9.
Frihet
Eg tenke tilbake tel våren førtifem.
Vi bodde i ei bygd langt heimefra.
Då blei frihetas dør åpna på klem.
Det vi då fikk, gjorde oss glad.
Eg ha nok heist flagget hvis eg hadde hadd ett,
men eg såg det førr meg, rødt kvitt og blått.
Livet i eksil blei plutselig lett.
Tankan på heimen gjorde oss godt.
Ferden heimover i vårsolas glans,
slettes aldri ut av minnenes bok.
Skøyte og sjarka mot nord uten stans.
Menneska med flagg kom fra hver krok.
Lykkelig måtte all folket være,
som igjen eide ett ett land med frihet og fred.
Derførr må ungdommen vårres lære
å ikke glømme alt det folket vårres led.
Eg sko ha heist flagget i september syttito.
Då vi kjempa førr landet mot unioon.
Vi jubla førr seieren og sinnan fikk ro.
Det va slådd sprekka i en bastion.
I sinnet mitt va flagget fremdeles reint.
Det va like rødt kvitt og blått,
førr i frihetas forpost va det ikke før seint
med solidaritet i stort og i smått.
Eg heiste flagget en novemberdag i fjor.
Det lyste i rødt kvitt og blått.
Folket sin seier va virkelig stor.
En av de største vi ha fådd.
Friheta føltes så uendelig god,
der eg sto i adventdagens skjær.
Eg va stolt, eg va glad då eg førsto,
at frihetas forpost, det e her.
Eg heise mitt flagg en maidag i år.
Det e reint, det e rødt kvitt, og blått.
Det vidunderlige landet der friheta rår.
Der vi e oss sjøl i stort og smått.
Gaven vi fikk førr femti år sia,
den blei før oss så uendelig stor.
Det va frigjøringsvår over fedrelandets jord.
Derførr heise eg flagget med stolthet og glede,
førr å vise at flagget og folket er ett.
Vilje og kampånd er ennå telstede.
Vi står på og meine, førr det vi meine e rett.
La dem komme og prøve seg mot oss.
Vi ha vist at vi står sammen i ei felles sak.
Frihetstrangen bruse som en vårkåt foss.
Fargan i flagget gjør ryggen vårres rak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar