5.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Stavangergåva, bila, springstep-sko og andre ting

Ette krigen fra 1945 og fram te1 1960 va ei spennenes tid, førr då seig den moderne tia sakte men sikkert tel utkanten også. Det starta med at man ut på sommeren i 1945 fikk kjøpe engelsk kjeks og boksmelk på butikken. Det va snadder førr de ungdommen som hadde kronasja. Dem sto på butikken å spiste kjeks og drakk boksmelk . Vi som enda ikke va tørr bakom øran misunnte dem, men det hendte at det vanka litt smula på oss også hvis dem va i godlune. Det va òg stor begivenhet når bygdegutan kom heim fra Sverige og andre land. Det va både stort og andektig når gutan iført forskjellige uniforma vistes i bygdebildet.

Utover sommeren og høsten kom det store sendinga med klær, husholdningsartikla, og mykke anna som va samla inn sørpå, og alt det her blei delt nokka så lunde rettferdig. Rogalendingene hadde gitt sauer som ble sendt nordover og gitt til de som hadde mista sine dyr under evakueringa. Den største gavesendinga som kom tel Lyngen blei kallt Stavangergåva. Det va det bestyrer Leigland på Solhov sammen med hjelpere som administrerte og delte ut.
Staten hadde finansiert kjøp av båta som blei delt ut tel folk. Så vidt eg huske va det fiskarlaget som sto for prioriteringa. Det kom òg gavepakka som svenske og islandske barn hadde ordnet og som blei delt ut på skolene. Det som kjennetegne denne tia va det arbeidet som folk gjorde førr å komme seg i orden ette at dem va kommen heim. Det va mykke som sko på plass, men det viste seg at folk fant fort fram tel det normale livet igjen.
Fra den tia huske eg òg russefangan som hadde fådd si frihet tilbake. En holdt tel på Fredheim. Dem utnøtta friheta tel å ta fra tyskeren sitt lager. Det va ikke uvanlig at dem bytta en tysksykkel mot ett halvt kilo margarin heller heimsmør. Ellers farta dem rundt i bygda, og mange hadde små durspell som dem spellte på. Så serverte dem kjempegrøt fra et stort feltkjøkken ved Fredheim.
Eg glømme heller ikke de enorme mengda ammunisjon vi hadde telgang tel. Det va vel berre flaksen som gjorde at vi overlevde. Det hyggeligste ved den geskjeften va alle de signalpatronene som vi fant. Lagran holdt heilt tel nyttårsaften i 1946 og enda litt lengre.

Ei anna utvikling i den tia va at mange henta hesta som va blidd igjen ette tyskeren. På Mellemjord økte hestetallet, så nesten alle blei sjølhjulpen. Det låg mykke saker igjen ette tyskeran. Motorsykla som norske myndigheta dumpa på sjøen. Vanlige sykla, ski, verktøy og redskapa. Det her blei overvåka av nidkjære og selvhøytidelige persona. Det va ikke alltid at rettferdigheta va telstede. Det gikk en del på kameraderi og slektsforhold. Det va f.eks. ikke alle som fikk lov tel å ta ski fra den kjempehaugen som låg igjen. Man satte heller fyr på den istedenfor å dele ut tel trenganes.

Selv om livet så smått begynte å bli nokka så lunde normalt, mangla man mange ting. Settetpotetes va en av tingan, men det kom også rekanes som gava fra områda som ikke hadde vært evakuert. Det kom ettekvert forskjellige vara, men kjerringen fortsetta å skrive ette tøy fra han Otto Koch i Bodø, Utstyrsmagasinet i Oslo heller han Kolflath i Narvik. Butikken heime spesialiserte seg på sykkeldela, førr syklan trengte i aller høyeste grad reparasjona . Derfra blei det sendt sykkeldela over heile landet. Dekk og slanga va mangelvare, derførr va det mange som sykla med kompressorslanga som dekk. De fleste forbruksvaran va rasjonert, men i og med at de fleste husholdningen enda va delvis naturhusholdninga, merka man ikke så mykke tel sånne ting. Då va det litt verre med klær og sko.

Man begynte så smått å snakke om samvirkelag på Lyngseidet. Dem førtellte også at han Leigland med flere snakka om et kraftverk i Rottenvika. Det her hadde ikke gamlingan nokka tru på. Folk va heller opptadd med å skaffe tel veie det man hadde mista og få tingan erstatta. Løsøreerstatning som det heita. Nokka som heita Finnmarkskontoret hadde oppretta ei avdeling på Lyngseidet, og sko stå førr gjenoppbygginga, va ett av de viktigste teltakan . Dem holdt tel i ei brakke på nersia veien ved Solhov. Her huske eg at det arbeidde minst to persona. Den eine het Nilsen tel etternavn og den andre het Vesterli (god fotballspiller på Kames èn periode). Her fikk dem som trengte det teldelt tyskerbrakke som sko brukes tel foreløpige boliga. Brakken blei henta på Kvesmenes, Skibotn og ellers i nærområdet.

Ette kvert begynte folk å tenke på å bygge seg nye hus. Man va jo skeptisk tel å låne penga. Men Husbanken kom tel ette kvert med lån, nedskrivinga og tilleggslån. Ettekrigshusan va som regel tegna av arkitekt Kirsten Sand. Det va enkle og ikke minst rimelige hus som gjorde sin misjon i ei hektisk og vanskelig tid. Ette som åran ha gådd e dem blidd isolert og fådd velstandsvorte i en av endene.

No blir det nokka springanes med hensyn tel de forskjellige tidspunktan, men når man ska ta alt på husken må det nødvendigvis bli sånn.

Utviklinga fortsetta med stormskrett, og det skjedde stadig nye ting så fort at folk ikke nådde å reagere før andre ting dukka opp. Det kom f.eks tre nye drosja tel Lyngen. Han Gudvar kom med en svart Chevrolet, han Alfred skaffa seg en blå Plymouth med avrundet bakpart, mens han Nysetth kom med sensasjonen. En tofarget Chevrolet, lysbeige nede og med brunt tak. Vi va vant tel at bilan va ensfarga, så det va litt av en overraskelse. Mens vi alt e inne på bila tar eg med at hvis nokken trur at det å skrive bilnummer va en etterkrigsforeteelse, tar dem feil. Allerede på slutten av tredveåran satt vi i veikanten og skrev nummer på de drosjan fra midt og sørfylket som kom med turista som sko gå om bord i turistbåtan på Lyngseidet. Eg huske spesiellt en mørk rød brun drosje med nummer X-87.

Av bila ellers, huske eg at han Peder Liebech og han Ove Fagerli kom med kver sin amerikanske militær-lastebil. Peder hadde tel og med skyteglugge på førarhustaket. De her bilan va ikke utstyrt med tipp, og under gjenoppbygginga henta vi sand i Pollfjæra. Vi måtte både lasse på og losse av med handmakt, nokka som røyna på førr unge kroppa. Det va òg en del som kjøpte bila som va etterlatt av tyskeran. Han Øvergård kjøpte en Renault ambulansebil som blei ombygd tel lastebil. Den blei benytta tel mange ting. Bl.a. tel fotballtura. Vi henta òg sagflis fra sagbruket tel han Asle Pedersen på Siganes . Den brukte vi tel å merke banen på Polleidet. Men Renaulten va ustabil, og det va mange guta som skifta på å sveive i timevis førr den fant ut at det va på tie å starte. En gang va et gjeng på tur tel Tromsø førr å se en stor fotballkamp. Under Pollfjellet stoppa Renaulten, og dermed blei det ikke nokka fotballkamp. Han Ivar Rasmussen kjøpte òg en liten lastebil, men den blei lite brukt. Ka slags merke det va huske eg ikke. Han Alf Pettersen (Petta Alf) kjørte den så lenge tel den blei ståanes heime på Pettabakken. I tillegg tel de her kjøpte han Anton Sørheim en Ford lastebil som på bedriften hannes blei kallt førr "Storden'". Den blei brukt tel Tromsøtura og kjøring i nærområdet. Det va vel den tyskerbilen som gjorde lengst nøtte førr seg.

Den første ambulansebilen i Lyngen va det norsk Folkehjelp som skaffa. Det va en grønn Studebaker varebil som va tilpassa tjenesten, og det va Arthur Hanssen som va sjåfør. Den blei seinere overtadd av han Anton Sørheim, og blei brukt tel transport av reke og slakteprodukta. Den blei kallt førr "Stuten".
Ellers huske eg to spesielle bila. Det va to fireseters Austin-bila som va eid av presten (Nils Rødberg) og en lege som heita Thaulow. Presten sin hadde nummer X - 3333 og blei kallt førr de hellige tretall. Han Breck hadde en nydelig førkrigsmodell. Eg trur det va Chevrolet.

Det va rasjonering på det meste, men det kom seg litt ette litt bl.a. på grunn av den såkalte Marchall-hjelpa fra Amerika. Samvirkelaget blei stifta og den kooperative tanken blomstra for fullt. Dem anskaffa seg bil og prøvde òg med bensinstasjon. Bilen va en liten gul Chevrolet lastebil som han Richard Pedersen (Richard i Oldra) kjørte, og med han Sigurd Garfjell som hjelpesmann. Dem kjørte ut vara og henta òg vara i Tromsø. Omtrent samtidig kjøpte han Aslund Slettland ( Sjega Aslund) i Pollen en større Chevrolet lastebil som va mørk rød.

Lyngen kraftlag såg dagens lys og folk måtte betale en egenandel på kr 200,- som andelskapital. Den kunne betales med arbeidet med linjerydding. Eg va med på å rydde linje fra Lyngseidet tel Sandvika. Timeprisen va setta tel veivesentariff som va 2 kr og 26 øre timen. Vi fikk betalt andelen, og enda hadde eg omtrent 100 kr tel overs. Det sko gå enda nokken år før strømmen kom.

En ny fiskebåt kom tel Lyngen. Det va en seksti fots kutter som hadde 84 hk dobbelsylindra Brunvold motor, og som blei å heite "Lyngsgutten".
Det va mykke snakk om farta som va ni mil, nokka som va stort ette vårres forhold.

Fotballen hadde så vidt begynt å røre på seg, og vi hadde tre lag i vårres område. Det va Lyngen arbeideridrettslag, Karnes Idrettslag og Idrettslaget "Rundfjell" som hørte tel i Rottenvika. Dem spellte i B-serien. En gang huske eg at dem kom med skøyte tel Pollen når dem sko spelle på Polleidet.

I klesveien kom det og forandringa. Det kom nokka som heita New Look, og som va betegna som at no går man kledd som sin oldemor i år. Plastikken gjorde så smått sitt inntog. Eg huske de flerfarga regnkåpene som blei populær for jentene. Plutselig dukka det opp tofarga dressa. Som regel va trøya lys og buksen mørk. Det va virkelig elegante saker ette vårres forhold. En anna ting som òg dukka opp va det såkalte springstep-skoen. Dem hadde tykk gummisåle og va ei tid det ypperste blant ungdommen. Men det hjalp lite å være velkledd fra topp tel tå hvis håret va som en førfrøssen seljekjerr og stritta alle vaia. Då kom redninga i form av Brylkrem. Den blei redninga førr mange mannfolkspira, som endelig fikk sving på sveisen.

Når eg litt tidligere nevnte at han Asle Pedersen hadde sagbruk på heimjorda, kom det av at det i 1946 va mangel på diverse dimensjona trelast. Det va en forholdsvis stor aktivitet på byggefronten. Sagbruket blei drevet av en stasjonær motor. No va det vel ikke den heilt store drifta, men man saga opp materiala tel den dimensjonen som trengtes. Då vi bygde, mangla det panelbord, derførr saga man opp fire toms boks tel ett toms bord, og problemet va løyst.

På kulturfronten hadde vi ikke så store krav. Kom det rekanes en emissær, tryllekunstner heller en ambulerende kino, va vi fornøyd. Den læstadianske bevegelsen som fikk sin kollosale økning evakueringshøsten fortsetta å blomstre. Den hadde uten tvil en stor betydning både på godt og litt mindre godt, uten at eg ska gå nærmare inn på det.
Politikk va mykke diskutert og granska i tia like ette krigen. Det kan nevnes at kommunismen sto sterkt, særlig fra Karnes og innover. Her hadde vi f.eks. to ungdomslag. Oksvik AUL og Oksvik kommunistiske ungdomslag. For en del va det ikke politisk motivasjon som va på topp, men omgangskrets, kompisa, familietilhørighet og ikke minst et miljø som gjorde at ungdommen trivdes og va aktiv.

Barnelosjen "Sågidder" og voksenlosjen "Våronn" va òg viktige kulturtelbud som gjorde at ungdomsmiljøet va spesiellt. Det va f.eks. få tenåringa og litt større ungdom som drakk alkohol. På festan va det "Gamlingan" som va full. Når vi sa gamlingan så va de fleste av dem fra tredve år og oppover.

I nittenfemti va en masse ungdomma samla på Polleidet, for da hadde kommunistungdommen leir der. Det va trivelige daga, med mange arrangementer, musikk og underholdning på Øvergård sin kafe, utedans, leirbål, romantikk og alt det som høre ungdommen tel. Fotballkampen mellom Tromsø Arbeideridrettslag i gule drakta og Lyngen Arbeideridrettslag i røde drakta, endte med seier til Lyngen med 3 - 2.
En trist ulykke hendte òg idet en ungdom fra Hammerfest klatret i Pollfjellet, og falt ned og døde. Det la jo en demper på leirdeltagerne, men leiren fortsatte.

Når det gjelder LAIL, Polleidet, Øvergårds kafe og ikke minst hans ustabile Renault lastebil, knytter det seg mange minna tel. Fotballtura det ikke blei nokka av og timelange økte med sveiving førr å få Renaulten tel å starte. Ungdomman skifta på å sveive. og når den så starta blei det jubel og æresrunda førr allesammen.
Kafeen blei òg brukt ette kampa tel servering førr gjestenes lag, heimelaget og dommeren. Det va en uskreven lov og va med på å skape godt miljø. Eg vil spesiellt framheve klubbpatriotismen. Når man snakka om LAIL så va det arbeideran sitt lag. Det kom av at det va to forbund; Arbeideridrettsforbundet og Idrettsforbundet. Dem blei jo ette kvert slådd sammen. Men de gamle i og utaførre klubben betrakta Karnes som borgeran sitt lag. Den holdninga huske eg varte nokså lang tid ette krigen.

Den første juniorkampen i Lyngen blei spellt på Polleidet. Det va Lyngen og Karnes som utkjempa den. Sia eg hadde beina i begge leira visste eg at begge lagan va sikker på seier. Kampens to minste spellera sto i mål. På Lyngen sto han Sigurd Skogvang og på Karnes sto han Trygve Rygh. Kampen endte uavgjort 3-3 heller 4-4. Returkampen på Geitnes vant Lyngen 2-1. Juniorlaget va seinere på høsten å spellte om kretsmesterskapet mot Sørreisa, og vant 5-0. Samme dag tapte a-laget sin finale mot Sørreisa med 1-2.

Skoletelbudet den første tia ette krigen i Oksvik skolekrets fungerte bra. Man hadde jo bare gammelskolen med ett klasserom og lærarværelse. Førr å få det tel å fungere hadde småskolen skole på formiddagen og storskolen på ettermiddagen. No huske eg ikke om man skifta på det, men det va jo litt rart å gå på skolen ette at man hadde spist middag. Det e mulig, førr i en periode fikk vi varm erte heller havresuppe som han Sivertsen kokte. Eg kan underskrive at ertesuppa va kjempegod. I motsetning tel i dag brukte vi veien tel å leke på. Vi slo ball, sparka fotball og kappløping. Det va så få bila at vi hørte dem på lang avstand.
Hvis det va dårlig vær hadde vi det man i dag kalle førr klasseromsgymnastikk. Det va enkle øvelse som alle kunne være med på. Då den store skolebrakka kom, blei det gode forhold på skolefronten. Man fikk fleire klasserom, gymnastikksal, skolekjøkken og sløydsal. Gymnastikksalen blei benytta tel mange ting i bygda. Bl.a. de populære kaffekveldan som pikeforeninga under ledelse av Glomseth Larssen. Der va det underholdning, loddsalg, kaffe med utrulig gode kake og kjempestemning. Folk trivdes og snakka, lenge ettepå om kveldan. Må nesten ta med at inførre skolen i skogen hadde pokergjenget sin plass med steina tel bord og stola. Det helst under og straks ette krigen at forholdsvis store beløp ette datias forhold skifta eiera. Man hadde fådd realskolen i gang på Lyngseidet, og den nye tia med nye tanka om skola og skolegang førte tel at den første framhaldsskolen i Lyngen blei oppretta.

Eg ha førr skrevve  om fiskekassen fra Lofoten som blei delt (kommer her på nettet ettekvert), praten over en kaffe kopp i uværsperioda som dempa uroen, eller nabohjelp i fjøsan når et dyr va syk. I dag klare man ikke å se førr seg at sånne ting va avgjøranes førr at utkanten fungerte. Man klare heller ikke å se førr seg at samholdet og solidariteten va en del av det som skapte det velferdssamfunnet vi har i dag.

Når eg no ha strevd med å tråkle sammen det her, gjør eg ikke krav på at det ska være et historisk verk som e absolutt vanntett. Det e henta fram fra hukommelsen og e sprunge ut av mi takknemlighet førr at eg fikk vekse opp under de forholdan, og som ha gjort mi personlighet tel det den e blidd. Det e sikkert mange ting som sko ha vært tadd med, men det får bli med det her denne gangen. Det e flott å sitte framførre pc-en å mimre. Det e mulig at det kan ha interesse førr nokken, og eg håpe på at mine barnebarn finn litt som dem kan ta med seg. Førr det kan ikke herske tvil om at på tross av enkle kår hadde vi det ikke så aller verst i oppveksten og i ungdomstia. Eg synes dagens unga og ungdom tel tros førr gode tie, e fattigere på mange områda enn det vi va.

September/oktober 2011

forord tel fortellinga 

På Kavringstinden, 1979 (12)

Roar og Eilif

15.

Vinternatt

Sprengkald vinternatt, rim på busker og kratt. 

Nordlys og måne gir skygger som leker og danser. 

Den ensomme vandreren stanser betatt; 

nattens stillhet og naturen vekker alle sanser.

Vandreren står stille og ser en månelys verden.

 og tenker på henne som nylig sa ja. 

Han føler seg rik, hun ville bli med på ferden.

 Et smil og et løfte som gjorde ham glad.  

Nye nordlys tennes og setter østhimlen i lue. 

Han glir over i en verden av lys og stillhet. 

Lange ildtunger sveiper over en blå himmelbue. 

Naturen og lyset gir vandreren en mystisk fred. 

Stillheta brytes, en rypesteggs skratter like ved. 

Vinternattas trollmakt blir borte ei stund. 

Vandrerens drømmer, - ja alle sansene med, 

forsvinner, - kommer tilbake etter noen sekund. 

Vinternatt, måneskinn, nordlys og stillhet gir ro. 

Vandreren drømmer om hva framtia bringer. 

Han dveler ved tanken om at de snart skal bli to.

 Tanken bæres på jublende vinger. 

Nordlyset forsvinner, måneskyggen blir igjen. 

Rypesteggen skratter, det er naturens lyd. 

Vandreren føler at han har naturen som venn,

 derfor går han i natta med jublende fryd. 

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

4.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Den lange høsten

Førr en guttunge på 11-12 år va høsten 1944 et hav av hendelser. Ikke alle var like hyggelige, og satte nok merke i et guttesinn, i alle fall indirekte.
Skolen starta som vanlig, men det gikk ikke lang tid før ryktene begynte å svirre. Vi unger oppfatta utrolig mye av ryktene selv om samtalene gikk hviskende på norsk, lappisk eller kvensk.
Når så trafikken av tyskere på tur sørover økte, steg òg spenningen i barnesinnet. Og den dagen skolen ble stoppet, gikk vi over i ett drama som overgår alt det man kan se på videofilmer i dag.Dette med å reise virket spennende. La gå med at nyhetene som vi snappa opp fortalte om ødeleggelser i Finnmark
.
Etter at de virkelige store avdelingene kom til Lyngen, fikk vi med selvsyn se en del av elendigheta. Russere, serbere og andre nasjonaliteter ble ført sørover som krigsfanger under umenneskelige kår. Geværkolbene var ofte i bruk. Noen måtte bæres videre. Overløperne hadde litt bedre forhold, ja de hadde til og med kniver, noe vi guttunger byttet til oss mot delikatesser som spekesild, dyrelever, skummet melk og ellers alt vi klarte å tigge til oss heime. (Det hendte nok også at vi var langfingret for å finne byttemidler.)

En av de episodene jeg aldri kan glemme er følgende hendelse: I de tyske avdelingene var det mange soldater vi unger fikk god kontakt med. Jeg husker spesielt "Skitlukta". Han var godt voksen og trillende rund. I det sivile Tyskland var han frisør. Utnavnet fikk han, som navnet sier, han var slepphendt med luften. Ettersom mange var reist var det naturlig å bruke hjelpa der man fant den. Derfor ble det bestemt at jeg skulle ta med en av brødrene, og gå til skitlukta for å bli klipt. Vi forsto jo litt tysk, og frisøren bestemte at broderen skulle klippes først. Nå var det vanlig at ungene ble snauklipt på den tiden, man lot bare en liten lugg bli igjen. Mine tyskkunnskaper var som nevnt begrenset og ga følgende ordre til fagmannen "alles vekk". Han snauraket kompisen på hodet. Det resulterte i at jeg fikk kjeft og juling av offeret, og "biljardkula" skapte så stor munterhet at broderen sov med topphua på i tre-fire uker.

Midt oppe i sånne små lysglimt truet alvoret; det kom store mengder med tyskere nordfra. De hadde til og med rein som de brukte til ridedyr. Iblant kom det biler med evakuerte, 15-20 mennesker i datidens lastebiler var normalt. Jeg husker spesielt en lastebil fra Lakselv, fordi de fikk servert middag av tyskerne. Det verste av alt var at det ikke var fisk. Vi sto med vann i munnen å så på at de evakuerte fikk lapskaus eller var det kjøttsuppe. Jeg fikk god kontakt med en av guttene på bilen, og vi ble det man kaller for gode kompiser.

Nå var jo høsten 1944 velsignet med godt vær, men enkelte virkelig kalde netter var uunngåelig. Det resulterte i at krigsfangene skamhogde skogen langs veien for å lage kjempebål .Hvordan de fikk den råe veden til å brenne var en gåte. Disse bålene var samlingsplass for krigsfangene, overløperne, tyske soldater og vi gutter som var igjen. Her gikk byttehandelen livlig, for etter hvert som naboene slaktet ned buskapen var vi å hentet innmat som kunne gjøres om i karbid, karbidlamper, sukkertøy, kniver og andre ting vi hadde bruk for. Dette med karbid og karbidlamper var enormt viktig fordi slike ga et usedvanlig godt lys etter datidens forhold. Vi hadde bare en ting å måle lysstyrken mot, og det var petromaxen. Og den var ikke alle manns eie.

En annen ting som var framtredende den høsten var de læstadianske samlingene med store vekkelser. Utallig var de som omvendte seg de høsten. Uten å provosere noen mener jeg at det var den uhyggelige stemningen og tanken på det ukjente med krigen som var en del av årsaken.

Myndighetene hadde store problemer med å skaffe båter til alle, slik at en del fikk god tid til å forberede seg på turen mot det ukjente. Man sørget for å finne seg hus på de utroligste plasser, og etter hvert som tia gikk begynte man å tenke på å ta husdyr med på turen. Heime husker jeg at vi hadde hus på minst to plasser, ja vi skulle til og med ha ho Perla og ho Rødlin (kyrne) med. Vi skulle òg ha tre sauer med.
Vi reiv ned gjerdene og laget nettingposer som vi tråkket høyet ned i. Etter hvert ble vi travelt opptatt med å ta vare på ting. Bl.a. grov man jordkjeller midt i et potetland, hvor vi gjemte forskjellige matvarer og andre nødvendige ting. Den var imidlertid åpnet og ranet da vi kom heim våren 1945. Av hvem vet vi ikke.

Tia gikk fort, og flere og flere fikk båter og dro av gårde. Det ble lengre og lengre mellom lysene i bygda. Den store strømmen av tyskere på vei sørover fortsatte. Det var ikke butikker igjen, så folk måtte klare seg som best de kunne. Men hvis jeg ikke husker feil var butikkene i Kjosen åpne, iallefall var det vanlig at vi handlet hos han "Johan på Gjedet". Noe annet navn visste vi ikke av, vi unger, men gården han bodde på het Sollien. Der fikk vi mange gode måltider når vi var på handelstur.

Julen nærmet seg og vi var noen familier som ikke hadde fått båt, men vi hadde høyet klart i fjæra. Jeg husker at vi måtte passe på det fordi tyskerne for overalt. Heldigvis klarte vi å berge det, men lille juleaftenen var det nære på, da tyskerne tok en avstikker dit ned, men de var antakelig ikke interessert i det.

Matstellet var, så vidt jeg husker det, normalt. Man hadde nok til å være sjølhjulpen. Lille juleaften ble kjøttet og rullene kokt, og etter gammel tradisjon var det kjøttmølje til middag. Det var ikke noe unntak denne julen heller. Julehøytiden var noe langt meir enn det vi opplever i dag. Ikke på grunn av det religiøse innholdet, men man ordnet seg som best man kunne med små midler. Det var stort å få ei ny bukse til jul, i mange tilfeller ble det ikke råd til det heller, men nye votter skapte òg glede.

Skikken den gang var at man spiste middag midt på dagen julekvelden, og det kunne være alt etter det man hadde for hånden. Fisk var det vanlige. Om kvelden var det grøt, helst risengrøt, men i 1944 var det i alle fall ikke risengrøt vi fikk. En episode har festet seg i minnet. Jeg og mange andre har spekulert på en rimelig forklaring, men gåten synes å være uløselig. Det var på selve julekvelden 1944. En av oss var ute i ett eller annet ærend. Da hørtes en vakker sang fra mange stemmer. Etter hvert kom vi alle ut og hørte tydelig mange stemmer som sang glade jul , hellige jul. Sangen syntes å komme fra skogen eller luften. Det ble sunget på norsk. Ingen av de som hadde radio var heime lengre. Det var heller ikke så mye folk igjen at man kunne lage et kor med slik kvalitet. Jeg har senere fått høre at flere hadde hørt det samme, og heime var vi seks mennesker som alle hørte fenomenet, så det er ikke tøv. Tyskere var det ikke, men hva med radiobølger?

Første juledag startet dramatisk for oss, fordi mens vi satt og spiste julefrokosten, gikk døren opp og en sterkt beruset tysk soldat kom inn og rettet revolveren mot oss.
Han var på jakt etter en kamerat, hvordan vi fikk karen ut husker jeg ikke, men det så farlig ut så lenge det sto på. Han ble for øvrig hentet av sin avdeling et annet sted.

Det ble gudstjeneste i Lyngen kirke l. juledag det året òg. Den ble noe utenom det vanlige med en meget spesiell stemning bl.a. uten orgel. Men menigheten sang salmene og sangene uten noe bistand fra orgel. Det jeg lurte mest på var hvor alle menneskene kom fra, for bygdene var jo nesten tomme.

Det neste jeg husker er at vi like over nyttår fikk beskjed om at en båt skulle hente oss og at en annen skulle hente min onkels familie. Det skulle vise seg at vår båt var M/S Aslaug av Skjervøy. Registreringsnummeret var T - 78 - S. Båten var ei spissstemningsskøyte på bortimot 50 fot. Jeg tror, uten at jeg er sikker, at motoren var av typen Rapp. Vi lastet sakene om bord, og kyrne fikk plass i egnerhuset. Av praktiske grunner var det avtalt at vi skulle ha kyrne med, og onkels familie hadde sauene. Den 5. januar evakuerte vi i ro og mak. Ingen jaget på oss, og jeg husker ennå at man i ettertid diskuterte om vi kunne blitt igjen. Det hadde forresten vært planer hele høsten om å flytte til skogs. Tidlig i evakueringsfasen minnes jeg at man gikk i gang med å bygge en torvegamme i marka. Nå kan det nok synes at dette arbeidet virket komisk og unødvendig, men man må alltid ha klart for seg at det gjaldt folks livsverk og ikke minst dette med å stå han av som det nå heter.
Men tilbake til vår ferd på vei til Ulvik i Tjeldsund. Vi innrettet oss etter forholdene om bord i "Aslaug". Mannskapet besto av tre-fire mann, og det er ufattelig at de hadde tålmodighet med oss, for man skal huske på at vi var seks mennesker i vår familie. Vi hadde masse saker med, høy til dyrene og ikke minst tre kyr. Når så turen som normalt skulle ta et par dager varte i to uker, da skjønner alle at det måtte røyne på.

Årsaken til at vi brukte så lang tid var at man ikke fikk bunkret olje i Tromsø. Man hadde noe solar om bord, men det gikk ikke an å gjøre seg heilt lens, nettopp på grunn av forsyningsvanskelighetene. Dagene i Tromsø ble dramatiske og ikke minst spennende. En av brødrene mine fikk skarlagensfeber og var dårlig, allikevel gikk vi som vi ville. Vi ungene hadde jo ikke vært i byen før og jeg og min eldste bror utforsket byen. Jeg husker spesielt at vi var hos Johnsens foto og fotograferte oss. Mens vi lå i byen kom tyske myndigheter om bord og tok fortegnelse over alle, fordi man ønsket å sende oss videre sørover med en større båt. Dette skapte jo en uhyggelig stemning , for det betydde f.eks. at vi fikk lite med oss, og avskjed med kyrne ville blitt fæl i den situasjonen. Vi hadde tross alt vært utrolig heldige så langt.

Tyskerne registrerte alt på havna hver dag, så det hele så nokså mørkt ut. Men mannskapet ville det noe annerledes, for etter mange og lange dager bestemte de seg for å gå sørover. Man håpet på å få fylt solar på mindre steder.Turen over Malangen ble en tung ferd, for det var nordvestkuling med høy sjø, og da kom sjøsyka. Allikevel var det verre for kyrne. Skøyta slingret voldsomt slik at de voksne måtte stå mellom kyrne for å støtte dem, og samtidig gi dem en følelse av trygghet. Det var ikke bare oss unger som var på den første sjøreisen.

Ferden sørover gjennom sundene gikk fint, og etter en kvilenatt kom vi omsider til Tjeldsund. Her ble vi godt mottatt og jeg tror de fleste trivdes, tross alt. Motet hos de voksne ble holdt oppe ved at brevveksling med naboene rundt om i Norge var på topp. Det kom utrulig fort på plass. Etter hvert som man fikk adressene, innledet man et kontaktnett uten sidestykke. Brev-papir og konvolutter var i aller høyeste grad forskjellige, men innholdet, forsto vi unger, var topp vitamininnsprøyting, for det var ikke tvil om at vi skulle tilbake til våren.

Vinteren gikk fort og den l5. juni 1945 kom vi til Lyngseidet med MJK Limt av Andørja. Oppholdet i Tjeldsund og frigjøringsdagene tar jeg ikke med, og det som er skrevet har nok en tendens til å hoppe litt, men jeg var bare 11-12 år den gang, så dette må nødvendigvis bli noe hakkete. Jeg har imidlertid tenkt på dette i lang tid og har omsider klart å danne meg et bilde av det hele. En del episoder er helt sikkert glemt. Å gjengi uhyggestemninga den høsten lar seg ikke gjøre, og jeg glemmer ikke skrikene fra fangene som ble banket. Man glemmer heller ikke den brutalitet som tyske soldater viste under fangetransportene.
Derfor var det ekstra godt å spise risengrøt hos russefangene på Fredheim juni og julidagene i 1945. Mindre hyggelig var det å bli jaget bort fra en kjempedunge med ski, og det av nordmenn, som senere satte fyr på hele skidungen istedenfor å gi ett par til hver av oss som var der og ba om å ra ett par.

Alt det der er historie, derfor skriver jeg det ned slik en elleve-tolvåring opplevde evakueringshøsten og evakueringa. Hvis kompisene mine fra den gang noterte ned det de huske, ville det blitt en utrolig
interessant historietime.

NB. Denne artikkelen har stått i Årboka for Nord-Troms.

-----------------------

forord tel fortellinga

Dag og Jarle i badekaret, 1972 (11)

3.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Lyngseidet ette krigen, Lyngseidet (2)

Ette kvert som livet normaliserte seg og behovet førr vara og tjeneste meldte seg, begynte ting å komme på plass. Butikkan begynte å få vara og nye tjenesta blei oppretta.

En Hans Labukt begynnte med bakeri. Tel og begynne med hadde han antakeligvis et feltbakeri med et lite utsalg. Han Breck bygde nytt gjestgiveri, og ette kvert bygde han Hans Kristiansen sitt forretningsbygg. Med butikk i første, postkontor i andre og telegrafstasjonen i tredje etasje. Samvirkelaget blei starta i ei brakke. Dem begynte òg med bensinstasjon som lå rett ved veien tel prestegården. Ette kvert kom det òg mange nye privathus, sånn at utviklinga gikk sin gang. Olsens Gjestgiveri starta opp litt ut på veien tel Stigen. På slippen va det liv og røre heile tia. Man tok opp båta førr reparasjon, bunnsmøring og motorskifting. Ross laga også mekaniske spell, både anker og garnspell. Eg huske at dem hadde i alle fall ei av Nissen i Hammerfest sine ishavsskute slippsatt førr vårpuss.

Han Gudvar Georgsen hadde drosje, og i tillegg dreiv han en periode bensinstasjon. På Fredheim hadde losje Våronn sine møta og telstelninga. Losjen skafa seg og utstyr tel kinodrift. Som regel va det kino på onsdagan og søndagan. Lokalet blei brukt tel basararangement, revya og tel omreisanes artista. Artista som Radiofantomene (Kurt Foss og Reidar Bøe) sammen med skuespiller Jack Fjellstad, underholdt et fulltallig publikum en kveld. Det va stort ette datias forhold. Ellers huske eg at Ungdommens Røde kors hadde minst èn revy på Fredheim. Ungdommen hadde fine tilbud i Losje Våronn, kor kameratskap og fellesskap i ett alkoholfritt miljø skapte trivsel. Ellers va det kinoen som blei mektig populær.

Førr ungdommen va det òg populært å gå på Bræck eller Olsens ette kinotid, eller på førmiddagan de gangan vi va heime. Det va forresten sjelden at alle va samla. Ungdommen va jo nødt tel å reise ut i verden førr å tjene penga. På Olsens hadde vi også tilbud om bading, og han sjøl va og flink tel å klippe.
Når vi så i tillegg fikk kjøpe et par flaske pils tel renselsen, va det toppmål på service. No va det her berre førr ei lita gruppe. Klippinga va det nok mange som benytta seg av, men badinga og det andre, va nok forbeholdt spesielle kunda.

Eg ha vært innom at Anna Ross hadde en liten kafe som va det ett rimelig telbud tel kaffetørste sjele. Lokalet blei seinere brukt tel frisersalong av ho Dagny Ross. Johnsen-butikken va butikken med miljø og sjel. Der regjerte ho Hedly sammen med søstrene og han Trygve. Det va utrulig ka man kunne finne der. De siste åran hadde dem bl.a. godt utvalg i sko. Ellers va dem pratsom og hyggelig, så det va trivelig å stikke innom enten man sko handle heller ikke. Då samvirkelaget blei starta og blei ligganes rett ved butikken demmes, frøkta dem førr omsetningssvikt. Så ette det eg hørte, sendte dem en på kransbinderkurs førr å ha fleire bein å stå på. No skjedde det ikke dramatiske endringa i kundemassen, så eg ha ikke fådd med meg om kransebinding blei nødvendig.

På slakteriet og seinare òg på rekefabrikken tel han Anton Sørheim, va det trivelig miljø. Det va ofte utrulig ka gjenget kunne finne på av fantestreka. Men då eg begynte på rekefabrikken, fant eg fort ut at gjenget va guta som tok jobben alvorlig. Den interne humoren ga godt miljø. Førr meg som va i daglig kontakt med rekefiskeran, opplevdes det miljøet som fargerikt med saftig humor og god konkurranseånd.

Eg ha vært innom konfirmasjonshelgen på Lyngseidet. Førr oss ungdomma va gudstjenesten på nyttårskvelden nokka som hørte med tel vårres kultur. Det hørte liksom med at man tok imot nyåret i kjerka. Ettepå va det enorme lysregnet med tyske raketta en opplevelse. Det pussige va at det nesten ikke forekom fyll og spetakkel på nyttårskvelden.

Syttende mai va òg spesiell. Då vi gikk på barneskolen, gikk vi fra Oksvika tel Lyngseidet. Man va først i kjerka, førr så å slutte seg tel barnetoget som gikk utover tel Stigen, tel tuberkulosehjemmet som ette kvert blei gamlehjem. Toget endte opp på Hundtorget kor det blei holdt tala og sunget, pluss annen underholdning. Om ettermiddagen va det grønnrussen sin tur tel å innta Hundtorget. Russetalen va den store begivenheten. Der blei årets begivenheter kommentert på ekte russevis, så den va mektig populær.

På den såkallte Tingsalen blei det oppretta rekefabrikk. Sjefen der heita visstnok Digre. En rekke jente og dame fikk jobb der, så at rekefisket betydde enormt mykke førr Lyngseid-samfunnet og kommunen, herske det ingen tvil om. Nå det i telleg va like mange kvinnelige arbeidsplassa på Sørheim sin rekefabrikk, va det virkelig det kan kalle førr gullalder for kvinnelige arbeidsplassa. Førr meg som jobba rekekokar og innveiar på Sørheim sin rekefabrikk, va det naturlig at eg fikk innblikk i næringa både på land og sjøsia. Men det som eg huske best va at eg kver morran sykla fra Mellemjord førr å stille på jobb kl. 0630. Det første eg måtte gjøre va å skjære fokksnø som reka sko kokes i, førr vanntelførselen va tel tie dårlig. Det gikk store mengde snyklumpa førr å få gryta på stimkjelen fyllt. Så måtte det ettefylles utover dagen. Det sko gjøres mens rekedamene som jobba på akkord, tel stadighet ropte på meir ferdigkokte reke. Når eg i tillegg ofte måtte strekke ut slange ned tel kaia førr at fiskeran sko få borka nøtene sine, skjønne alle at det va travle daga. Men spisepausan i lag med arbeidskameratan på slakteriet, skapte trivsel. Det sei seg sjøl at man gleda seg tel fridaga i helgen.
Fabrikklokalet va den brakka Isak Øvergård hadde tel kafe på Polleidet. Den gang fantes det ikke arbeidstilsyn heller mattilsyn. Breck fikk oppført nytt gjestgiveri med kafe og bakeri i kjeIleren. Eg kjenne enda smaken av wienerbrødan tel han Kåre Simonsen. Førr meg e ikke et wienerbrød no det samme som et wienerbrød fra den gang.

Hans Labukt som hadde starta med bakeri, bygde sammen med samvirkelagsbestyrer Thorbergsen en 2-etasjes gård. Labukts bodde i første og Thorbergsens i andre etasje. Bakeri og utsalg va i kjelleren.
Lille Sverre si pedal-drevne toroms-spisse huskes med humor og glede. Han demonstrerte den på en konfirmasjonssøndag førr en rekke telskuera.

Ungdomsmiljøet den gang var noe av det eg huske med glede. Det va nok det arbeidet som losje Våronn dreiv. Det blei vanlig at ungdomman meldte seg inn for det skapte et virkelig ungdomsmiljø. La gå med at seremonien og den seriøse siden va nokså stereotypt, men en flott kombinasjon av lek og alvor gjorde at vi trivdes. Når vi så hadde kinoen kor vi kunne sitte i halvmørkna og holde svermeriet i handa, kafean kor vi kunne ta med dama tel ettekino, kaffe og romantiske tura i nordvestkuling, men også i måneskinn, kunne det ikke bli nokka betre. Miljøet på den nye kafeterian som blei etablert nokka seinere va liksom ikke det vi va vant tel, så v i holdt oss tel de gamle miliøan vårres.

Det kom også ette kvert nye butikka som gjorde at folk fant det meste på Lyngseidet. Per Kiil med herreklær og Liebechs med dameklær, va med på å utvikle stedet og kommunen. Når man så fant klær og sko i andre etasje på den gamle giæverbutikken og på Johnsenbutikken, begynte det å nærme seg et virkelig sentrum.

Ette kvert som folk fikk betre råd seig den moderne tia sakte men sikkert innover folk. Man va ikke lenger så avhengig av naturalhusholdninga. Å fyre med kull blei meir og meir vanlig. I tellegg tel at butikken solgte kull, begynte enkelte skøyteeiera å hente kull i byen som blei kjørt ut tel kunden. Det ga ekstrainntekta tel ungdomma som disponerte hest. En del va òg med å lossa båtan.
Då kraftverket i Rottenvika va ferdig, fikk elektromontøran det travelt. Kristiansen sine folk arbeidde på spreng, førr alle sko ha strøm samtidig. Så i alle fall de to eg huske hadde det travelt. Det va han Kåre HeiskeI og han Sverre Hanssen.

Fergetrafikken over Lyngen som va etablert tidligere kom erte kvert i fastare forme. Kem huske ikke den spede begynnelsen på turistrafikken med ferjekø heilt inn tel Josophbakken. Man regna med at når nyferga kom i 1949, sko det problemet bli løyst. Ferga som blei betegna som stor, fikk navnet Lyngen Riksvei 50. Men trafikken økte, og køa strakk seg heilt innover tel Jensvoll enkelte ettemiddaga. Det sko ha vært i dag, då ville det bli sirkus.

En anna ting som skjedde va at kommunen fikk samla administrasjonen i et nytt rådhus (herredshus heita det visstnok den gang). Litt lenger inne levde lensmannen, Solhov, Ivar Rasmussens butikk og Hans Olsen sine bussa sitt eget liv, men blei regna med som en del av Lyngseidet. Det som høre med her e òg at då slakteriet og kolonial og slaktebutikken opphørte, starta Hans Olsen med butikk i lokalan. Men det va ikke berre kolonial han solgte. Eg personlig kjøpte både møbla, lett motorsykkel og symaskin hos han.

Det lille kraftverket inne ved Solhov klarte ikke å levere strøm nok i den første tia ette krigen. Derførr hadde mange bedrifta aggregat. Det va etterlatenskapa ette tyskeren. Mange va tungstarta, mange man kunne sveive både lenge og vel før dem starta. Solhov hadde ett som bråka usteikelig.

Kver høst og vinter satte Solhov og realskole-elevan sitt preg på Lyngseidet. På Solhov kom det nye eleva kvert år, og det slo aldri feil at interessen for de unge damene va på topp hos det man den gang kallte førr radden.

Tia ette krigen bar preg av optimisme og aktiviet. Folk bygde hus som skapte liv og røre. Fraktebåta med materiala va stadig innom, og det igjen ga ekstraførtjeneste tel mange. Brenneribrygga blei brukt tel materiallager.

Personligheta som prega bygdebildet dukke opp i minnet. Han Jørgen nede på brygga (tørrfiskvrakar og bryggemann), Arthur som regjerte med fjøs og jord oppe i Giævergården, Magne Olsen på Olsens Gjestgiveri, han Borgen og ho Sally på bakeriet, de tre bladan Ross (gammel, mellomste og han lille Sverre), han post Peder, Pollnes må heller ikke glemmes, han Rikard i Oldra, han Sigurd på samvirkebilen og alle de andre som va og kom tel seinare. De fleste e ikke glømt.

Tidene skifte. Menneska bli borte. Utviklinga går sin gang, og Lyngseidet ha forandra seg, men e det tel det betre? Nei, ikke sånn som eg ser det. No e det ikke sentrum, no ha dem klatta litt her og litt der. En del e ved det gamle, og resten e plassert oppe i ett myrholl godt gjømt fra sjøen. Sjøen som i si tid va drivkraften tel den oppblomstringa som Lyngseidet opplevede.
Men eg innser også at vi som e fløtta ut, ikke har lov tel å forlange at alt ska være som det va den gang. Selvfølgelig ha eg ikke fådd med alt det eg burde ta med i den her mimringa. Mange og mykke kunne vært nevnt, men hvis ånden kommer over meg en annen gang, skal eg fortsette med å huske tilbake.

------------------------

forord tel fortellinga

3.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Lyngseidet (1)

Når man no kommer tel Lyngseidet, og vandre på gamle og kjente trakter, kjenne man seg nok igjen, men det har skjedd store forandringer.
Strekninga fra Brenneri-kaia tel Josoph-bakken e så forandra i forhold tel det man huske, at man må bla i minnenes bok førr å fatte alvoret.
No huske eg best det som skjedde ette krigen, men en del fra det gamle Lyngseidet e nok lagra i underbevisstheta. Det som da kommer fram e de store konfirmasjonshelgen, kor både folk fra Ullsfjorden, Kåfjorden, Storfjorden og ellers fra området, kom tel kjerkehelga. Hamna va full av skøyte, så det va et yranes folkeliv. Man møtte slektninga og kjenninga som man ikke møtte kver dag. Andre utveksla drikkevara og ikke minst knyttneva. I tillegg hendte det vel at romantikken blomstra. Ellers kommer Borgen sitt bakeri og Anna Ross sin kafe fram i minnet.
Den gang va det stor stas når de store turistbåten kom. Eg huske spesiellt Stella Polaris, Kungsholm og Drotningholm. Då stillte de lokale hesteeieran opp med nystrigla hesta, blankpussa trille og karjola førr å kjøre turistan opp tel Fjellfinnbakken. Ungdommen solgte kort tel turistan, og mange båta rodde ut for å ta storbåten i nermare øyesyn, men også fordi turistan som va om bord kasta frukt og godterier ned tel folk.
På Fjellfinnbakken va vi ofte gjesta fordi de saman som holdt tel der, va så godt kjent med bygdefolket, og mange vennskapsbånd gjorde at bygdefolket va velkommen. Eg huske spesielt at det blei servert kaffe, tørrkjøtt og sirupskake. For min familie va det ho Karen med sine to sønna John og Lars, som va verta. Dem va ofte innom oss og fikk potetes, rabarbra og av òg tel fisk.
De gangan vi va på Fjellfinnbakkan heller på kjerkegården, hendte det at vi va inne hos ho Gustava som bodde i ett gult hus nederst i Eidebakken. Oppe i stasjonsbakken sto den gamle telegrafstasjonen, og litt lengre oppe holdt herredsskogmester Oldendorff tel. Den gang va det to bakeri på Lyngseidet. På Stigen låg tuberkulosehjemmet, Giæver dynastiet med forretning, tørrfisk, skipsekspedisjon og en rekke tjenester bl.a utrustning tel fiskeflåten. Giævergården hadde stort gårdsbruk med drenga, hushjelpe og budeie. Borgen sitt bakeri låg akkurat i krysset med kjosveien. Litt lenger oppe va fløtemeieriet, som senere blei brukt tel realskole, og enda senere tel kommunale kontora. På nersia av veien va det ett hus vi kallte førr Tingsalen. Ette krigen blei det brukt tel rekefabrikk.

Slipen tel han Ross låg der den ligg i dag med begge Rossgårdan på øversia. Selve smia som vi kallte, låg rett ved. Litt innaførre hadde ho Anna Ross sin lille kafe. Kjerka e den samme i dag, og e ikke forandra. Banken hadde eget lokale rett nedenfor kirka. Det brant opp under krigen. Johnsen butikken va òg et kjent begrep. Breck sitt hotell va ett flott bygg. Gammelposhuset med sjefen han Peder huskes òg. Anton Sørheim sitt anlegg med slakteri va en viktig del. Litt lenger inne nede ved sjøen holdt byggmester Kristiansen tel . Oppe i bakken hadde skomaker Sigurd Lockertsen sitt verksted. Han reparerte sko, lappa støvla og ellers alt som hørte tel.

Om ka tid han Rasmus Nergård hadde etablert si virksomhet i elektrisk bransjen, veit eg ikke.
Han holdt til rett over fra forsamlingslokalet Fredheim som va eid av Lyngseidet sanitetsforening og Losje Våronn. I ett tilbygg bodde sanitessøstra, nokka som i dag kalles førr helsesøster. Ei dame som va svært opptadd av urenslighet og smitte. Derfor lukta det lysol over hele huset. Under krigen va huset okkupert av tyskerne. På innersia på bakken i den nye Hagevoldgården holdt gammel jordmora tel. Her hadde òg en dokter Thaulow privatpraksis. Det gamle Lyngseidet var et samfunn der man fant det meste man hadde bruk for, men for bygdefolket fortonte det seg som et samfunn i samfunnet. Her holdt de kondisjonerte tel, og av og tel virka det som man var hevet over almuen.

forord tel fortellinga

2.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Første turen

Då vi va blidd såpass tørr bakom øran at vi sko ut i verden førr å tjene tel livets opphold, va det ikke så mange ting å velle imella. Vi som då havna som skårunga på en fiskebåt, visste nok omtrent ka vi gikk tel, men det sko vise seg at vi hadde mykke å lære. Ikke berre i jobbsammenheng, men òg i forhold tel andre oppgava og tel de andre av mannskapet. 

Man va jo ikke så særlig høg i hatten den dagen man gikk om bord førr å starte på ett langt yrkesliv. Det første man reagerte på va pumpelukta, som jo hørte tel i de fleste fiskebåtan den gang. Man kjente allerede då at magen ville komme opp i halsen endå båten låg betøyd på havna. Då begynte man allerede å angre seg, og tenkte med gru på ka man hadde i vente når man kom i rom sjø.
Og så va det gamlingan, dem som visste alt og kunne alt. Dem starta allerede med skoleringa med det samme man trødde over rekka. No va ikke alt av skoleringa like seriøs, men man førsto snart at det hørte med at den priviligerte gruppa som sko skape mann av en klossate gutonge, hadde nesten ubegrensa fullmakta når det gjaldt opplæringa. No va det ikke sånn at opplæringa va ondskapsfull, men heller en form førr underholdning førr aktøran. Man blei jo fort klår over at det va førnuftig å overse det meste, og lærte fort å skjelle ut ka som va viktig. Allikevel hendte det at man gikk på den berømte limpinnen. Eg ha tel og med stukket Loppakalven og helst på Vågakallen.

En ting glømme eg aldri, og det e første natta i en trang skøytelugar. En sånn lugar va ikke stor på ei 45 fots skøyte. Når så en seks syv mann sko sove der e det naturlig at det avstedkom visse problema. Ette kvert som kallan sovna begynte ett orkester å ta form. Førr maken tel varierte tona ha eg ikke opplevd seinare. Heile spekteret av instrumenta kunne man med litt fantasi høre. Fra den spedeste piccolofløyta tel tubaen. Midt i alt det her kunne man høre fuglekvitter, og enkelte gang virka det som om det va tordenvær. Så den første natta blei søvnlaus, ikke berre på grunn av de her låtan, men òg av en nysgjerrig spenning.

Første morran sto en av de eldste opp å kokte morrakaffe, men det sko vise seg at det låg under opplæringsetaten si verdighet. Dem hadde vært gjenna alle ritualan då dem va ung, så no når dem sjøl meinte at dem hadde ubegrensa fullmakta, va det demmes plikt å påse at båtlaget fikk morrakaffe, kokmat og sådant mer. Så det va nesten et enstemmig mannskap som utnevnte skårungen tel kokk. Man fikk vite at det ikke nøtta å protestere, førr det va innarbeida i sjømannsloven førtellte dem, og hadde vært vanlig praksis i uminnelige tie. Så det va avgjort allerede før vi starta på turen.
No va det antakelig risikabelt å ha en kokk som knapt nok hadde smort på brødskiva heime, men man va jo klår over at den samme skjebnen hadde hundrevis av andre ungguta lidd, så det va berre å gå på med godt mot.
Det viste seg òg at med litt hjelp gikk det bra. Ingen daua og ingen fikk det man den gang kallte førr laus mage, og kokken fikk både lærdom og nokka dem i dag kalle førr ansenitet nok tel kokkejobba på seinare tura. Det ska heller ikke stikkes under en stol at man på sine gamle daga ha hadd nøtte av tvangsutnevninga.

Sjøsyka va nokka som hadde spøkt i tankan heilt sia man fikk plass som mannskap. No tenkte man ikke så mykke på det, ikke før gamlingan fant på at det va en del av førberedelsan og opplæringa å informere, og ikke minst førtelle kor innmari dårlig dem sjøl hadde vært. -Vent berre, sa dem. -Vent tel ho lang Maren begynne å sku inn fra storhavet. -Då ska det vise seg ka slags kar du e. Selvfølgelig virka det her ette hensikten. Og det slo også tel. På en stille og fin seinsommardag med litt dønning inn fra Lopphavet, blei eg sittanes på romluka og spy. Der blei eg tel vi tørna inne i Frakfjorden. Men se, det va vel en del av av det som sko omforme en ungut tel å bli fullbefaren fiskar. Ette den tid nådde man å oppleve Nordkappbanken i storm og ellers krysse både Vestfjorden, Folla, Hustadvika og Stadthavet uten å kjenne nokka tel sjøverken.
På min første tur som bankfiskar ut tel Nordkappbanken, kom sjøverken, men den blei kurert med spikkesild og tørrbrød, og ette ett døgn va man oppegåanes og i fin form.

Min første tur ga ikke så mykke kontanta i lomma, men den va omtrent som første skoleåret. Det va tel stadighet nokka nytt som dukka opp, samtidig som man sko lære seg å ta hensyn tel andre, og ikke minst ta vare på seg sjøl. Man måtte òg lære kunsten med å skrelle ut det som ikke en skårunge trengte å lære, men som hadde vært en del av hannes kverdag i uminnelige tider. Det viste seg ette kvert som man steig i gradene, opplevde man å delta i opplæringa av nye genersjona med skårunga. No e båtan mykke større og alt e blidd så mykke annerledes, så eg har en mistanke om at dem som e skårunga i dag antakelig har en mykare overgang tel å bli fullbefaren. Allikevel ga tia på de gamle fiskeskøyten meg og mange andre så mykke igjen, at fiskeran si historie ville bli fattig uten den spesielle atmosfæren under opplæringa. Alt skjedde antakelig ikke ette dagens pedagogiske krav, men det va opp tel skårungen sjøl å bestemme ka som va viktig, og det klarte de fleste.

forord tel fortellinga 

14.

Kysten

Menneska klorte seg fast langs vårres værharde kyst. 

Mange ganga sto det om liv eller død. 

Det e utkjempa mang en dramatisk dyst, 

i kampen førr det daglige brød.

 Ette kvert e det blidd betre. Folk har det bra. 

Naturen e den samme, men det lettare enn før.

 No e det ikke lenger sånn som det va. 

Man e ikke avhengig av å ha god bør. 

Mange ting som gamlingan førtellte den gang 

kan man også se og oppleve i dag. 

Havbåras mektige og tordnende sang, 

med havstrauman følge ho lag. 

Redningsskøyten med mannskap ligg på vakt. 

Hvis nokken treng hjelp stikk dem ut. 

No e det dieselmotoren sin takt. 

Før måtte dem strekke kver einaste klut.

Hurtigruta; kystens riksvei går sin gang. 

Starte i Bergen og snur i Kirkenes. 

Om bord lytte folk tel havbåras sang 

og ser kystens mange holmer og nes.

Midnattsolnetter med stille fjorda og sund,

 men også stormfulle daga og netter. 

I sommersol og godvær nytes hver stund.

 I ruskevær repekterer man havets vetter.

Fiskaren og ho som va heime, ha begge slitt

 og tadd sin tøm på hav og land.

Dem ha skapt velstanden litt ette litt. 

Den historia e ekte og virkelig sann.

Godvær og storma kommer og går. 

Sjøfuglan sveve over opprørt hav. 

Fyrløkten blinke og vise leia år ette år. 

I storm og i stilla, kystens folk står han av.  

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt" 

  

13.

Mørketid

De siste solstrålen streife Kvænangstindan.

 No sei ho takk og farvel førr i år. 

Om sommar og midnattssol har vi berre minnan. 

No e det svartaste mørketia som rår. 

Vi ha allerede smakt ka han har under vesten. 

Han blei ikke så sterk som dem sa. 

Allikevel viste han styrke, nordvesten. 

Sånt e vi vant med, så vi takla han bra.

Vi får ikke vinter med barmark og en stille fjord. 

Det e nok kraftigere lut som må tel. 

Snyfokk sammen med kuling fra nord 

tvinge lyset og sola tel å seie farvel.

Når marka blir kvit dempes mørket si makt. 

Det blir lysare og lettare med det kvite. 

Då ser man adventa i all sin prakt. 

Ho e flottast her nord, og det e ikke lite.

Ka bryr vi oss om mørkna. No kommer ei tid. 

Vi ser farm tel den dagen i januar. 

Då e sola tilbake, og det gjør oss blid. 

Ho forgylle både tinda og skar.

Men fram tel då, må vi takke og bukke 

førr det som naturen gjer oss kver dag.

 Det hjelpe lite å klage og sukke. 

Man må nyte naturen med velbehag.

Lysan i kvert vindu e mørketids terapi. 

Dem lose oss fram i ei mørk adventid,

 og gjør at vi tross mørket føle oss fri 

tel å møte adventa uten å gå i hi.

