MAN TENKE SÅ MANGT

4.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Den lange høsten

Førr en guttunge på 11-12 år va høsten 1944 et hav av hendelser. Ikke alle var like hyggelige, og satte nok merke i et guttesinn, i alle fall indirekte.
Skolen starta som vanlig, men det gikk ikke lang tid før ryktene begynte å svirre. Vi unger oppfatta utrolig mye av ryktene selv om samtalene gikk hviskende på norsk, lappisk eller kvensk.
Når så trafikken av tyskere på tur sørover økte, steg òg spenningen i barnesinnet. Og den dagen skolen ble stoppet, gikk vi over i ett drama som overgår alt det man kan se på videofilmer i dag.Dette med å reise virket spennende. La gå med at nyhetene som vi snappa opp fortalte om ødeleggelser i Finnmark
.
Etter at de virkelige store avdelingene kom til Lyngen, fikk vi med selvsyn se en del av elendigheta. Russere, serbere og andre nasjonaliteter ble ført sørover som krigsfanger under umenneskelige kår. Geværkolbene var ofte i bruk. Noen måtte bæres videre. Overløperne hadde litt bedre forhold, ja de hadde til og med kniver, noe vi guttunger byttet til oss mot delikatesser som spekesild, dyrelever, skummet melk og ellers alt vi klarte å tigge til oss heime. (Det hendte nok også at vi var langfingret for å finne byttemidler.)

En av de episodene jeg aldri kan glemme er følgende hendelse: I de tyske avdelingene var det mange soldater vi unger fikk god kontakt med. Jeg husker spesielt "Skitlukta". Han var godt voksen og trillende rund. I det sivile Tyskland var han frisør. Utnavnet fikk han, som navnet sier, han var slepphendt med luften. Ettersom mange var reist var det naturlig å bruke hjelpa der man fant den. Derfor ble det bestemt at jeg skulle ta med en av brødrene, og gå til skitlukta for å bli klipt. Vi forsto jo litt tysk, og frisøren bestemte at broderen skulle klippes først. Nå var det vanlig at ungene ble snauklipt på den tiden, man lot bare en liten lugg bli igjen. Mine tyskkunnskaper var som nevnt begrenset og ga følgende ordre til fagmannen "alles vekk". Han snauraket kompisen på hodet. Det resulterte i at jeg fikk kjeft og juling av offeret, og "biljardkula" skapte så stor munterhet at broderen sov med topphua på i tre-fire uker.

Midt oppe i sånne små lysglimt truet alvoret; det kom store mengder med tyskere nordfra. De hadde til og med rein som de brukte til ridedyr. Iblant kom det biler med evakuerte, 15-20 mennesker i datidens lastebiler var normalt. Jeg husker spesielt en lastebil fra Lakselv, fordi de fikk servert middag av tyskerne. Det verste av alt var at det ikke var fisk. Vi sto med vann i munnen å så på at de evakuerte fikk lapskaus eller var det kjøttsuppe. Jeg fikk god kontakt med en av guttene på bilen, og vi ble det man kaller for gode kompiser.

Nå var jo høsten 1944 velsignet med godt vær, men enkelte virkelig kalde netter var uunngåelig. Det resulterte i at krigsfangene skamhogde skogen langs veien for å lage kjempebål .Hvordan de fikk den råe veden til å brenne var en gåte. Disse bålene var samlingsplass for krigsfangene, overløperne, tyske soldater og vi gutter som var igjen. Her gikk byttehandelen livlig, for etter hvert som naboene slaktet ned buskapen var vi å hentet innmat som kunne gjøres om i karbid, karbidlamper, sukkertøy, kniver og andre ting vi hadde bruk for. Dette med karbid og karbidlamper var enormt viktig fordi slike ga et usedvanlig godt lys etter datidens forhold. Vi hadde bare en ting å måle lysstyrken mot, og det var petromaxen. Og den var ikke alle manns eie.

En annen ting som var framtredende den høsten var de læstadianske samlingene med store vekkelser. Utallig var de som omvendte seg de høsten. Uten å provosere noen mener jeg at det var den uhyggelige stemningen og tanken på det ukjente med krigen som var en del av årsaken.

