11.
Kvesmebolet
I gamle daga, førr lenge sia.
Då to kyr og nokken saua, betydde alt.
Vi va alle heime i slåttetia.
Det va å få høya unna som det gjalt.
Ingen traktor, og ingen sleperive.
Ingen silo å kjøre graset i.
Allikevel va det ei trivelig tid.
Vi va kommen så langt med høya,
at øvervolden sto førr tur.
Det va varmt, så vi hadde kasta trøya,
og flueplagen gjorde oss sur.
Eg gikk med ljåen først i skårgangen,
og venta på at det sko bli kveld.
Då e det at eg høre den kjente sangen
fra ett kvesmebol, og då blei det spell.
I ett gammelt staurholl hadde ho tadd bolig,
den dævels makta i naturens verk.
Eg prøvde å førsvinne rolig,
men kvesmesvermen blei førr sterk.
Dem sverma rundt føttem, eg sparka kalosjan,
og gjett om skankan fikk gjennagå.
Dem begynte heilt nede, men va alle stan.
Verst gikk det over venstre stortå.
Eg fikk en kilevink på nasen,
og på hakespissen likeså.
Til slutt kom eg meg bort fra stasen,
sånn nokka heilskinna, fant eg ut ettepå.
De andre sto å beskua det heile,
og flirte rått, og va modig og sterk.
Heilt tel kvesma begynte å seile
rundt dem førr å hevne mitt mesterverk.
En fikk pynta på hakespissen,
og blei forbanna og henta varmen.
En annen begynte å bli redd førr tissen,
då ei kvesme forvilla seg ned i barmen.
De andre slapp skadeslause fra det,
men hunden Stella fikk ett skott.
Ho søkte trøs,t og gikk bort fra stedet,
mens eg måtte tåle en god del spott.
Morran ette va bolet utbrent.
Eg gikk med andakt dit førr å se,
då va at en av de aller siste
stakk meg på ett unevnelig sted.
Ette den tid trives eg dårlig
i selskap med kvesme og sådant pakk.
Så hvis en heller annen ber meg
gå tel ett kvesmebol, då sei eg ellers takk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar