MAN TENKE SÅ MANGT

1.

BARNE- OG UNGDOMSMINNA

Arbeid, fritid og opplevelsa i ett nøtteskall (1)  
Då vi vaks opp, under og etter krigen, va det ikke alle som hadde råd tel å gå på skole ette at man va ferdig med folkeskolen. Det va heller ikke mulig å ha voksne ungdomma gå heime og slite lommeforet. No va eg så heldig at eg fikk gå på den første framhaldsskolen i Lyngen og seinare på Solhov. De her skolan ga ikke nok tel å få jobb, men utvilsomt ha eg hadd nøtte av dem seinare i arbeidssituasjona.

Ette konfirmasjonen gikk det mest på småjobba, som materiallossing, linjearbeid før kraftlaget, utvidelse av fotballbanen på Polleidet og en del kjøring med hesten.

I 1949 reiste jeg ut for første gang. Det va med seinot tel Finnmarka. Ette det blei det sildefiske med landnot i Kjosen. Så følgte en tur tel Lofoten som kokk. Videre blei det igjen seifiske. Så sildefiske med not, juksafiske på i Finnmarka, loddefiske, storsildfiske på Vestlandet, nye tura med seinot, bankfiske med line, juksafiske på Lyngen, reketråling og linefiske i Østfinnmarka. På landjorda har jeg arbeidet som slåttekar, gårdsdreng, koker på rekefabrikk, anleggsarbeider, mur og puss handtlanger, taktekkerhandtlanger, bryggeriarbeider, tømmerhogger, pelsdyrrøkter, pelsdyroppdretter, fiskearbeider, poståpner poststyrer, landpostbud og linjearbeiar.
Allikevel, den mest originale jobben eg ha hadd, va nok då eg va bataljonssnekkar i Feltartilleriibataljonen i Brigade Nord. I ettetid synes eg sjøl at det va en vits. Men bataljonssjefen meinte at eg fikk mykke gjort. Oppdraget va å lage plakata og etiketta, og male dem i bataljonens farga, og ellers små reparasjona. Eg gjorde mykke førr kr 2,50 pr dag, synes eg sjøl og den dag i dag.
Når man ha hadd så mange førskjellige jobba, ha man jo òg opplevd en masse ting som man i dag må småflire tel.

Våren 1952 va eg gårdsdreng på Solhov. Arbeidet va allsidig, og når det i tellegg va husmorkurs der, va det trivelige daga. Men en av dagan og mange daga ette på, va ikke så trivelig. Vaktmester Martin Jenssen og eg sko tømme urintanken under fjøset. Vi hadde fått låne lensmanns Svarten, en litt urolig hest. Hullet i urintanken var tettet igjen med en trepropp. I denne var det boret ett hull. Gjennom hullet gikk en slange med kran i enden. Når vi skulle fylle urinen over i tanken på vogna, åpna vi krana. Som før nevnt va Svarten noe urolig av natur. Det førte tel at under ei fylling gikk han brått fram og dermed røska han ut treproppen. Resultatet blei at en stor urinsprut flommet ut. Det ble et forferdelig arbeid med å få troppa på plass igjen.
Vi hadde ikke en tørr flekk på kroppen. Ja tel og med i auan hadde vi fådd svineriet. Det lukta død og fordervelse av oss. Vi fikk tjora Svarten utførre,og gikk i gang med storreingjøring. Selv om vi blei reine, va lukta like intens. Då vi sko inn å spise middag sammen med lærera og elever, va lukta så djevelsk at vi måtte spise på kjøkkenet, til kjøkkenpersonalets store førtvilelse. Lukta satt utrulig lenge på kroppen, så min omgang med folk blei beskjeden i minst ei vikke. Både lærera og eleva erta oss, og grein på nasen resten av kurset.

En anna episode kom nokken daga seinare. Vi satt og spiste middag då en av kjøkkenpersonalet kom inn og sa at grisan gikk laus utførre. No hadde eg og han Harald Jenssen (sønn av Martin) forsterka gjerdet rundt grisebingen dagen før, så det blei spitord fra styraren. Heile gjenget på skolen blei med i arbeidet med å få grisan inn igjen. Det va ikke nokka enkelt arbeid. Grisan skreik, elevan flirte, styraren skjentes og vi som va ansvarlig førr fadesen, baintes. Vi fikk omsider grisan inn, og dem blei sikkert mat tel de elevan som begynte på høst og vinterkurset.

Min karriere som tømmerhøggar varte èn vinter. På den her turen påtok eg meg kokkjobben i jula, førr kokka vårres sko på julebesøk. Med god manns hjelp gikk det bra på juleaften, men fåresteika på første juledag va mindre bra. Den va nemlig av en gravær, så den både smakte og lukta grusomt. Det va kun èn mann som spiste av den. Han va førresten fra Signaldalen.

Høsten 1952 va eg og en anna kar på sei og bankfiske i Nordvågen. Vi va de einaste som va telreisanes så vi bodde om bord i båten. Det va vi som blei ansvarlig førr å hente proviant på samvirkelaget førre kver tur ut på Nordkappbanken.
En dag då vi kom ut og va ferdig å sette første linhalinga, oppdaga vi at vi hadde glømt å ta med brød. Som regel hvis det va godt vær brukte vi 4-5 døgn på kver tur, og vi va opp tell 124 kvartmil tel havs. Det blei stor oppstandelse. Skipperen va førbanna, og det va jo naturlig, førr det å vere uten brød va ett stort problem. Det heile løyste seg ved at været va så bra at en kameratbåt kom opp mot oss, og sendte brød
over på ett tau som vi strekte mella båtan. Det vi ikke visste va at skipperen hadde ropt på kameratbåten, og sagt at vi va fri førr brød førr gutan hadde ikke gjort det dem sko, og no va vi nødt tel å leve på vaskepulver tel vi kom på land. Lokalavisa i Honningsvåg hadde som førsteside oppslag at mannskapet på MIK Nordkappbanken hadde en trasig telværelse ute på havet, dem levde av vaskepulver. Det her avisoppslaget blei ikke særlig mottatt av skipperen, men utrulig nok fikk vi lite kjeft førr tabben, som førresten førte tel at vi dobbelsjekka all provianten i ettetia.

I jobben som landpostbud og vikarierende poststyrar hadde eg òg mange artige oppleveisa . Det va opplevelsa som setta farge på kverdagen, og som man i ettetid må smile av.
Man kom nært innpå livet tel folk, og folk blei førtrolig med postmannen. Derførr kunne man få de utruligste svaran, hvis man provoserte litt.
Det låg i min natur at eg setta saker og ting på spissen berre førr å få svar på teltale. Men ett par ganga hadde eg lite å stille opp med når det gjaldt å være kjeftsterk.
En dag eg satt i luka på postkontoret, kom ei kjent dame inn og sko ha ett større beløp av postsparebanken. Som vanlig va vi på bølgelengde, men då eg på jævelskap sporte ette legitimasjon, kom en reaksjon som setta meg i klemme. Ja, svarte vedkommende, og setta fingran under bukselinningen, vil du se ho? Han Eilif blei stum.
En annen gang va det i landpostruta. Den gang va barnetrygden førtifemkrone førr måneden. Då eg sko betale ut pengan tel ei dame, slengte eg ivei bemerkninga om at det her va no ikke rare greia. Då e det at ho setta skarpe aua på meg og sa: Du, det e god betaling førr ei dårlig mus. Ka sko eg svare? Eg va stum.

De siste tolv åran av mitt yrkesaktive liv starta eg dagen klokka fem om morran. Når trailaren fra Tromsø kom, hadde eg pakka post og kokt kaffe sånn at eg og sjåføren kunne sette oss ned å slappe av før eg begynte å sortere post, og han kjøre videre. Av og tel hendte det at det banka på døra, då va det folk som va kommen i klemme med ett heller anna. No va eg førsiktig med å åpne, og ifølge reglementet sko eg ikke åpne under nokka som helst omstendigheta. Det va jo nesten nattetid, så risikoen va stor førr at det kunne være uhederlige folk som va på farta. Det hendte enkelte gang at drosja som va på tur med pasienta tel Tromsø måtte stoppe førr å låne toalettet. Det va greit, syntes eg.
Nokken ganga hendte det at naboa som va på reisefot va fri førr penga, stakk innom tidlig på morran førr å få ut penga. I spesielle anledninga kunne nok andre òg få tadd ut penga, men då va det under bombesikre førhold.
På ett kurs i Tromsø kom ei postdame fra byen og spurte om ikke eg kom fra Olderdalen, nokka eg selvfølgelig bekrefta. Då kunne ho førtelle at ho hadde ei søster som på ei av reisen sine hadde tadd ut penga av postsparebanken klokka halv seks om morran i Olderdalen, og at ho va begeistra førr servicen. Eg måtte innrømme at det sannsynlig va eg som hadde brøtte reglementet.
Det va ei utrulig rik og fin tid. Kjempefin kontakt med alle sorta folk, men det va særlig trailersjåføran i TIRB som blei kompisan mine. Dem hadde alle kver sine særtrekk og interessa, så samtalan i kaffepausan om morran va betinga av kem som kjørte.
Oppdragan va mange og underlige, og en dag før jul kom en kar som jobba i byen, og hadde fådd i oppdrag av en kompis fra Båtsfjorden som gikk ut på å kjøpe tre flaske brennevin, og sende dem som postpakke.
No va det her ulovlig, og også på grensen tel det uansvarlige. Vi på postkontoret nekta, men karen hadde fådd oppskrift på metoden førr å få flasken heil tel Båtsfjorden. Som kjent e ikke flasken heilt fulle, så han karen fra Båtsfjord hadde bedd kompisen å åpne dem og fylle på vann heilt opp tel korken. Så sko han pakke dem godt inn i treull sånn at dem va godt beskytta.
Posten treng ikke å vite ka som e i pakken hadde han sagt. Selvfølgelig visste vi ka pakken inneholdt, men allikevel visste vi ikke nokka. Flasken va like heil når dem kom fram tel Båtsfjorden, fikk vi vite ette nyttår.
En dag kom ei ungjente inn på postkontoret med fire postsparebankbøker som telhørte bestemora. Ho sko ha innført renten på dem. Då eg antyda at det hadde vært meir rasjonelt med ei bok, og at eg kunne ordne det slik svarte jenta: E du gal, for den eine boka e tel husbanken, den andre e tel reparasjona, den tredje e reservekapitalen og den fjerde e begravelsesboka tel ho bestemor. Ka trur du ho bestemor ha sagt hvis eg kom heim uten dem?

Det hendte ofte at vi va med lokale sildenotbruk om høstan. En høst va vi ute på Senja, nermare bestemt på Mefjorden. En søndag hadde kokken kokt kjøttsuppa, vi merka ikke nokka galt med den før ut på mandagsmorran. Då hadde de fleste gutan fådd en kraftig kjelsjau. Det va kø førr å komme seg opp leideren fra lugaren, men det va no så, ute på feltet va det verre. Når det va umulig å holde meir va det berre å sette seg på ripa tel posebåten tel tross førr at vi va midt i en en stim av konkurrenta. Hånlatter og ufine komentara kom fra alle kanta, men du verden så godt det va å la alt stå tel.

En vår va vi i Vadsø på loddefiske. Det gikk lenge førr innsiget kom, så vi blei godt kjent på byen. Utelivet den gang va nokså fatteslig. Enten va det å gå på kafe, som ikke hadde øl, heller gå på kino de kveldan det va forestilling. En tredje mulighet va frelsesarmeen. Frelsesarmeen i Vadsø den gang va nokka heilt unikt. Mange av oss va berre guttunga, og det hadde dem registrert. Derførr kom dem om bord å henta oss når dem hadde møta heller fest. Dem følgte oss om bord igjen hvis det blei seint. Når vi ikke hadde tid å komme, kom dem om bord med mykke gode kaker og anna mat som va blidd igjen ette møtan.
Ei dame som va løytnant sa at "dokker e så langt heimefra og ho mamma, at vi e nødt tel å ta vare på dokker". I ettetid e det ikke farlig å påstå at den einaste religiøse sekta som ha brydd seg om meg va nettopp, frelsesarmeen.

Då Luostjokk kraftanlegg i Skoganvarre blei bygd, va vi fire ungdomma fra Lyngen som jobba der.
Anlegget låg omtrent tre kilometer fra Skoganvarre. Der låg òg brakka som ca førti arbeidera bodde i. Når man ser på dagens forhold, va det kummerlige førhold. Vi va fire mann på kvert rom, og nokka sånt som varmt vann fantes ikke. Det va vi nødt tel å fikse sjøl. Men miljøet va fmt. Vi hadde fire kokke, og vi som va ungdomma va ofte på kjøkkenet og hjalp dem med potetskrelling og anna arbeid.
Tel gjengjeld hjalp dem oss med å sette surka når trangen tel en fest meldte seg. Apropos surka; Vi hadde en gammel dykker som hadde jobba hos Selmer i tredve år. Vi blei utpeikt tel å være handtlangera førr han og gjenget, som sko bygge en fangdemning som sko lede vannet i elva en annen vei mens man støpte selve demninga. Den her karen va nokka førr seg sjøl, han brydde seg ikke om ingeniøren og teknikaren kom. Satt vi så satt vi, jobba vi så jobba vi. En av kompisan hadde som jobb å pumpe luft tel dykkaren når han va nede. Han hadde ett telleggs gjøremål. Når gamlingen kom opp måtte han skru av luka på dykkardrakten, og legge ei skjei med snus i munnen på han, og skru luka igjen og pikke i hjelmen at alt va klart tel nedstiging igjen.
I arbeidslaget tel dykkaren va òg en kar fra bygda. Han va òg litt av en rabbagast. Han bodde ved veien som gikk tel Karasjok, ca to kilometer fra anlegget. En morran fikk eg følgende beskjed fra sjefen. Den va omtrent som det her: "No tar du spikarkassen, og går opp på lageret. Fyll spikar i den, men la den stå. Du fortsette gjenna skogen ned tel huset hannes Osan. Sei tel husholdersken at du ska ha det norgesglasset som står øverst i skapet. Når du ha fådd det, kommer du opp tel lageret og tar spikarkassen med, og kommer hit. Det va ikke vanskelig å se ka som va i glasset, så eg va spent på ka dem sko med det, midt i arbeidstia. Då eg kom telbake samla dykkaren mannskapet bak en stor stein. Alle sammen va nødt tel å ta gode slurka av drikka. Den einaste som ikke fikk, va en kar fra Tana, som dykkaren meinte ikke va tel å lite på. Han blei sendt ned tel annleggskontoret ette nokka tegninga som dykkaren måtte ha førr å planlegge det videre arbeidet. Vi va jo syv mann så to liter klonk gikk fort. Det e den einaste gangen eg ha smakt alkohol i arbeidstia, og det va og førdi eg omtrent blei beordra tel det.
Gamlingen hadde så mykke å seie i firmaet, at han fikk førhandlinga i gang med garnisonen på Porsangmoen, sånn at vi fikk lov tel å bade der en gang førr vikka. Det va ett kjærkommet telbud når man vaska seg kaldvann heile vikka.

En episode med to sama, vise forskjellen fra den gang tel no. Dem kom en søndagskveld, seint på høsten, tel anlegget førr å høre om vi sko kjøpe reinkjøtt. Ette å ha spist kveldsmat sammen med oss, kjøpte kokkan det dem meinte vi trengte. Ute va det litt vind, småregn med litt sludd i. Kokkan sa då at dem trengte ikke å gå ned tel bygda, dem kunne ligge på golvet i spisesalen over natta. Men det va dem ikke interessert i, dem gikk ut i mørkna. Om morran når vi kom ut, fikk vi ett artig syn. Då låg dem å sov under kver si bjørk, med kofta trekt over hauet.

Året ette va eg igjen på vidda, men no sammen med tre andre lyngsværinga. Då hadde eg skifta yrke tel tellinjearbeidar. Vi hadde vel aldri røyst en stolpe før, men den gang va det nødvendig å kunne mest mulig, førr man tok jobba ette som dem blei telbydd. No bodde vi nede på selve Skoganvarre hos ei eldre dame.
Handelsmannen på stedet va òg nesten det man kan kalle førr yrkesfiskar. Han fiska det meste av året i Gaggavannet, og hadde det som binæring. Dama vi bodde hos va steikanes flink kokke, så vi hadde det godt. Men utover sommaren og høsten likte vi ikke nokka særlig at handelsmannen kom. Førr då betydde det ørret og røe i rømmesaus. Tel slutt va vi så lei av det, at en dag fiskebilen kom oppover med ett par tre døgns sei, va det herremåltid førr oss. Sia då har eg ikke særlig sans førr ferskvannsfisk.


forord tel samlinga "barne- og ungdomsminna"