Myndighetene hadde store problemer med å skaffe båter til alle, slik at en del fikk god tid til å forberede seg på turen mot det ukjente. Man sørget for å finne seg hus på de utroligste plasser, og etter hvert som tia gikk begynte man å tenke på å ta husdyr med på turen. Heime husker jeg at vi hadde hus på minst to plasser, ja vi skulle til og med ha ho Perla og ho Rødlin (kyrne) med. Vi skulle òg ha tre sauer med.
Vi reiv ned gjerdene og laget nettingposer som vi tråkket høyet ned i. Etter hvert ble vi travelt opptatt med å ta vare på ting. Bl.a. grov man jordkjeller midt i et potetland, hvor vi gjemte forskjellige matvarer og andre nødvendige ting. Den var imidlertid åpnet og ranet da vi kom heim våren 1945. Av hvem vet vi ikke.

Tia gikk fort, og flere og flere fikk båter og dro av gårde. Det ble lengre og lengre mellom lysene i bygda. Den store strømmen av tyskere på vei sørover fortsatte. Det var ikke butikker igjen, så folk måtte klare seg som best de kunne. Men hvis jeg ikke husker feil var butikkene i Kjosen åpne, iallefall var det vanlig at vi handlet hos han "Johan på Gjedet". Noe annet navn visste vi ikke av, vi unger, men gården han bodde på het Sollien. Der fikk vi mange gode måltider når vi var på handelstur.

Julen nærmet seg og vi var noen familier som ikke hadde fått båt, men vi hadde høyet klart i fjæra. Jeg husker at vi måtte passe på det fordi tyskerne for overalt. Heldigvis klarte vi å berge det, men lille juleaftenen var det nære på, da tyskerne tok en avstikker dit ned, men de var antakelig ikke interessert i det.

Matstellet var, så vidt jeg husker det, normalt. Man hadde nok til å være sjølhjulpen. Lille juleaften ble kjøttet og rullene kokt, og etter gammel tradisjon var det kjøttmølje til middag. Det var ikke noe unntak denne julen heller. Julehøytiden var noe langt meir enn det vi opplever i dag. Ikke på grunn av det religiøse innholdet, men man ordnet seg som best man kunne med små midler. Det var stort å få ei ny bukse til jul, i mange tilfeller ble det ikke råd til det heller, men nye votter skapte òg glede.

Skikken den gang var at man spiste middag midt på dagen julekvelden, og det kunne være alt etter det man hadde for hånden. Fisk var det vanlige. Om kvelden var det grøt, helst risengrøt, men i 1944 var det i alle fall ikke risengrøt vi fikk. En episode har festet seg i minnet. Jeg og mange andre har spekulert på en rimelig forklaring, men gåten synes å være uløselig. Det var på selve julekvelden 1944. En av oss var ute i ett eller annet ærend. Da hørtes en vakker sang fra mange stemmer. Etter hvert kom vi alle ut og hørte tydelig mange stemmer som sang glade jul , hellige jul. Sangen syntes å komme fra skogen eller luften. Det ble sunget på norsk. Ingen av de som hadde radio var heime lengre. Det var heller ikke så mye folk igjen at man kunne lage et kor med slik kvalitet. Jeg har senere fått høre at flere hadde hørt det samme, og heime var vi seks mennesker som alle hørte fenomenet, så det er ikke tøv. Tyskere var det ikke, men hva med radiobølger?

Første juledag startet dramatisk for oss, fordi mens vi satt og spiste julefrokosten, gikk døren opp og en sterkt beruset tysk soldat kom inn og rettet revolveren mot oss.
Han var på jakt etter en kamerat, hvordan vi fikk karen ut husker jeg ikke, men det så farlig ut så lenge det sto på. Han ble for øvrig hentet av sin avdeling et annet sted.

Det ble gudstjeneste i Lyngen kirke l. juledag det året òg. Den ble noe utenom det vanlige med en meget spesiell stemning bl.a. uten orgel. Men menigheten sang salmene og sangene uten noe bistand fra orgel. Det jeg lurte mest på var hvor alle menneskene kom fra, for bygdene var jo nesten tomme.

Det neste jeg husker er at vi like over nyttår fikk beskjed om at en båt skulle hente oss og at en annen skulle hente min onkels familie. Det skulle vise seg at vår båt var M/S Aslaug av Skjervøy. Registreringsnummeret var T - 78 - S. Båten var ei spissstemningsskøyte på bortimot 50 fot. Jeg tror, uten at jeg er sikker, at motoren var av typen Rapp. Vi lastet sakene om bord, og kyrne fikk plass i egnerhuset. Av praktiske grunner var det avtalt at vi skulle ha kyrne med, og onkels familie hadde sauene. Den 5. januar evakuerte vi i ro og mak. Ingen jaget på oss, og jeg husker ennå at man i ettertid diskuterte om vi kunne blitt igjen. Det hadde forresten vært planer hele høsten om å flytte til skogs. Tidlig i evakueringsfasen minnes jeg at man gikk i gang med å bygge en torvegamme i marka. Nå kan det nok synes at dette arbeidet virket komisk og unødvendig, men man må alltid ha klart for seg at det gjaldt folks livsverk og ikke minst dette med å stå han av som det nå heter.
Men tilbake til vår ferd på vei til Ulvik i Tjeldsund. Vi innrettet oss etter forholdene om bord i "Aslaug". Mannskapet besto av tre-fire mann, og det er ufattelig at de hadde tålmodighet med oss, for man skal huske på at vi var seks mennesker i vår familie. Vi hadde masse saker med, høy til dyrene og ikke minst tre kyr. Når så turen som normalt skulle ta et par dager varte i to uker, da skjønner alle at det måtte røyne på.

Årsaken til at vi brukte så lang tid var at man ikke fikk bunkret olje i Tromsø. Man hadde noe solar om bord, men det gikk ikke an å gjøre seg heilt lens, nettopp på grunn av forsyningsvanskelighetene. Dagene i Tromsø ble dramatiske og ikke minst spennende. En av brødrene mine fikk skarlagensfeber og var dårlig, allikevel gikk vi som vi ville. Vi ungene hadde jo ikke vært i byen før og jeg og min eldste bror utforsket byen. Jeg husker spesielt at vi var hos Johnsens foto og fotograferte oss. Mens vi lå i byen kom tyske myndigheter om bord og tok fortegnelse over alle, fordi man ønsket å sende oss videre sørover med en større båt. Dette skapte jo en uhyggelig stemning , for det betydde f.eks. at vi fikk lite med oss, og avskjed med kyrne ville blitt fæl i den situasjonen. Vi hadde tross alt vært utrolig heldige så langt.

Tyskerne registrerte alt på havna hver dag, så det hele så nokså mørkt ut. Men mannskapet ville det noe annerledes, for etter mange og lange dager bestemte de seg for å gå sørover. Man håpet på å få fylt solar på mindre steder.Turen over Malangen ble en tung ferd, for det var nordvestkuling med høy sjø, og da kom sjøsyka. Allikevel var det verre for kyrne. Skøyta slingret voldsomt slik at de voksne måtte stå mellom kyrne for å støtte dem, og samtidig gi dem en følelse av trygghet. Det var ikke bare oss unger som var på den første sjøreisen.

Ferden sørover gjennom sundene gikk fint, og etter en kvilenatt kom vi omsider til Tjeldsund. Her ble vi godt mottatt og jeg tror de fleste trivdes, tross alt. Motet hos de voksne ble holdt oppe ved at brevveksling med naboene rundt om i Norge var på topp. Det kom utrulig fort på plass. Etter hvert som man fikk adressene, innledet man et kontaktnett uten sidestykke. Brev-papir og konvolutter var i aller høyeste grad forskjellige, men innholdet, forsto vi unger, var topp vitamininnsprøyting, for det var ikke tvil om at vi skulle tilbake til våren.

Vinteren gikk fort og den l5. juni 1945 kom vi til Lyngseidet med MJK Limt av Andørja. Oppholdet i Tjeldsund og frigjøringsdagene tar jeg ikke med, og det som er skrevet har nok en tendens til å hoppe litt, men jeg var bare 11-12 år den gang, så dette må nødvendigvis bli noe hakkete. Jeg har imidlertid tenkt på dette i lang tid og har omsider klart å danne meg et bilde av det hele. En del episoder er helt sikkert glemt. Å gjengi uhyggestemninga den høsten lar seg ikke gjøre, og jeg glemmer ikke skrikene fra fangene som ble banket. Man glemmer heller ikke den brutalitet som tyske soldater viste under fangetransportene.
Derfor var det ekstra godt å spise risengrøt hos russefangene på Fredheim juni og julidagene i 1945. Mindre hyggelig var det å bli jaget bort fra en kjempedunge med ski, og det av nordmenn, som senere satte fyr på hele skidungen istedenfor å gi ett par til hver av oss som var der og ba om å ra ett par.

Alt det der er historie, derfor skriver jeg det ned slik en elleve-tolvåring opplevde evakueringshøsten og evakueringa. Hvis kompisene mine fra den gang noterte ned det de huske, ville det blitt en utrolig
interessant historietime.

NB. Denne artikkelen har stått i Årboka for Nord-Troms.

-----------------------

forord tel fortellinga