1.
BARNE- OG UNGDOMSMINNA
Arbeid, fritid og opplevelsa i et nøtteskal (2)
Under utbygginga av brigade nord sine anlegg i indreTroms, fikk eg og mange andre lyngsværinga jobb på Skjold. Det va vanlig stein og jord arbeid førr oss som ikke hadde nokka faglig utdannelse, heller va selvlært snekker, murar heller sementpussar.
Litt ut på høsten blei eg og en annen kar henvist tel å bli medhjelpera førr en kar som hadde betegnelsen anleggsbas. Vi gjorde førskjellige ting ette at fagarbeideran va ferdig med sitt. Det kunne være å støype igjen hull som rørleggeran og elektrikeran hadde borra ut førr å få rør og ledningen inn i byggan. Det va litt påfylling rundt husan, og litt skyting når det va hindringa som måtte vekk. En dag sko vi skyte en stein som låg litt uhøvelig tel. Basen va ned i grøfta og gjorde klart. Då datt det plutselig ut av meg: -Det her kan vi gjøre fort. -Ka du meine?, spurte basen. -Ja, sa eg. -Du e der nede, så vi gjør det sånn at du tenne på lunta, han Arvid rope "varsko her" og eg spring. Det blei stilt lenge, men så kom det fra han: -Helvete, du e tullat. Og det va fra hjertet.
På Macks Bryggeri va det en bryggerimester som hadde den tankegangen, at hvis du kom fra landet, som han sa, så kunne du alt du blei setta tel. Då eg jobba der, fikk eg de utruligste jobban. Eg fikk oppdrag som gikk ut på å sette potetes tel Mack familien på en eiendom som dem hadde oppe på øya. Bryggerimesteren seindte meg tel å gjøre ferdig kloakken på hytta hannes borte i Skittenelva. Der va eg i mange daga, med full adgang tel øl og brusbua hannes. Bryggeriet bygde òg hus, så eg va òg med på tomtearbeid. Men hovedjobben min blei ette kvert å kjøre transportbandet med tomgods opp tel vaskeri og tapperi. Den gang fikk vi som va ansatt, kjøpe brus førr ti øre flaska og pilsen førr femti øre. Det her va i 1958. En periode hadde eg òg ansvaret førr å skifte ut tomme øltynne med fulle tel ølhallen. En junidag, ikke av de varmeste, registrerte eg at det gikk 1500 liter øl.
Som fiskar va eg vidne tel ett enormt ressurs-sløseri. Ute på Nordkappbanken og Hjelmesøybanken låg det enorme mengde småfisk å flaut ette tråIeran. Det va som snyskavla. På sildefisket fanga vi sild som det gikk ti av i ei fyrstikkeske. Med reketrål sto eg å måkka fiskeøngel med snyskofle på havet. Man trudde at havet va utømmelig. Eg kan huske at vi va ett par tre ungguta som reagerte en gang på sildefiske. Vi tenkte ikke på konsekvensan av det vi dreiv på med, men det gnog i oss at det va galt.
Når man sitt sånn å tenke telbake, kommer alltid de artige og fine minnan først. Allikevel klare man ikke å skubbe vekk tankan på at det i en omflakkanes telværelse forekom dramatiske situasjona, som det tok lang tid å viske ut, nokka man klarte bare delvis. Dem heng med enda den dag i dag.
Første gangen eg fikk se alvoret i kvitauet, va ute på Nordkappbanken. Vi hadde akkurat begynt å sette lina, då veivlageret i motoren brant opp. No hadde vi reserve-lager med, men det tok minst tolv tima tel motoren va så kald at maskinisten kunne begynne å jobbe. Når reparasjonen va utført, blei det å drage de 16 stampan med lina som vi hadde nådd å sette. Mens vi låg og drog, kom det stormavarsel over Vardø radio. Det kom kl fem om morran. Det va uhorvelige mengda med fisk på de få stampan med lina, så skipperen og skipperen på kameratbåten meinte at vi sko prøve å ligge på været førr å ri han av.
Vi va akkurat ferdig å drage og skalke luken då den første salvingen kom. Det må bemerkes at det her va i 1952, så båtan va små og utstyret va dårlig. Vi hadde heller ikke liv-belta. Og livbåten, ei to og ei halvroms spisse uten tolla, låg på egnarhustaket. Men vi som va ungdomma innsåg fort at det einaste førnuftige va å holde køya, og når vi sko på vakt måtte man lure seg attover.
Vi låg ett døgn å bakka på været, men då bestemte gamlingan at vi måtte komme oss på land. Turen tok nesten ett døgn, og underveis på ei av mine vakte måtte eg ut på dekket å surre ei levertynne som hadde løsna. Då fikk vi en brekning som fyllte heile dekket, og eg fatte endå ikke at eg nådde å ta tak i vantet før brekninga kom. Dem i styrehuset såg meg ikke, så dem trudde at eg va gådd på havet. Men eg leve no ennå, så dem trudde feil.
En annen episode skriv seg fra havet utførre Grip. Vi va på storsilda, og en ettemddag hadde flåten funne mykke sild der ute, men ho sto djupt så det va ingen som hadde setta nøtern i sjøen.
Då vi kom dit ut lot basen nota gå nesten med det samme. Resultatet blei at heile sildeflaket letta, og det inne i nota vårres. Det blei ett kjempekast. Men før vi va klar tel å begynne å berge silda, rauk han opp med søraustlig storm. Det første som skjedde va at en av mannskapet blei slådd på sjøen av flåen på nota. Eg va den første som fikk tak i kragen på karen, og vi fikk berga han. Deretter stakk den enorme sildemengda rett ned og tvers gjenna nota så det blei berre fillan igjen. Ette at restan av nota va berga, blei det meir dramatikk når vi sko ta opp posebåtan, men vi klarte det òg selv om det va dramatiske minutta. Turen inn tel Spjelkavik, tel notbøteriet, va ikke akkurat nokka søndagstur selv om båten va stor.
Den hendelsen satt lenge i meg, og eg trur det tok år førr eg va ferdig med den.
Av andre spennende hendelsa kommer man ikke utenom en episode i militæret. Det va om vinteren i 1954. Vi va på Setermoen, og eg va med i sambandet som telefonmann. En dag sko vi strekke ei provisorisk linje fra Kanonstillinga over ett fjell, tel ei høgde der man kunne se nedslagan av granatan ette som dem skaut. Det i seg sjøl va en enkel jobb, så vi hadde berre vanlig vinterutstyr, men ikke mat med. Dagan va kort, og då det begynte å bli mørkt rota vi endå nede i skogbandet.
Troppsjefen hadde kart og kompass med, så då mørkna og ett uhorvelig tett snydrev kom, tok han dem fram. Vi såg på han at han va i villrede, og då vi kom ned i en liten dal beordra han stopp. Han staka ut ny kurs, men då havna vi rett på ett berg. Det blei ette kvert både vind og fokk, og kollemørkt som det va, begynte det å røyne på humøret. Når vi så i tellegg va både svolten og våt, va det mange som ymta frampå at han måtte forsøke å finne veien ned tel riksveien og bebyggelsen. Men han va den selvsikre offiseren som va vant tel å komme seg ut av knipe, så han lytta ikke på det øret.
Seint på kvelden tok en fiskar fra Hansnes sjangsen på å snakke offiseren tel rette. Den her karen visste eg fra tidligare orienteringsløp, va usteikelig flink med kart og kompass. No ba han om at han måtte få bruke dem sånn at vi kom oss telbake tel leiren. Motvillig ga troppsjefen kartet og kompasset tel han Tore. Det tok ikke lange tia førr han lokaliserte kor vi va, og kor vi måtte gå. En time seinare sto vi nede ved riksvei 50. Då va vi omtrent hundre meter fra der vi hadde parkert jeepan. Sjåføran som hadde venta på oss i mange tima, va selvfølgelig førbanna. Troppsjefen dyssa dem ned, og vi kunne snørekjøre telbake tel leiren. Då vi troppa opp i messa, og sko ha meddag, va nesten alle kokkan gådd førr dagen, og meddagsrnaten va stua vekk heller kasta. Det blei brødskive med spikkepølse og eplemos på, nokka vi protesterte kraftig på, men se, det hjalp lite.
Allikevel e det de gode minnan som kommer fram når man sitt sånn å drømme. Minna om midnattsolnetter på fjorden, heller med ett lite fiskevann på fjellet. Om førelskelsa, kjærlighetssorg, og små og store begivenheta som gjorde livet tel det det blei. Ett godt og rikt liv. Når man no som en eldre mann ser telbake, e det godt å vite at man har hadd arbeid heile tia, (6 vikke med arbeidsledighetstrygd e heile beholdning, og det va nok) så eg føle at eg ha vært med å lagt grunnlaget førr den velstanden vi no har. Det e godt å slappe av og vite at lønna kommer uten at man ha skrevve ned timan heller brukt stempelklokka.
