2.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Første turen
Då vi va blidd såpass tørr bakom øran at vi sko ut i verden førr å tjene tel livets opphold, va det ikke så mange ting å velle imella. Vi som då havna som skårunga på en fiskebåt, visste nok omtrent ka vi gikk tel, men det sko vise seg at vi hadde mykke å lære. Ikke berre i jobbsammenheng, men òg i forhold tel andre oppgava og tel de andre av mannskapet.
Og så va det gamlingan, dem som visste alt og kunne alt. Dem starta allerede med skoleringa med det samme man trødde over rekka. No va ikke alt av skoleringa like seriøs, men man førsto snart at det hørte med at den priviligerte gruppa som sko skape mann av en klossate gutonge, hadde nesten ubegrensa fullmakta når det gjaldt opplæringa. No va det ikke sånn at opplæringa va ondskapsfull, men heller en form førr underholdning førr aktøran. Man blei jo fort klår over at det va førnuftig å overse det meste, og lærte fort å skjelle ut ka som va viktig. Allikevel hendte det at man gikk på den berømte limpinnen. Eg ha tel og med stukket Loppakalven og helst på Vågakallen.
En ting glømme eg aldri, og det e første natta i en trang skøytelugar. En sånn lugar va ikke stor på ei 45 fots skøyte. Når så en seks syv mann sko sove der e det naturlig at det avstedkom visse problema. Ette kvert som kallan sovna begynte ett orkester å ta form. Førr maken tel varierte tona ha eg ikke opplevd seinare. Heile spekteret av instrumenta kunne man med litt fantasi høre. Fra den spedeste piccolofløyta tel tubaen. Midt i alt det her kunne man høre fuglekvitter, og enkelte gang virka det som om det va tordenvær. Så den første natta blei søvnlaus, ikke berre på grunn av de her låtan, men òg av en nysgjerrig spenning.
Første morran sto en av de eldste opp å kokte morrakaffe, men det sko vise seg at det låg under opplæringsetaten si verdighet. Dem hadde vært gjenna alle ritualan då dem va ung, så no når dem sjøl meinte at dem hadde ubegrensa fullmakta, va det demmes plikt å påse at båtlaget fikk morrakaffe, kokmat og sådant mer. Så det va nesten et enstemmig mannskap som utnevnte skårungen tel kokk. Man fikk vite at det ikke nøtta å protestere, førr det va innarbeida i sjømannsloven førtellte dem, og hadde vært vanlig praksis i uminnelige tie. Så det va avgjort allerede før vi starta på turen.
No va det antakelig risikabelt å ha en kokk som knapt nok hadde smort på brødskiva heime, men man va jo klår over at den samme skjebnen hadde hundrevis av andre ungguta lidd, så det va berre å gå på med godt mot.
Det viste seg òg at med litt hjelp gikk det bra. Ingen daua og ingen fikk det man den gang kallte førr laus mage, og kokken fikk både lærdom og nokka dem i dag kalle førr ansenitet nok tel kokkejobba på seinare tura. Det ska heller ikke stikkes under en stol at man på sine gamle daga ha hadd nøtte av tvangsutnevninga.
Sjøsyka va nokka som hadde spøkt i tankan heilt sia man fikk plass som mannskap. No tenkte man ikke så mykke på det, ikke før gamlingan fant på at det va en del av førberedelsan og opplæringa å informere, og ikke minst førtelle kor innmari dårlig dem sjøl hadde vært. -Vent berre, sa dem. -Vent tel ho lang Maren begynne å sku inn fra storhavet. -Då ska det vise seg ka slags kar du e. Selvfølgelig virka det her ette hensikten. Og det slo også tel. På en stille og fin seinsommardag med litt dønning inn fra Lopphavet, blei eg sittanes på romluka og spy. Der blei eg tel vi tørna inne i Frakfjorden. Men se, det va vel en del av av det som sko omforme en ungut tel å bli fullbefaren fiskar. Ette den tid nådde man å oppleve Nordkappbanken i storm og ellers krysse både Vestfjorden, Folla, Hustadvika og Stadthavet uten å kjenne nokka tel sjøverken.
På min første tur som bankfiskar ut tel Nordkappbanken, kom sjøverken, men den blei kurert med spikkesild og tørrbrød, og ette ett døgn va man oppegåanes og i fin form.
Min første tur ga ikke så mykke kontanta i lomma, men den va omtrent som første skoleåret. Det va tel stadighet nokka nytt som dukka opp, samtidig som man sko lære seg å ta hensyn tel andre, og ikke minst ta vare på seg sjøl. Man måtte òg lære kunsten med å skrelle ut det som ikke en skårunge trengte å lære, men som hadde vært en del av hannes kverdag i uminnelige tider. Det viste seg ette kvert som man steig i gradene, opplevde man å delta i opplæringa av nye genersjona med skårunga. No e båtan mykke større og alt e blidd så mykke annerledes, så eg har en mistanke om at dem som e skårunga i dag antakelig har en mykare overgang tel å bli fullbefaren. Allikevel ga tia på de gamle fiskeskøyten meg og mange andre så mykke igjen, at fiskeran si historie ville bli fattig uten den spesielle atmosfæren under opplæringa. Alt skjedde antakelig ikke ette dagens pedagogiske krav, men det va opp tel skårungen sjøl å bestemme ka som va viktig, og det klarte de fleste.
forord tel fortellinga
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar