48.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Nissen

Mitt forhold til nissen e vel ikke av det man kan kalle førr overbevisanes, bortsett fra at eg ha vikariert før den såkalte julenissen ved enkelte anledninga. Når eg sei julenissen, førklares det med at i min verden e det to sorta nissa. Det e den nissen som leve heile livet i fjøs og på låve, og den som bor ute i periferien, enten det no e på Nordpolen heller i Storhaugen. 

Enkelte framstille den norske nissen som en brautanes fyr i lang rød kappe med ei messingbjelle i handa, og som sei: Ho-Ho. Den karen har ikke nokka i den norske eventyrverdenen å gjøre. Han førnærme den norske folketrua og rokke med den norske nissens tradisjona.

No har eg ikke nokka vitenskapelig dokumentasjon på nissans klesdrakt, levemåte heller adresse, Men i min eventyrverden har eg ei klår forestilling om at dem finnes og har kver sine oppgava. 

Fjøsnissen leve sitt liv sammen med katta og e en nøysom og pirkate kar som ikke like rot og slendrian. Hannes oppgave e å se at alt fungere og at dyran på gården har det godt. Han passe på at de firbeinte får godt stell og tar seg av syke dyr. Han trøste òg når nokken har det trist. Gammel folketru og tradisjona passe han på, førr på en skikkelig norsk nissegård e det ikke rom førr slendrian. Redskapa og andre ting ska ikke ligge å slenge på gårdsplassen. Alt har sin bestemte plass i nissen sitt system. Gammel folketru sei òg at redskapa og andre gjenstanda må stå inntel veggen på juteaften, førr dem som farte ute den kvelden har det travelt, og hvis dem blir hindra blir det trasige tie. Det e fjøsnissen klår over, så på de gårdan som har nisse e alt reint og ryddig på julekvelden. Tel gjengjeld førr alt arbeidet ska han ha julegrøt med rosiner, sukker, kanel og et diger smørøye i midten, servert på låven julekvelden. At nokken gårda ikke har fjøsnisse kommer antakelig av at man ha glømt tradisjonen med grøt tel nissen. Fjøsnissen e en grei kar, men e det nokka han ikke like, då går han. 
Klesdrakten tel fjøsnissen kan ikke sammenlignes med julenissens. Eg ser førr meg at han har varme og solide heimelaga klær. Dem e ikke fagerik, men gammel fjøsnissetradisjon tellate at nisselua og strømpan har duse og naturlige farga. 
Alt i alt kan man nok kalle fjøsnissen førr en solid arbeidskar. Han gjør alt arbeidet som husbondsfolket ha glømt å gjøre, både ute og inne i fjøs og stall. Det gjør at både menneska og dyr trives. Selv om han har sine bestemte meininga og krav, høre han tel både i fjøs og stall, og i min eventyrverden. 


I motsetning tel fjøsnissen e julenissen en meir fargerik og åpen person. Han bor der ei bestemor, en bestefar eller andre førtellera bestemme. En myte førtelle at han bor på Nordpolen, men det kan diskuteres, førr alt avheng av kem som førtelle og den bygda vedkommende bor i. Så han kan like godt bo i Storhaugen eller Langbakken. Han har stor familie og framkomstmidlan hannes variere også med førtelleran. Men han kommer alltid fram på julekvelden. Eg ha hørt at han bruke reinsdyr, geitebukk, snyskuter trøsykkel og andre framkomstmidla. Ja, eg veit med sikkerhet at han òg ha brukt bil, men det veit ikke førtelleran.
Julenissen sine oppgava e å bringe ut julegava på juleaften. Han ska vistnok åsså føre kartotek over snille barn. Så førtelle nokken at han har eget verksted kor heile familien arbeide, Han ska òg være forbilde og gjøre folk gavmilde og kontaktskapanes. I likhet med fjøsnissen e han glad grøt, så han stikk nok innom låven på julekvelden. Kvert år før jul e julenissen å treffe, ikke berre på julaften, men nokså lenge før jul. På butikka, kjøpesentra og butikkvindua e han et symbol på en heilt anna verden enn der han i virkeligheten starta. Litt anna misjon har han i førjulstia når han stikk innom barnehaga, gamlehjem eller på veldedighetsbasara. Han kan brukes tel så mangt, den karen.
Tradisjon og folketru kreve at klesdrakten tel julenissen ska være fargerik. Eg ser han førr meg omtrent sånn: Rød nisselue (varemerke for nissen), rød trøye, blå bukse, røde strømpa og rødt/kvitstripat skjerf, og sia eg stamme fra komagfolket sitt rike e komaga det selvfølgelige fottøyet (men han får sjølsagt lov tel å følle moten).
Selv om julenissen e importert, e en grein av julenisseslekta blidd så ekte norsk at den e tadd med i folkesjela, enda den ikke e i slekt med folketruas fjøsnisse. Men dem har det tel felles at begge i utgangspunktet står for det gode på kver sin måte.


Eg håpe inderlig at vårres fjøsnisse og den norske greina av julenisseslekta fortsatt får bestå. Så mi henstilling tel riksantikvaren e at dem må fredes. Og for arbeidsplassan sin del må vi vel òg godta den kommersielle nissen med hannes skrøpeligheta. Det blir en kunst å holde de her nissegreinan fra kverandre, men vi får prøve så godt vi kan. 

God jul

------------

forord tel fortellinga

29.

Buketten

Dem kom inn i gangen med et hemmelig smil,

ho bestemor må komme, det va ingen tvil.

Med hendern bak ryggen, med øya så spente,

ho bestemor må komme, vi kan ikke vente.

Ho bestemor kom. Nei, sko du ha sett. 

-Ha dåkker plukka en fin markblomst-bukett.

Ei glad bestemor og to flotte jente.

-Takk førr buketten, no e det is i vente.

Blomsterbukett og ansikt som stråle, 

bestemortanka kan man ikke måle.

Det e ikke tvil om at en enkel bukett

skape glede og gjør kverdagen lett.

En sjølplukka bukett fra ei barnehand, 

vise en varme, ekte og sann.

Ho bestemor blei både rørt og glad,

et nytt avsnitt på minnenes blad.

-------------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

47.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Helg og slenghelg

Før i tia, den gang folk enda hadde god tid, va det viktig å holde på gamle tradisjona. Både lokal språkbruk og skikka holdt lenge stand mot modernismen og forfininga av både dialekta og levemåte.

Ho bestemor og hennes generasjon hadde sitt levesett basert på trua, selv om mange av dem ikke va det man kalte før troende. Førr dem va det viktig å følge det som va ansedd som som rett og riktig i forhold tel både folkeskikk og religion.

Når eg skreiv "god tid", så meine eg at det ikke alltid va nødvendig arbeid som blei prioritert. Eg huske spesielt èn gang en kar som tidlig en morran, midt i tørrhøykjøringa, erklærte at i dag går han tel Karnes før å besøke han gammel-Didrik. Vi fikk tørrhøyet i hus det året også.
Det va heller ikke uvanlig at en prat over gjerdet med naboen godt kunne vare èn time, sjøl om det va travelt. Førr ikke å snakke om kaffekoppen i nabogården. Den blei ofte lang. Mange ganga kunne man høre ette et sånt kaffeslaberas: "Du store verden, eg som har brødeig som går". Allikevel va det ingen katastrofe, og alt fortsetta som før. Kom det ei seivøe opp bortførre støa, kasta man det man hadde i hendern og rodde ut. Arbeidet man holdt på med rømte ikke, det bare venta på å bli fullført.

Som overskrifta førtelle tenke eg spesielt på helligdaga og det man kalte før slenghelg. Førr det å holde helg va viktig den gang. De gamle va så opptadd av det at man kunne nesten se på himmelen når det stunda mot heller va helg. No har det vel nokka å gjøre at man førr det første fikk helligdagsklær på seg, men også at man blei bada tel helga. Det hendte ikke at man såg en båt på fjorden på søndagan. Ette kvert tøyde man seg så langt at man tel nød rodde ette klokka fem på ettermiddagen. Støyende lek va nokka man ikke likte. Kniv og saks brukte man ikke unødig på søndaga. No va det litt tøyelige det her, men før besteforeldre-generasjonen va de her tingan absolutte og nesten ukrenkelige.