Det e òg godt å få ned på papiret litt av det man ha stelt med i femti aktive yrkesaktive år..
forord tel samlinga "barne- og ungdomsminna"
Under utbygginga av brigade nord sine anlegg i indreTroms, fikk eg og mange andre lyngsværinga jobb på Skjold. Det va vanlig stein og jord arbeid førr oss som ikke hadde nokka faglig utdannelse, heller va selvlært snekker, murar heller sementpussar.
Litt ut på høsten blei eg og en annen kar henvist tel å bli medhjelpera førr en kar som hadde betegnelsen anleggsbas. Vi gjorde førskjellige ting ette at fagarbeideran va ferdig med sitt. Det kunne være å støype igjen hull som rørleggeran og elektrikeran hadde borra ut førr å få rør og ledningen inn i byggan. Det va litt påfylling rundt husan, og litt skyting når det va hindringa som måtte vekk. En dag sko vi skyte en stein som låg litt uhøvelig tel. Basen va ned i grøfta og gjorde klart. Då datt det plutselig ut av meg: -Det her kan vi gjøre fort. -Ka du meine?, spurte basen. -Ja, sa eg. -Du e der nede, så vi gjør det sånn at du tenne på lunta, han Arvid rope "varsko her" og eg spring. Det blei stilt lenge, men så kom det fra han: -Helvete, du e tullat. Og det va fra hjertet.
På Macks Bryggeri va det en bryggerimester som hadde den tankegangen, at hvis du kom fra landet, som han sa, så kunne du alt du blei setta tel. Då eg jobba der, fikk eg de utruligste jobban. Eg fikk oppdrag som gikk ut på å sette potetes tel Mack familien på en eiendom som dem hadde oppe på øya. Bryggerimesteren seindte meg tel å gjøre ferdig kloakken på hytta hannes borte i Skittenelva. Der va eg i mange daga, med full adgang tel øl og brusbua hannes. Bryggeriet bygde òg hus, så eg va òg med på tomtearbeid. Men hovedjobben min blei ette kvert å kjøre transportbandet med tomgods opp tel vaskeri og tapperi. Den gang fikk vi som va ansatt, kjøpe brus førr ti øre flaska og pilsen førr femti øre. Det her va i 1958. En periode hadde eg òg ansvaret førr å skifte ut tomme øltynne med fulle tel ølhallen. En junidag, ikke av de varmeste, registrerte eg at det gikk 1500 liter øl.
Som fiskar va eg vidne tel ett enormt ressurs-sløseri. Ute på Nordkappbanken og Hjelmesøybanken låg det enorme mengde småfisk å flaut ette tråIeran. Det va som snyskavla. På sildefisket fanga vi sild som det gikk ti av i ei fyrstikkeske. Med reketrål sto eg å måkka fiskeøngel med snyskofle på havet. Man trudde at havet va utømmelig. Eg kan huske at vi va ett par tre ungguta som reagerte en gang på sildefiske. Vi tenkte ikke på konsekvensan av det vi dreiv på med, men det gnog i oss at det va galt.
Når man sitt sånn å tenke telbake, kommer alltid de artige og fine minnan først. Allikevel klare man ikke å skubbe vekk tankan på at det i en omflakkanes telværelse forekom dramatiske situasjona, som det tok lang tid å viske ut, nokka man klarte bare delvis. Dem heng med enda den dag i dag.
Første gangen eg fikk se alvoret i kvitauet, va ute på Nordkappbanken. Vi hadde akkurat begynt å sette lina, då veivlageret i motoren brant opp. No hadde vi reserve-lager med, men det tok minst tolv tima tel motoren va så kald at maskinisten kunne begynne å jobbe. Når reparasjonen va utført, blei det å drage de 16 stampan med lina som vi hadde nådd å sette. Mens vi låg og drog, kom det stormavarsel over Vardø radio. Det kom kl fem om morran. Det va uhorvelige mengda med fisk på de få stampan med lina, så skipperen og skipperen på kameratbåten meinte at vi sko prøve å ligge på været førr å ri han av.
Vi va akkurat ferdig å drage og skalke luken då den første salvingen kom. Det må bemerkes at det her va i 1952, så båtan va små og utstyret va dårlig. Vi hadde heller ikke liv-belta. Og livbåten, ei to og ei halvroms spisse uten tolla, låg på egnarhustaket. Men vi som va ungdomma innsåg fort at det einaste førnuftige va å holde køya, og når vi sko på vakt måtte man lure seg attover.
Vi låg ett døgn å bakka på været, men då bestemte gamlingan at vi måtte komme oss på land. Turen tok nesten ett døgn, og underveis på ei av mine vakte måtte eg ut på dekket å surre ei levertynne som hadde løsna. Då fikk vi en brekning som fyllte heile dekket, og eg fatte endå ikke at eg nådde å ta tak i vantet før brekninga kom. Dem i styrehuset såg meg ikke, så dem trudde at eg va gådd på havet. Men eg leve no ennå, så dem trudde feil.
En annen episode skriv seg fra havet utførre Grip. Vi va på storsilda, og en ettemddag hadde flåten funne mykke sild der ute, men ho sto djupt så det va ingen som hadde setta nøtern i sjøen.
Då vi kom dit ut lot basen nota gå nesten med det samme. Resultatet blei at heile sildeflaket letta, og det inne i nota vårres. Det blei ett kjempekast. Men før vi va klar tel å begynne å berge silda, rauk han opp med søraustlig storm. Det første som skjedde va at en av mannskapet blei slådd på sjøen av flåen på nota. Eg va den første som fikk tak i kragen på karen, og vi fikk berga han. Deretter stakk den enorme sildemengda rett ned og tvers gjenna nota så det blei berre fillan igjen. Ette at restan av nota va berga, blei det meir dramatikk når vi sko ta opp posebåtan, men vi klarte det òg selv om det va dramatiske minutta. Turen inn tel Spjelkavik, tel notbøteriet, va ikke akkurat nokka søndagstur selv om båten va stor.
Den hendelsen satt lenge i meg, og eg trur det tok år førr eg va ferdig med den.
Av andre spennende hendelsa kommer man ikke utenom en episode i militæret. Det va om vinteren i 1954. Vi va på Setermoen, og eg va med i sambandet som telefonmann. En dag sko vi strekke ei provisorisk linje fra Kanonstillinga over ett fjell, tel ei høgde der man kunne se nedslagan av granatan ette som dem skaut. Det i seg sjøl va en enkel jobb, så vi hadde berre vanlig vinterutstyr, men ikke mat med. Dagan va kort, og då det begynte å bli mørkt rota vi endå nede i skogbandet.
Troppsjefen hadde kart og kompass med, så då mørkna og ett uhorvelig tett snydrev kom, tok han dem fram. Vi såg på han at han va i villrede, og då vi kom ned i en liten dal beordra han stopp. Han staka ut ny kurs, men då havna vi rett på ett berg. Det blei ette kvert både vind og fokk, og kollemørkt som det va, begynte det å røyne på humøret. Når vi så i tellegg va både svolten og våt, va det mange som ymta frampå at han måtte forsøke å finne veien ned tel riksveien og bebyggelsen. Men han va den selvsikre offiseren som va vant tel å komme seg ut av knipe, så han lytta ikke på det øret.
Seint på kvelden tok en fiskar fra Hansnes sjangsen på å snakke offiseren tel rette. Den her karen visste eg fra tidligare orienteringsløp, va usteikelig flink med kart og kompass. No ba han om at han måtte få bruke dem sånn at vi kom oss telbake tel leiren. Motvillig ga troppsjefen kartet og kompasset tel han Tore. Det tok ikke lange tia førr han lokaliserte kor vi va, og kor vi måtte gå. En time seinare sto vi nede ved riksvei 50. Då va vi omtrent hundre meter fra der vi hadde parkert jeepan. Sjåføran som hadde venta på oss i mange tima, va selvfølgelig førbanna. Troppsjefen dyssa dem ned, og vi kunne snørekjøre telbake tel leiren. Då vi troppa opp i messa, og sko ha meddag, va nesten alle kokkan gådd førr dagen, og meddagsrnaten va stua vekk heller kasta. Det blei brødskive med spikkepølse og eplemos på, nokka vi protesterte kraftig på, men se, det hjalp lite.
Allikevel e det de gode minnan som kommer fram når man sitt sånn å drømme. Minna om midnattsolnetter på fjorden, heller med ett lite fiskevann på fjellet. Om førelskelsa, kjærlighetssorg, og små og store begivenheta som gjorde livet tel det det blei. Ett godt og rikt liv. Når man no som en eldre mann ser telbake, e det godt å vite at man har hadd arbeid heile tia, (6 vikke med arbeidsledighetstrygd e heile beholdning, og det va nok) så eg føle at eg ha vært med å lagt grunnlaget førr den velstanden vi no har. Det e godt å slappe av og vite at lønna kommer uten at man ha skrevve ned timan heller brukt stempelklokka.
Det e òg godt å få ned på papiret litt av det man ha stelt med i femti aktive yrkesaktive år..
--------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar