13.
Mørketid
De siste solstrålen streife Kvænangstindan.
No sei ho takk og farvel førr i år.
Om sommar og midnattssol har vi berre minnan.
No e det svartaste mørketia som rår.
Vi ha allerede smakt ka han har under vesten.
Han blei ikke så sterk som dem sa.
Allikevel viste han styrke, nordvesten.
Sånt e vi vant med, så vi takla han bra.
Vi får ikke vinter med barmark og en stille fjord.
Det e nok kraftigere lut som må tel.
Snyfokk sammen med kuling fra nord
tvinge lyset og sola tel å seie farvel.
Når marka blir kvit dempes mørket si makt.
Det blir lysare og lettare med det kvite.
Då ser man adventa i all sin prakt.
Ho e flottast her nord, og det e ikke lite.
Ka bryr vi oss om mørkna. No kommer ei tid.
Vi ser farm tel den dagen i januar.
Då e sola tilbake, og det gjør oss blid.
Ho forgylle både tinda og skar.
Men fram tel då, må vi takke og bukke
førr det som naturen gjer oss kver dag.
Det hjelpe lite å klage og sukke.
Man må nyte naturen med velbehag.
Lysan i kvert vindu e mørketids terapi.
Dem lose oss fram i ei mørk adventid,
og gjør at vi tross mørket føle oss fri
tel å møte adventa uten å gå i hi.
Årstien skifte, og naturen med dem.
Fargan i november kan man ikke beskrive.
Når naturen åpne døra si på klem,
oppleve man det som man huske førr livet.
Mørketia e en del av naturen sitt mangfold.
Den e ikke tilfeldig, men kommer kvert år.
Førr mange virke den som ett flerhoda troll,
som blir borte når det lakke mot vår.
Så fortvil ikke menneske, tia går fort.
Ta imot mørketia sånn som ho e.
Om ett par måneda så e det gjort.
Då vil sola farge toppan som ligg bada i sne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar