MAN TENKE SÅ MANGT

3.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Lyngseidet ette krigen, Lyngseidet (2)

Ette kvert som livet normaliserte seg og behovet førr vara og tjeneste meldte seg, begynte ting å komme på plass. Butikkan begynte å få vara og nye tjenesta blei oppretta.

En Hans Labukt begynnte med bakeri. Tel og begynne med hadde han antakeligvis et feltbakeri med et lite utsalg. Han Breck bygde nytt gjestgiveri, og ette kvert bygde han Hans Kristiansen sitt forretningsbygg. Med butikk i første, postkontor i andre og telegrafstasjonen i tredje etasje. Samvirkelaget blei starta i ei brakke. Dem begynte òg med bensinstasjon som lå rett ved veien tel prestegården. Ette kvert kom det òg mange nye privathus, sånn at utviklinga gikk sin gang. Olsens Gjestgiveri starta opp litt ut på veien tel Stigen. På slippen va det liv og røre heile tia. Man tok opp båta førr reparasjon, bunnsmøring og motorskifting. Ross laga også mekaniske spell, både anker og garnspell. Eg huske at dem hadde i alle fall ei av Nissen i Hammerfest sine ishavsskute slippsatt førr vårpuss.

Han Gudvar Georgsen hadde drosje, og i tillegg dreiv han en periode bensinstasjon. På Fredheim hadde losje Våronn sine møta og telstelninga. Losjen skafa seg og utstyr tel kinodrift. Som regel va det kino på onsdagan og søndagan. Lokalet blei brukt tel basararangement, revya og tel omreisanes artista. Artista som Radiofantomene (Kurt Foss og Reidar Bøe) sammen med skuespiller Jack Fjellstad, underholdt et fulltallig publikum en kveld. Det va stort ette datias forhold. Ellers huske eg at Ungdommens Røde kors hadde minst èn revy på Fredheim. Ungdommen hadde fine tilbud i Losje Våronn, kor kameratskap og fellesskap i ett alkoholfritt miljø skapte trivsel. Ellers va det kinoen som blei mektig populær.

Førr ungdommen va det òg populært å gå på Bræck eller Olsens ette kinotid, eller på førmiddagan de gangan vi va heime. Det va forresten sjelden at alle va samla. Ungdommen va jo nødt tel å reise ut i verden førr å tjene penga. På Olsens hadde vi også tilbud om bading, og han sjøl va og flink tel å klippe.
Når vi så i tillegg fikk kjøpe et par flaske pils tel renselsen, va det toppmål på service. No va det her berre førr ei lita gruppe. Klippinga va det nok mange som benytta seg av, men badinga og det andre, va nok forbeholdt spesielle kunda.

Eg ha vært innom at Anna Ross hadde en liten kafe som va det ett rimelig telbud tel kaffetørste sjele. Lokalet blei seinere brukt tel frisersalong av ho Dagny Ross. Johnsen-butikken va butikken med miljø og sjel. Der regjerte ho Hedly sammen med søstrene og han Trygve. Det va utrulig ka man kunne finne der. De siste åran hadde dem bl.a. godt utvalg i sko. Ellers va dem pratsom og hyggelig, så det va trivelig å stikke innom enten man sko handle heller ikke. Då samvirkelaget blei starta og blei ligganes rett ved butikken demmes, frøkta dem førr omsetningssvikt. Så ette det eg hørte, sendte dem en på kransbinderkurs førr å ha fleire bein å stå på. No skjedde det ikke dramatiske endringa i kundemassen, så eg ha ikke fådd med meg om kransebinding blei nødvendig.

På slakteriet og seinare òg på rekefabrikken tel han Anton Sørheim, va det trivelig miljø. Det va ofte utrulig ka gjenget kunne finne på av fantestreka. Men då eg begynte på rekefabrikken, fant eg fort ut at gjenget va guta som tok jobben alvorlig. Den interne humoren ga godt miljø. Førr meg som va i daglig kontakt med rekefiskeran, opplevdes det miljøet som fargerikt med saftig humor og god konkurranseånd.

Eg ha vært innom konfirmasjonshelgen på Lyngseidet. Førr oss ungdomma va gudstjenesten på nyttårskvelden nokka som hørte med tel vårres kultur. Det hørte liksom med at man tok imot nyåret i kjerka. Ettepå va det enorme lysregnet med tyske raketta en opplevelse. Det pussige va at det nesten ikke forekom fyll og spetakkel på nyttårskvelden.

Syttende mai va òg spesiell. Då vi gikk på barneskolen, gikk vi fra Oksvika tel Lyngseidet. Man va først i kjerka, førr så å slutte seg tel barnetoget som gikk utover tel Stigen, tel tuberkulosehjemmet som ette kvert blei gamlehjem. Toget endte opp på Hundtorget kor det blei holdt tala og sunget, pluss annen underholdning. Om ettermiddagen va det grønnrussen sin tur tel å innta Hundtorget. Russetalen va den store begivenheten. Der blei årets begivenheter kommentert på ekte russevis, så den va mektig populær.

På den såkallte Tingsalen blei det oppretta rekefabrikk. Sjefen der heita visstnok Digre. En rekke jente og dame fikk jobb der, så at rekefisket betydde enormt mykke førr Lyngseid-samfunnet og kommunen, herske det ingen tvil om. Nå det i telleg va like mange kvinnelige arbeidsplassa på Sørheim sin rekefabrikk, va det virkelig det kan kalle førr gullalder for kvinnelige arbeidsplassa. Førr meg som jobba rekekokar og innveiar på Sørheim sin rekefabrikk, va det naturlig at eg fikk innblikk i næringa både på land og sjøsia. Men det som eg huske best va at eg kver morran sykla fra Mellemjord førr å stille på jobb kl. 0630. Det første eg måtte gjøre va å skjære fokksnø som reka sko kokes i, førr vanntelførselen va tel tie dårlig. Det gikk store mengde snyklumpa førr å få gryta på stimkjelen fyllt. Så måtte det ettefylles utover dagen. Det sko gjøres mens rekedamene som jobba på akkord, tel stadighet ropte på meir ferdigkokte reke. Når eg i tillegg ofte måtte strekke ut slange ned tel kaia førr at fiskeran sko få borka nøtene sine, skjønne alle at det va travle daga. Men spisepausan i lag med arbeidskameratan på slakteriet, skapte trivsel. Det sei seg sjøl at man gleda seg tel fridaga i helgen.
Fabrikklokalet va den brakka Isak Øvergård hadde tel kafe på Polleidet. Den gang fantes det ikke arbeidstilsyn heller mattilsyn. Breck fikk oppført nytt gjestgiveri med kafe og bakeri i kjeIleren. Eg kjenne enda smaken av wienerbrødan tel han Kåre Simonsen. Førr meg e ikke et wienerbrød no det samme som et wienerbrød fra den gang.

Hans Labukt som hadde starta med bakeri, bygde sammen med samvirkelagsbestyrer Thorbergsen en 2-etasjes gård. Labukts bodde i første og Thorbergsens i andre etasje. Bakeri og utsalg va i kjelleren.
Lille Sverre si pedal-drevne toroms-spisse huskes med humor og glede. Han demonstrerte den på en konfirmasjonssøndag førr en rekke telskuera.

Ungdomsmiljøet den gang var noe av det eg huske med glede. Det va nok det arbeidet som losje Våronn dreiv. Det blei vanlig at ungdomman meldte seg inn for det skapte et virkelig ungdomsmiljø. La gå med at seremonien og den seriøse siden va nokså stereotypt, men en flott kombinasjon av lek og alvor gjorde at vi trivdes. Når vi så hadde kinoen kor vi kunne sitte i halvmørkna og holde svermeriet i handa, kafean kor vi kunne ta med dama tel ettekino, kaffe og romantiske tura i nordvestkuling, men også i måneskinn, kunne det ikke bli nokka betre. Miljøet på den nye kafeterian som blei etablert nokka seinere va liksom ikke det vi va vant tel, så v i holdt oss tel de gamle miliøan vårres.

Det kom også ette kvert nye butikka som gjorde at folk fant det meste på Lyngseidet. Per Kiil med herreklær og Liebechs med dameklær, va med på å utvikle stedet og kommunen. Når man så fant klær og sko i andre etasje på den gamle giæverbutikken og på Johnsenbutikken, begynte det å nærme seg et virkelig sentrum.

Ette kvert som folk fikk betre råd seig den moderne tia sakte men sikkert innover folk. Man va ikke lenger så avhengig av naturalhusholdninga. Å fyre med kull blei meir og meir vanlig. I tellegg tel at butikken solgte kull, begynte enkelte skøyteeiera å hente kull i byen som blei kjørt ut tel kunden. Det ga ekstrainntekta tel ungdomma som disponerte hest. En del va òg med å lossa båtan.
Då kraftverket i Rottenvika va ferdig, fikk elektromontøran det travelt. Kristiansen sine folk arbeidde på spreng, førr alle sko ha strøm samtidig. Så i alle fall de to eg huske hadde det travelt. Det va han Kåre HeiskeI og han Sverre Hanssen.

Fergetrafikken over Lyngen som va etablert tidligere kom erte kvert i fastare forme. Kem huske ikke den spede begynnelsen på turistrafikken med ferjekø heilt inn tel Josophbakken. Man regna med at når nyferga kom i 1949, sko det problemet bli løyst. Ferga som blei betegna som stor, fikk navnet Lyngen Riksvei 50. Men trafikken økte, og køa strakk seg heilt innover tel Jensvoll enkelte ettemiddaga. Det sko ha vært i dag, då ville det bli sirkus.

En anna ting som skjedde va at kommunen fikk samla administrasjonen i et nytt rådhus (herredshus heita det visstnok den gang). Litt lenger inne levde lensmannen, Solhov, Ivar Rasmussens butikk og Hans Olsen sine bussa sitt eget liv, men blei regna med som en del av Lyngseidet. Det som høre med her e òg at då slakteriet og kolonial og slaktebutikken opphørte, starta Hans Olsen med butikk i lokalan. Men det va ikke berre kolonial han solgte. Eg personlig kjøpte både møbla, lett motorsykkel og symaskin hos han.

Det lille kraftverket inne ved Solhov klarte ikke å levere strøm nok i den første tia ette krigen. Derførr hadde mange bedrifta aggregat. Det va etterlatenskapa ette tyskeren. Mange va tungstarta, mange man kunne sveive både lenge og vel før dem starta. Solhov hadde ett som bråka usteikelig.

Kver høst og vinter satte Solhov og realskole-elevan sitt preg på Lyngseidet. På Solhov kom det nye eleva kvert år, og det slo aldri feil at interessen for de unge damene va på topp hos det man den gang kallte førr radden.

Tia ette krigen bar preg av optimisme og aktiviet. Folk bygde hus som skapte liv og røre. Fraktebåta med materiala va stadig innom, og det igjen ga ekstraførtjeneste tel mange. Brenneribrygga blei brukt tel materiallager.

Personligheta som prega bygdebildet dukke opp i minnet. Han Jørgen nede på brygga (tørrfiskvrakar og bryggemann), Arthur som regjerte med fjøs og jord oppe i Giævergården, Magne Olsen på Olsens Gjestgiveri, han Borgen og ho Sally på bakeriet, de tre bladan Ross (gammel, mellomste og han lille Sverre), han post Peder, Pollnes må heller ikke glemmes, han Rikard i Oldra, han Sigurd på samvirkebilen og alle de andre som va og kom tel seinare. De fleste e ikke glømt.

Tidene skifte. Menneska bli borte. Utviklinga går sin gang, og Lyngseidet ha forandra seg, men e det tel det betre? Nei, ikke sånn som eg ser det. No e det ikke sentrum, no ha dem klatta litt her og litt der. En del e ved det gamle, og resten e plassert oppe i ett myrholl godt gjømt fra sjøen. Sjøen som i si tid va drivkraften tel den oppblomstringa som Lyngseidet opplevede.
Men eg innser også at vi som e fløtta ut, ikke har lov tel å forlange at alt ska være som det va den gang. Selvfølgelig ha eg ikke fådd med alt det eg burde ta med i den her mimringa. Mange og mykke kunne vært nevnt, men hvis ånden kommer over meg en annen gang, skal eg fortsette med å huske tilbake.

------------------------

forord tel fortellinga