MAN TENKE SÅ MANGT

3.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Lyngseidet (1)

Når man no kommer tel Lyngseidet, og vandre på gamle og kjente trakter, kjenne man seg nok igjen, men det har skjedd store forandringer.
Strekninga fra Brenneri-kaia tel Josoph-bakken e så forandra i forhold tel det man huske, at man må bla i minnenes bok førr å fatte alvoret.
No huske eg best det som skjedde ette krigen, men en del fra det gamle Lyngseidet e nok lagra i underbevisstheta. Det som da kommer fram e de store konfirmasjonshelgen, kor både folk fra Ullsfjorden, Kåfjorden, Storfjorden og ellers fra området, kom tel kjerkehelga. Hamna va full av skøyte, så det va et yranes folkeliv. Man møtte slektninga og kjenninga som man ikke møtte kver dag. Andre utveksla drikkevara og ikke minst knyttneva. I tillegg hendte det vel at romantikken blomstra. Ellers kommer Borgen sitt bakeri og Anna Ross sin kafe fram i minnet.
Den gang va det stor stas når de store turistbåten kom. Eg huske spesiellt Stella Polaris, Kungsholm og Drotningholm. Då stillte de lokale hesteeieran opp med nystrigla hesta, blankpussa trille og karjola førr å kjøre turistan opp tel Fjellfinnbakken. Ungdommen solgte kort tel turistan, og mange båta rodde ut for å ta storbåten i nermare øyesyn, men også fordi turistan som va om bord kasta frukt og godterier ned tel folk.
På Fjellfinnbakken va vi ofte gjesta fordi de saman som holdt tel der, va så godt kjent med bygdefolket, og mange vennskapsbånd gjorde at bygdefolket va velkommen. Eg huske spesielt at det blei servert kaffe, tørrkjøtt og sirupskake. For min familie va det ho Karen med sine to sønna John og Lars, som va verta. Dem va ofte innom oss og fikk potetes, rabarbra og av òg tel fisk.
De gangan vi va på Fjellfinnbakkan heller på kjerkegården, hendte det at vi va inne hos ho Gustava som bodde i ett gult hus nederst i Eidebakken. Oppe i stasjonsbakken sto den gamle telegrafstasjonen, og litt lengre oppe holdt herredsskogmester Oldendorff tel. Den gang va det to bakeri på Lyngseidet. På Stigen låg tuberkulosehjemmet, Giæver dynastiet med forretning, tørrfisk, skipsekspedisjon og en rekke tjenester bl.a utrustning tel fiskeflåten. Giævergården hadde stort gårdsbruk med drenga, hushjelpe og budeie. Borgen sitt bakeri låg akkurat i krysset med kjosveien. Litt lenger oppe va fløtemeieriet, som senere blei brukt tel realskole, og enda senere tel kommunale kontora. På nersia av veien va det ett hus vi kallte førr Tingsalen. Ette krigen blei det brukt tel rekefabrikk.

Slipen tel han Ross låg der den ligg i dag med begge Rossgårdan på øversia. Selve smia som vi kallte, låg rett ved. Litt innaførre hadde ho Anna Ross sin lille kafe. Kjerka e den samme i dag, og e ikke forandra. Banken hadde eget lokale rett nedenfor kirka. Det brant opp under krigen. Johnsen butikken va òg et kjent begrep. Breck sitt hotell va ett flott bygg. Gammelposhuset med sjefen han Peder huskes òg. Anton Sørheim sitt anlegg med slakteri va en viktig del. Litt lenger inne nede ved sjøen holdt byggmester Kristiansen tel . Oppe i bakken hadde skomaker Sigurd Lockertsen sitt verksted. Han reparerte sko, lappa støvla og ellers alt som hørte tel.

Om ka tid han Rasmus Nergård hadde etablert si virksomhet i elektrisk bransjen, veit eg ikke.
Han holdt til rett over fra forsamlingslokalet Fredheim som va eid av Lyngseidet sanitetsforening og Losje Våronn. I ett tilbygg bodde sanitessøstra, nokka som i dag kalles førr helsesøster. Ei dame som va svært opptadd av urenslighet og smitte. Derfor lukta det lysol over hele huset. Under krigen va huset okkupert av tyskerne. På innersia på bakken i den nye Hagevoldgården holdt gammel jordmora tel. Her hadde òg en dokter Thaulow privatpraksis. Det gamle Lyngseidet var et samfunn der man fant det meste man hadde bruk for, men for bygdefolket fortonte det seg som et samfunn i samfunnet. Her holdt de kondisjonerte tel, og av og tel virka det som man var hevet over almuen.

forord tel fortellinga