Årstien skifte, og naturen med dem. 

Fargan i november kan man ikke beskrive. 

Når naturen åpne døra si på klem,

oppleve man det som man huske førr livet.

Mørketia e en del av naturen sitt mangfold. 

Den e ikke tilfeldig, men kommer kvert år.

 Førr mange virke den som ett flerhoda troll, 

som blir borte når det lakke mot vår. 

Så fortvil ikke menneske, tia går fort.

 Ta imot mørketia sånn som ho e. 

Om ett par måneda så e det gjort. 

Då vil sola farge toppan som ligg bada i sne. 

forord tel diktsamlinga "Mangt tenke så mangt"

12.

1. mai 2010

På en snøkvit 1. mai i 2010

 går tankan tilbake i tid. 

Då arbeidsfolk kjempa førr jobb og brød. 

Det va ikke greit når familian lei nød.

I dag står flaggstengen naken. 

Førr å bruke Nordahl Grieg sine ord: 

"Vi har det førr godt, det e saken. 

Det bugne av overflod på vårres bord."

Vi ha mista en masse på ferden, 

det som førte tel velstand førr oss. 

Ungdommen leve i sin eventyrverden,

 og veit ikke ka det betyr å slåss.

Det å slåss for arbeidstid og velferd, 

va kverdagen førr mange den gang.

 Trusla om vold med gevær og sverd,

 blei svart med samhold og sang. 

l. mai dagen e setta tel side,

 når statussymbolan tas fram. 

Noe e det blidd andre tide. 

Egoismen går førre, og det e ei skam. 

Eg minnes mitt første l. mai-tog 

i nittenførtiseks. Då va eg tretten år. 

Då skjønte eg at det måtte kraftig lut,

 førr at arbeidsfolk sko få betre kår. 

Alt det e historie, og vi ha fådd det godt.

 Det kosta kamp, men den førte tel seier.

 Frihetas forpost ser man ennå omrisset av,

 selv om mange i dag e på ville veier.

 Tel slutt vil eg takke dem som sto på,

 og kjempa teltross førr spontanes ord. 

Dem tente en brann selv om dem va få,

 de glørne som ulma gjorde ilden stor. 

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

11.

Kvesmebolet

I gamle daga, førr lenge sia. 

Då to kyr og nokken saua, betydde alt. 

Vi va alle heime i slåttetia. 

Det va å få høya unna som det gjalt. 

Ingen traktor, og ingen sleperive. 

Ingen silo å kjøre graset i. 

Allikevel va det ei trivelig tid. 

Vi va kommen så langt med høya,

at øvervolden sto førr tur. 

Det va varmt, så vi hadde kasta trøya,

 og flueplagen gjorde oss sur. 

Eg gikk med ljåen først i skårgangen, 

og venta på at det sko bli kveld. 

Då e det at eg høre den kjente sangen 

fra ett kvesmebol, og då blei det spell.

 I ett gammelt staurholl hadde ho tadd bolig,

 den dævels makta i naturens verk. 

Eg prøvde å førsvinne rolig, 

men kvesmesvermen blei førr sterk. 

Dem sverma rundt føttem, eg sparka kalosjan,

 og gjett om skankan fikk gjennagå. 

Dem begynte heilt nede, men va alle stan. 

Verst gikk det over venstre stortå. 

Eg fikk en kilevink på nasen, 

og på hakespissen likeså. 

Til slutt kom eg meg bort fra stasen, 

sånn nokka heilskinna, fant eg ut ettepå. 

De andre sto å beskua det heile, 

og flirte rått, og va modig og sterk. 

Heilt tel kvesma begynte å seile 

rundt dem førr å hevne mitt mesterverk. 

En fikk pynta på hakespissen, 

og blei forbanna og henta varmen. 

En annen begynte å bli redd førr tissen,

 då ei kvesme forvilla seg ned i barmen. 

De andre slapp skadeslause fra det, 

men hunden Stella fikk ett skott. 

Ho søkte trøs,t og gikk bort fra stedet,

 mens eg måtte tåle en god del spott. 

Morran ette va bolet utbrent. 

Eg gikk med andakt dit førr å se,

 då va at en av de aller siste

 stakk meg på ett unevnelig sted.

 Ette den tid trives eg dårlig 

i selskap med kvesme og sådant pakk. 

Så hvis en heller annen ber meg 

gå tel ett kvesmebol, då sei eg ellers takk. 

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

Til farsdagen 2013 (lydbilde-visning)

(Trøkk på den kvite trekanten i ruta under, og se film. Ha på lyden til pc-en. Trøkk på firkanten nederst til høyre i ruta for å se i full skjerm, og trøkk på tasten ESC øverst til venstre på tastaturet for å avslutte fullskjermsvisning)

Vi og barnebarna, 2013 (10)

Anniken, Eilif, Kristine, Judith og Aurora

10.

Ette kreftoperasjonen, 17. Februar 1995

At det finnes omsorg og vennskap, 

det visste eg fra før.

Eg hadde òg kjennskap 

tel at det blir brann av ulmende glør.

 I ei vanskelig tid før meg og mine,

 danna dokker en ubrytelig ring. 

Og det som va det virkelige fine,

det va verdens naturligste ting. 

Eg sko gjeme ha nådd dokker alle,

 og takka førr blomster og ord. 

Førr vennlige hilsna og tanka. 

E det rart at min rikdom e stor? 

Besøkan dem ga oss krefta. 

Dem dempa uroen ned. 

Vi såg lysare på dagan etter. 

Det ga oss en indre fred. 

Takk ska dokker ha alle sammen. 

Dokker kan tru det gjorde oss godt. 

Tvilen den blei gjort tel skamme. 

Bevisan dem ha vi fådd. 

Eg veit ikke ka vi finn på andre sia brua,

 når vi alle en gang ska herfra. 

Men eg har den skråsikre trua; 

vi møtes, og det gjør meg glad.

forord te diktsamlinga "Man tenke så mangt"

På tur sammen med bestefar, 1971 (9)

Eilif, Dag, Halvdan og Jarle

9.

Frihet

Eg tenke tilbake tel våren førtifem. 

Vi bodde i ei bygd langt heimefra. 

Då blei frihetas dør åpna på klem. 

Det vi då fikk, gjorde oss glad. 

Eg ha nok heist flagget hvis eg hadde hadd ett,

 men eg såg det førr meg, rødt kvitt og blått. 

Livet i eksil blei plutselig lett. 

Tankan på heimen gjorde oss godt.

Ferden heimover i vårsolas glans, 

slettes aldri ut av minnenes bok. 

Skøyte og sjarka mot nord uten stans. 

Menneska med flagg kom fra hver krok. 

Lykkelig måtte all folket være, 

som igjen eide ett ett land med frihet og fred. 

Derførr må ungdommen vårres lære 

å ikke glømme alt det folket vårres led. 

Eg sko ha heist flagget i september syttito. 

Då vi kjempa førr landet mot unioon. 

Vi jubla førr seieren og sinnan fikk ro. 

Det va slådd sprekka i en bastion. 

I sinnet mitt va flagget fremdeles reint. 

Det va like rødt kvitt og blått, 

førr i frihetas forpost va det ikke før seint

 med solidaritet i stort og i smått.

Eg heiste flagget en novemberdag i fjor. 

Det lyste i rødt kvitt og blått. 

Folket sin seier va virkelig stor. 

En av de største vi ha fådd. 

Friheta føltes så uendelig god, 

der eg sto i adventdagens skjær. 

Eg va stolt, eg va glad då eg førsto, 

at frihetas forpost, det e her.

Eg heise mitt flagg en maidag i år. 

Det e reint, det e rødt kvitt, og blått. 

Det vidunderlige landet der friheta rår. 

Der vi e oss sjøl i stort og smått. 

Gaven vi fikk førr femti år sia, 

den blei før oss så uendelig stor. 

Det va frigjøringsvår over fedrelandets jord. 

Derførr heise eg flagget med stolthet og glede,

 førr å vise at flagget og folket er ett. 

Vilje og kampånd er ennå telstede. 

Vi står på og meine, førr det vi meine e rett. 

La dem komme og prøve seg mot oss. 

Vi ha vist at vi står sammen i ei felles sak. 

Frihetstrangen bruse som en vårkåt foss. 

Fargan i flagget gjør ryggen vårres rak.

forord til diktsamlinga "Man tenke så mangt"