7.
Eventyr
Lyngenfjorden en solskjennskveld,
e som å bla i ei eventyrbok.
Med forvridde steina og underlige fjell,
terrengformasjona og elve som går i krok.
Skaparen klarte å få altsamma tel,
men så hadde han òg materiala nok.
No sitt eg her og ser, å tenke mitt.
Eg e havna midt i ett eventyrland.
Lengst inne i fjorden ha en kar hadd det stritt,
han ha blidd under hatten når sola rann.
No ligg hatten omkvellt værbitt og slitt,
å speile seg sjøl i blankstille vann.
Kjeresten hannes va på tur lenger ute.
Ho og tre unga va på nesset då sola sto opp.
Hatten hennes e som ei havarert skute.
Sokka en nessets høyeste topp.
Hattan tel ungen e mea tel Sorra der ute.
Den midterste vise Sorras grunneste topp.
Jettana kallen står støtt, og ser utover sitt rike.
Han ser ette om steinen hans traff,
den tøtta som lovde å ikke svike.
Han va sjalu, så ho fortjente si straff.
Dem står der begge, og ingen kan vike,
førr dem blei sånn når solstrålen traff.
Steinen står på Nerberg som ett minne,
om kjærlighet og enorm sjalusi.
Han må ha hadd ett enormt sinne,
som slepte kjempekreftan fri.
På kver si sie av fjorden stirre dem i blinde.
Han meine fortsatt at ho måtte svi.
Lenger ute i fjorden e det to som har kverandre.
Det e Steinkjerringa som sitt ved sitt bord.
Risen blei tel Rissefjell, det kan ingen førandre.
Dem blei setta tel å vakte over sin fjord.
Dem har berre seg sjøl å klandre,
at solstrålen traff, og gjorde dem tause uten ord.
Han ha stådd der på vakt i tusener av år,
og passa og verna sitt eget rike.
Ho ble sittanes sånn då ho tok seg en kaffe-tår.
Man ser ho tydelig, og finn ikke hennes like.
Dem ha begge sedd folk under ulike kår,
og e sikker som fjell, og kan ikke svike.
Ut mot storhavet ha kveldssola laga tinda og spir,
og skapt ett gullslott i gyllen kulør.
En drømmar som eg, ser fort at det blir
Soria Moria slottet med ei åpen dør.
E man så heldig at eventyret gir
en seilas dit når det e god bør.
Det e sikkert fleire troll som sola ha skapt om,
men min eventyrverden e ikke større.
Fjorden har sikkert en eventyrflom,
men eg må ha mitt på det tørre.
Troll og mystikk treng store rom,
førr å trives og vokse seg større.
F ørr å sleppe inn i ett eventyrland,
må man bli som ett barn igjen.
Man må tru at eventyran e sann,
og at trollan forsvinn når sola renn.
Våge man det, veit eg at man kan
bli voksen sånn smått om senn.
Lyngenfjorden, sett fra Kåfjordbergan i 1998 (6)
Lyngenfjorden, sett fra Kåfjordbergan i 1998 (6)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar