8.
Med landnot i Kjosen
En høstdag fikk eg og nokken andre
telbud om plass på ett landnot-bruk.
Vi slo tel straks, og sa tel kverandre
at det va godt førr vårres lommepengebruk.
Det va vanlig å spandere jenten på kafe,
og den regelen va det ikke nokka å gjøre med.
Ho mor pakka ranselen med grovstomp og smør,
Tel Kjosen det bar med sykkel en kveld.
Dem hadde sedd silda ett par daga før,
så no va det hastverk med å få alle ting på stell.
Båtan, nøten og basen va klar,
så man følte seg straks som en voksen kar.
Arbeidsførdelinga va gjort før vi kom tel stede.
De eldste hadde plassa og arbeidet klart.
Vi yngsre sko lære oss tel å arbeide med glede,
det va å vaske, koke og gjøre arbeidet fort.
Vi skjønnte at det va mange uskrevne lova,
og va ikke kommen tel Kjosen førr å sove.
En jobb førr den lettvekte drengen,
va å ro med basen å leite ette sild.
To mann ved åran og han med loddarstrengen.
Det va trivelig når været og vinden va snill.
Spenninga når basen skifta stilling og handlag,
ga håp om ett realt sildeslag.
En landvindskveld sperra vi Kjosen ved Ura.
Vi va de første, det holdt akkurat.
Dem va der de andre, men dem hadde kura
førr lenge bak Rørnes, og va ikke parat.
Ett par hundre mål, sa basen tel rorskaran.
Vi lurte dem godt, og tydelig kry det va han.
Så kry va ikke eg når notlaget bestemte
at uten kokmat, -nei det går ikke an.
dem beslutta enstemmig, og utnevnte
meg tel kokk på ei skøyte med åtte - ti mann.
Du verden, tenkte eg, dem sprikk no vel alle.
Med min kokekunst spyr dem vel eder og galle.
Det gikk heldigvis bra ette det eg førsto.
Eg kokte, vaska og va på lodding kver dag.
Landvindsdaga med kortspell og soving va det jo.
Det va ikke berre arbeid, mas og jag.
Gamlingen førtelIte om draug og gjenferd,
om kvinnfolk og spøkelsa, der va dem utlært.
Om natta når lokalen kom inn med folk og vara,
måtte vi ut å kabbe stenget ned.
Mannskapet på dampen va nokken barske kara.
Alt måtte gå kvikt ellers blei det ufred.
Bygda fungerte både på sjø og land.
Når Kjosen blei sperra, jubla dem alle mann.
Den høsten va det et dårlig sildeår.
Ofte setta vi stenget heilt ute med Rødberg.
Vi slepte stenget på usikre vilkår,
og landa en gang i bukta ved Gråberg.
Her va det så steinat at orkastet stoppa.
Då va det nokken som i lettbåten hoppa.
Så va nota opphengt og båtan fortøyd.
Kver mann for tel sitt førr å finne nokka nytt.
På oppgjørsdagen va ingen av oss fornøyd.
Ett hundre og åttitre krone va lite, men pytt-pytt.
Lotten va en ting, men vi lærte å være førlikte.
Det å bo i lag med andre e nokka som forplikte.
Den tia e over, dem e borte de fleste,
av basa og mannskap, berre minnan e igjen.
Dem va fargerik, kjeftsterk, men va førr det meste
arbeidsomme stillferdige og reale menn.
Landnota i Kjosen e historie førr lenge sia:
Ho va viktig førr folk i den knallhårde tia.
Borte e skøyten som va med i kampen
førr at folk i bygden sko stå han av.
Dem va god å ty tel når man sto med tampen.
Det betydde varme og kvile i frostrøyk og kav.
Kjosen ligg stille, berre nokken sjøfugla svømme.
Motorbank e nokka man berre høre i drømme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar