10.
Ette kreftoperasjonen, 17. Februar 1995
At det finnes omsorg og vennskap,
det visste eg fra før.
Eg hadde òg kjennskap
tel at det blir brann av ulmende glør.
I ei vanskelig tid før meg og mine,
danna dokker en ubrytelig ring.
Og det som va det virkelige fine,
det va verdens naturligste ting.
Eg sko gjeme ha nådd dokker alle,
og takka førr blomster og ord.
Førr vennlige hilsna og tanka.
E det rart at min rikdom e stor?
Besøkan dem ga oss krefta.
Dem dempa uroen ned.
Vi såg lysare på dagan etter.
Det ga oss en indre fred.
Takk ska dokker ha alle sammen.
Dokker kan tru det gjorde oss godt.
Tvilen den blei gjort tel skamme.
Bevisan dem ha vi fådd.
Eg veit ikke ka vi finn på andre sia brua,
når vi alle en gang ska herfra.
Men eg har den skråsikre trua;
vi møtes, og det gjør meg glad.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar