måtte hentes med hest. Vi hadde ikke innlagt vann så det måtte hentes med hest omtrent en kilometer borte. Veden måtte hentes i marka. Den vinteren blei eg godt kjent med kompisen, og oppdaga fort lynnet hannes. Hvis været va ufyselig om morran når vi sko ut, og eg va halvsur og gretten, smitta det over på hesten. Då blei arbeidsdagen lang med mange små-konflikta. Hvis eg derimot plystra og va i godt humør, va det en heilt anna hest eg møtte. Då gikk alt så lett, og han viste tydelig at vi va kompisa.

Å sko hest e et vanskelig arbeide, særlig førr uvante. Men i nødsituasjona måtte det arbeidet også gjøres. I motsening tel Fjordingshesta hadde de her hestan små og hårde hova. Derførr e det lett å finne feste førr sauman. Når alle mannfolkan va på Lofoten heller vekke på arbeid hadde vi ikke nokka valg, det va å utføre arbeide man egentlig ikke sko befatte seg med.

Eg fikk ikke tadd avskjed med han Sleipner då han reiste over tel endå grønnare enge, førr eg va bortreist. Men eg savna kompisen i lang tid. Vi va i lag i en periode av livet mitt kor eg gikk over fra barn tel nesten voksen. Perioden va såpass lang at det blei et godt vennskap av det.

Det kom ettekvert en Fjording tel gårds. Ho hadde nokken år på baken når vi kjøpte ho, og navnet va Stella. I den perioden va eg mykke ute på reise, så eg fikk ikke så mykke kontakt med ho som med de andre hestan. Allikevel kjørte jeg en del med ho og fikk se ka som bodde i ho. Snill og tålmodig i kinkige situasjona, og ho hadde et kjempegodt lynne. Ho blei nok min fars hest, med store bokstava . Dem blei gamle i lag, og eg trur tempoet demmes blei innretta ette kverandre. Gikk det førr sakte kunne mannen bak sleden sette i: "No går ho å les avisa igjen". Men kem som gikk å leste avisa e ikke godt å vite, men eg trur no at det kunne gjelde dem begge.

Det å være sammen med og arbeide sammen med hesten ga oss utrulig mykke av gleda og oppdagelsa. I dag e det populært med hest, men førr meste tel stasbruk. Eg ser ikke nokka galt i det, men vårres kontakt med hestan va på et heilt anna plan. Allikevel e det heldige unga som får ansvar førr dyr, slik at de kan lære å leve sammen sånn at dem blir kjent med kverandre. Det e en utrulig rikdom.

Tel slutt tar eg med ei artig historie om naboens Fjording:
En gammel anleggsslusk hadde fådd i oppdrag å skyte ut stein fra et berg som hadde telhørt vårres eiendom. På andre sia av gjerdet beita naboens Fjording som heita Fanny. Ho likte ikke skuddsalvan, og ette ei tid registrerte vi at når det blei ropt "Varsko her", løfta ho hauet og sto strak som en pinne. Når "Fyr her" blei ropt, tok ho tel flekkings. Når annleggsbasen ropte "Faren e over", kom ho Fanny telbake og begynte å beite på samme plassen.

----------

forord tel fortellinga

Nils og Rasmus på Havella (35 fots sjark), ca 1955 (21)

Nils Thiniussen og Rasmus

15.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Nothund

Nothund e en gammel betegnelse på oss som va på notfiske ette sild heller sei. Men det va no helst sildefiskeran som hadde den her tittelen. Den gang sild i enorme mengda seig inn i fjordan va det først landnota som va i bruk, seinere kom snørpenota. Landnotkaran va avhengig av at silda kom så langt inn i fjordan som mulig. Då va det liv og røre i trange fjorda og vike.

I de riktige store sildeåran blei det oppsving i ellers stille og rolige bygde. Landhandlan blomstra opp i nokken vikke. Ungdomman stifta nye bekjentskapa som i de fleste telfellan ikke blei tel nokka meire enn ett eventyr. Det kunne nok hende at det blei giftemål, men eventyret kunne godt ende med en liten nothund.

Når en heil horde med fremmenfolk invaderte ei lita bygd va det ikke tel å unngå at det blei litt førr mykke liv. Stedets ungdom va alltid klar tel å førsvare sine egne interessa mot nothundan. Så derførr trur eg ikke at "nothund" va nokka ærestittel. Motsetningan daua ette kvert ut selv om eg i mi tid som nothund, va innom plassa kor stedets ungdom blei advart mot oss. Førr det kan ikke stikkes underen stol at enkelte små isolerte plassa ikke va klar tel å ta imot en masse fremmene ungdomma. Førr de eldre va vi et førstyrranes element, mens ungdommen, særlig jenten, syntes det va spennanes. Gutan derimot, va negativ og la mykke forakt i omtalen av oss.

Sjøl blei eg nothund en dag ette krigen. På en bygdefest va det en kar som hadde fådd i oppdrag å skaffe mannskap tel et land-notbruk i Kjosen. Akkurat då hadde eg ikke anna førr meg så eg slo tel ilag med endel andre. Den gang va det ikke så mykke anna enn fiskebåten å ty tel førr oss som va heilt ung. Det va ikke råd tel skolegang, så det einaste alternativet va å reise ut.

Det va med en viss spenning man stilte opp førr å begynne på et yrkesaktivt liv. No va det meste gjort klart, nøterne låg i gavl-båten, og alle de andre hjelpemidlan va på plass. De gamle nothundan va òg på plass, dem som visste og kunne alt. Dem sko lære oss opp tel å bli mannfolk, som dem sa. Men selv om vi va ung og mangla erfaring, va vi ærekjær, så vi setta vårres ære i å ta vårres tørn med de oppgavan som vi blei teldelt.

Tel å begynne med va det en stille periode. Basen rodde ut tidlig om morran, ofte midt på natta, førr å lodde ette silda. No va det sånn at eg va lett å få opp, og det hadde han oppdaga, så eg blei utpekt tel roar sammen med en eldre sild-hund. I tellegg tel å lodde hadde bruket sin kontaktmann på land. Det va en som va førr gammel tel å være med på sjøen. Han rusla opp i hauan førr å se ette bruning. Bruninga kom av at når sildestimen va tett såg det ut som en brun flekk på sjøen. Førr det her vaktholdet trur eg at han fikk en liten påskjønnelse hvis det blei fangst.

Når eg tenke på all roinga i frost og ofte landvind må eg smile, førr det hendte at vi lodda heilt ut tel Rødberg. Ei natt registrerte basen en liten sildeklepp som va på tur inn, men silda fulgte botn så det va umulig å se den på overflata. No va det ikke ekkolodd på den tia, så det her blei vårres lille hemmelighet. Det blåste frisk sydaust bris ut Kjosen, så vi roeran hadde en stri tørn. Vi måtte passe på å lodde over et stort område så ikke konkurrentan fikk mistanke. Dem hadde ikke lodda så langt ute, og derførr ante dem ikke nokka om innsiget. Om ettemiddagen va silda kommen så langt inn at vi kunne sperre Kjosen. Men det måtte skje i ly av mørket sånn at de to andre brukan ikke kom førre oss. Vi løyste problemet med å arbeide uten lys. Då stenget va setta slo vi på lysan. Resultatet va ikke av de heilt store, men det va med på å berge en liten lott.

Det å sperre Kjosen med landnot skapte problema som måttte løyses. Ett par ganga i vikka kom lokalen fra Tromsø med vara. Då måtte nota kabbes ned sånn at den kunne passere. Det hørte med tel pliktan å ro ut med basen førr å få arbeidet gjort. 

Så måtte det uunngåelige komme, notlaget måtte ha kokk. Jobben blei dytta på meg, sia eg va på farta både natt og dag. Mine kokekunnskapa besto i at eg hadde kokt kaffe og stekt småkjøe på fjelltura, så de helsemessige utsiktan tel resten av mannskapet va ikke akkurat lyse, men det gikk bra. Dem va alle oppegåanes og i fin form då vi slutta tel jul.

Min første tur som nothund ga ikke den store lotten, og eg fikk heller ikke oppleve den store verdenen. En tur tel Sørfjorden og nokken tura tel Jøvika va heile beholdninga. Men den va begynnelsen på rike oppleveisa seinare i livet.  Eg fikk nokken år seinare bli med på det siste store sildeslaget i Kjosen. Vi førte 7000 hl sild tel Jøvika og Tromsø på ei vikke. Kor mykke de andre brukan fangsta veit eg ikke, men det va store mengda.

Den lengste tia som nothund hadde eg med snørpenot ette sild og sei. Det va en meir omflakkanes telværelse. Man ferdas i fjorda, sund og over havstrekninga fra Grense Jakobselv og ned tel Stadt.
Det verste va på silda førr når silda sto spredt måtte man slepe nota førr å samle mest mulig. Då sto man i posebåten i timevis i kulde, vind og frostrøyk. Då va det likare på seifiske med not. Det forgikk for det meste i den lyse årstia. Min første tur med seinot varte i tre vikke, og resultatet va 1800 kg sei som blei betalt med 29-øre kiloet, så de blei berre en sekk skitne klær tel ho mamma ette den turen. Men vi nådde innom mange små plassa og fikk kontakt med andre ungdomma. No va vi ikke like velkommen over alt, eg opplevde ett par år seinare på ei av øyen, at det blei kasta stein ette oss. Vi slapp med skrekken og dagen ette kunne jenta på butikken førtelIe at det va nokken sjalu ungguta som sto førr den bragden.

Det va mange trivelige episoda på de førskjellige turan. Hvis det høvde sånn passa vi alltid på å hjelpe bygdas ungdomma med å vaske ungdomshuset på mandagskveldan. Som regel hadde det vært fest på lørdagen før. Det ga mange koselige og trivelige bekjentskapa og minna. De voksne ungdomman som va gytemoden va alltid interessert i kor jenten va. Når vi kom tel en ny plass, sendte dem oss i husan førr å kjøpe brød sånn at dem fikk tips om kor jenten befant seg.

Man kunne nesten ikke unngå å havne på storsildfiske på vestlandet. Ette en lang høst med sildefiske på fjordan i Troms og Finnmark, fikk eg tilbud om plass med en storsnørpar. Båten va over hundre fot og va gammel, men va brukbar ette datias førhold. På turen hadde vi en styrmann som nylig hadde avlagt kystskipper eksamen. Det høvde seg sånn at den her karen og eg fikk vakta over Hustadvika, som jo e kjent før sine skjær, holma og fall. Det va stilla, men med litt dønning og snybyga. Kameraten va tydelig nervøs og va tel stadighet og kjeik på kart og kompass. Ingen av oss likte oss, så vi svetta begge to, men under over alle undere, vi kom oss over.

Det va dårlig med kronasja førr oss ungdomma, men redaren lovde oss hundre krone kver hvis vi bunnsmurte båten på slippen i Brattvåg. Det va kjærkommen inntekt, førr på turen blei det ingenting. Åttehundre hektoliter va alt. Men hadde vi berga storkastet utførre Grip hadde situasjonen vært en heilt anna. Det va en ettermiddag at aktiviteten på Gripshavet va stor, men silda sto djupt. Allikevel bestemte basen seg førr å prøve. Då vi hadde setta nota letta silda seg og vi såg straks at det va et kjempekast. Hjelpefartøyan kom tel, men det gjorde òg sydaust-stormen. Og då vi gjorde fleitre tabba under lininga revna nota. En mann blei slådd på havet men heldigvis sto eg så nært at eg fikk en neve i nakken på karen, og vi fikk han velberga ombord. Det blei òg store problema med å få opp posebåtan i den grove sjøen, men det gikk også bra, så turen gikk inn tel Spjelkavik førr å få nota reparert.
Ette kvert blei heile båtlaget oppløyst og turen nordover gikk med hurtigruta fra Kristiansund. Det blei en lang tur med lite mat og søvn førr en blakk gjeng. Førr å spare penga måtte en gamling og eg reise som far og sønn. Det va et sånt telbud kor man sparte minst en tredjedel av billettens kostnad. Men vi va et sammensveisa gjeng som hadde ridd så mange storma av tidligare, og de fleste hadde allerede nye mål framførre seg, så turen blei arkivert i minnet som en liten episode i en omflakkanes telværelse.

Når eg nevnte det siste store sildeslaget på Kjosen, har det sin forhistorie. En kompis og eg hadde vært med på sildefisket om våren uten det heilt store resultatet. Av den grunn fikk vi ordre om å komme då de store sildemengden seig inn Kjosen. Den gang holdt man tørrmaten sjøl og middag va det bare hvis man fikk fisk heller sild. Kompisen og eg hadde lite heller ingenting av verdens rikdom, vi va med andre ord nesten blakk. Derførr blei det smalhans. De voksne gikk på land og kjøpte godsaker som de kokte heller stekte. Det va hårdt å ligge i køya og kjenne lukta av egg og flesk. Det va hårdt førr to ungguta å være så svolten at tåran pressa på. Det førsterka min politiske overbevisning.

På seinot va eg med på å sette nota rundt et krigsvrak på Loppasundet. Resultatet va at snørpevaieren gikk av og vi måtte mantle inn nota. Problemet va at ingen ombord kunne spleise vaier, men heldigvis va en nabobåt sammen med oss i Bergsfjord, og der ombord va det fleire som kunne kunsten, så vi blei hjelpen.

I helgene kunne det samles flere titalls ungdommer f.eks. i Bergsfjord. All denne ungdommelige styrken måtte nødvendigvis få utblåsing. Eg hørte om noen som hadde trillet en stor stein på trappa til lensmannen slik at ytterdøra ikke lot seg åpne. Lensmannen hadde tatt det med humør. Om denne historia er sann kan eg ikke bekrefte, men usannsynlig va den ikke i det miljøet. Det hendte òg at hvis man såg et potetland i nærheta av fjæra, va vi og lånte ei kokning heller to i ly av høstmørkna. Gamlingan sporte aldri kor vi hadde fådd potetesen fra, men dem skjønnte.

Alt i alt va det ei fin tid selv om man i mange telfella ikke klarte å betale oljehyret ette en tur. Man kom heim like fattig som man reiste, men du verden kor velkommen man va. Det gikk ikke mange daga førr man begynte å tenke på ny tur. Det va liksom ikke høvelig å gå heime å slenge, økonomien tellot ikke det.

Man må innrømme at det å bo sammen med eldre i en trang skøytelugar kan sammenlignes med videreutdanning idag. Det innsåg man ikke den gang, men man ha endra oppfatning. Minnan fra den gang e fint å trekke fram i alderdommen. Når man så oppnådde å bli statspensjonist med brukbar pensjon, ja ka står det då på?

forord tel fortellinga

Roar og Dag på Kavringstinden, 1979 (20)

Roar og Dag

14.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Fra landnotas daga

Den her historia som eg hørte då eg va unge, stamme fra den tia då det va et rikt sildefiske på Kjosen og redskapen va landnot. Det va vanlig at mannskapan på notbrukan hadde tørrmat med seg heimana. Man hadde òg potetes og anna mat, førr det va ikke vanlig at maten va på laget, som det heita.

Det va ikke alle som hadde sykla den gangen, så en kar innana bygda va gåanes heime ette meir proviant. På telbaketuren passerte han en plass kor dem tok ut stein fra et steinbrudd. Han fikk øye på en del dynamittpapir, og plutselig streifa en fristanes tanke den her karen, som førresten va en stor skøyarfant. Han stakk dynamittpapiret i lomma i en bestemt hensikt. Den gang kallte man den simpleste sorten mysost førr -akkurat, dynamittost, førr den blei nokka trekkfull i magen.

Då han kom om bord satt resten av mannskapet i lugaren. Eg antar at nokken speIlte kort og resten følgte med heller prata. Den her karen hadde rulla nokka av osten sånn at den såg ut som en dynamittgubbe, og pakka den inn i dynamittpapiret. Han pakka opp maten og tok den falske dynamittgubben opp tel slutt. Se her guta, sa han, Ser dåkker ka eg har her? Og holdt tingesten opp i luften. Så tok han opp ovnslokket og kasta det heile inn i ovnen. Ingen tenkte på at dynamitt ikke eksplodere i varmen, så det blei full panikk.
Når en seks syv mann ska opp en leider samtidig e det klart at kaoset e fullkommen. En av de eldste og som ikke va så sprek, hoppa opp i køya og ba Fader vår. Ka reaksjonen blei når man oppdaga spøken førteltes ikke, men det va nok mange som ergra seg over å bli narra. Ka hovedpersonen sa, heller gjorde ettepå vites heller ikke, men man må anta at han hadde det artig.

Det blei påstådd at historia va sann, nokka eg ikke kan gå god førr, men eg skriv den ned som et minne fra ei svunnen tid, sånn at lugar-kulturen blir tadd vare på, førr den va spesiell.

forord tel fortellinga

13.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

I gamle daga

For å vise kordan situasjonen va førr folk som ikke va i stand til å ta vare på seg sjøl i gamle daga, skriv eg ned den her historia.

I heimbygda mi var det en kar som antakelig ikke va utstyrt med altførr mykke av det folk har bruk førr sånn at dem kan klare seg sjøl. Den her mannen heita Henrik, men blei kalt førr Tull-Henrik. Onkelen min, som heita Peder Oluf, brukte Oluf som fornavn, men blei også kalt Laffen. Han hadde lenge ergra seg over en stor stein som låg mid ti støa og som va i veien førr båten. No va det sånn at de her menneskan som va utplassert av det offentlige, i mange telfella ikke hadde det så bra. Eg kjenne ikke tel kordan Henrik hadde det, men han sko være usigelig glad i grøt.

En dag tok onkelen min han Henrik ned i fjæra førr å vise han problemet med steinen. Mens dem står og ser på steinen sei onkelen min tel han Henrik "Du ska få to tallerkena med grøt hvis du klare å få den her steinen vekk". Han Henrik kjente på steinen og gikk rundt den og vurderte lenge. Tel slutt svarte han: "Nei, Olaf-drengen, den her steinen klare eg ikke med".

Dem gikk kver tel sitt, og han onkel tenkte antakelig ikke meir på det dem hadde snakka om. En morran nokken daga seinare då han kom ned i fjæra, låg stenen pent og pyntelig attmed støa. I løpet av natta hadde han Henrik med enkle midla og god tankegang klart det kunststøkket å lirke den digre steinen opp og fådd den telside. Det e ikke nokka meir å førtelle enn at han Henrik fikk grøten sin.

fordord tel fortellinga

23.

Bestemorfanget

Bestemorfanget rommet så mykke,

et fristed når verden va vrang. 

Fanget va endel av barndommens lykke, 

det bugnet av trøst på et bestemorfang. 

Det va ikke greit når buksa blei våt, 

og heile verden visste det.

På besfemorfanget stilna en gråt, 

ertekrokan fikk streng beskjed. 

Så va det den mugga som datt ned, 

en albu va ikke der den skulle være. 

På bestemorfanget va det fred, 

der va sorgan så lett å bære.

På bestemorfanget fantes alltid ei råd 

førr en sta og ulydig gutt. 

En mekler som kunne og ville forstå, 

som klarte å stilne gråten til slutt. 

Bestemorfanget, ei skrukket hand 

strauk vart over tårevått kinn. 

Den trøsta den ga va ekte og sann, 

 bestemorvarmen va varsom og linn. 

--------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

Mine foreldre på besøk i Nordmannvik, 1971 (19)

Elida, Rasmus, Judith og Dag