Slenghelg e vel et uttrøkk som mange idag ikke kjenne heller ha hørt om. Slenghelga va et bevis på at man hadde tid og ikke minst et behov før litt rekreasjon i en hård og arbeidsom kverdag. Allikevel hadde de her dagan en bakgrunn i folk sitt forhold tel troen og det religiøse. No e mine kunnskapa om de her tingan og ka som e bakgrunnen til de enkelte dagan, så mangelfulle at eg ikke kan komme med nokka nøyaktig redegjørelse, men eg forsøke ette beste evne.

Sleng helligdag va en dag man begrensa arbeidet førr å markere at det va helg. Man sysla inne i huset og gjorde alt nødvendig småarbeid. Men man rørte ikke heller starta med større ting, og mange benøtta dagen tel å gå på besøk. Enkelte betrakta allikevel dagen som strengt hellig og markerte det òg. De dagan man kalte førr slenghelg va betrakta som viktige og strengt hellige. Det va jo lovpålagte helligdaga en gang i tia, men va redusert tel merkedaga. Mest sannsynlig pga det man kalle samfunnsøkonomiske årsaka. Men de gamle som levde i våres barndom holdt de her dagan hellig.

Når eg no skal skrive om de her dagan kan eg like godt begynne med 3. juledag. Så lenge eg kan huske holdt man en slags helg på tredjedagen. Man gjorde det aller nødvendigste, gikk på, heller fikk besøk. Man kan godt seie at tia mellom jula og trettendagen gikk på sparebluss. I litt meir religiøs sammenheng va dagen viet evangelisten Johannes.

Sjette januar, trettende dag jul, også kalt hellig tre kongers-dag. Vist nok handlet det om Jesu fødsel og dåp, så det va mange gamle som holdt streng helg den dagen. Ellers var det en slags avslutning på jula slik at man kunne begynne å arbeide for fullt. No va det vel et fåtall som som holdt seg unna arbeid så lenge, men det e ikke tvil om at det låg i folkesjela og respekten før det de gamle sa og gjorde. I riktig gammel tid va det en lovpålagt helg. Før dela av den ortodokse kjerka e 6. januar juledag, og feires i nokken land.
Maria budskapsdag, 25 mars, va òg en dag de gamle holdt i hevd. Det viktigste va at Maria på den her dagen skulle ha fått budskapet om Jesu fødsel. Den norske kjerka ha besemt at dagen skulle legges tel den første søndagen nærmast 25.mars. Hvis den falt på 1.påskedag heller palmesøndag, legges dagen til 5. søndag i faste. Ette kvert blei det færre og færre som holdt helg på den her dagen. No e det vel berre den ortodokse kjerka som feire dagen.
Bots og bededagen huske eg òg som slenghelg. Den va lagt tel 4. fredag ette påske, men blei nok fløtta antakelig av samfunnsøkonomiske grunna tel siste søndag i oktober. Allikevel va det mange som huska på dagen og markerte den.
St. Hans-dagen va engang i tia helligdag, og blei feira som døperen Johannes sin fødselsdag. Då vi va unga va det mange gamle som holdt en slags helg . Det va en slags høytid over dagen, og når man i tellegg markerte midtsommaren, blei den sittanes i minnet.
Alle helgens-søndag va opprinnelig lagt tel 1. søndag ette pinse, men blei førr lang tid sia fløtta tel 1. søndag i novenmer. Det va jo søndag, så folk holdt helg og blei av mange betrakta som streng helg.

Mikkelsmesse, 29. september, va vel antakelig ikke betrakta som slenghelg, men dagen va vikig førr de gamle. Dagen va viet erkeengelen Mikael, og va helligdag i eldgammel tid. Ette kvert blei den òg tel høsttakkefest. I våres daga va den en merkedag, førr det va første vinterdagen. Kjerka fløtta høsttakkefesten tel en dag i oktober som passa lokale forhold, og første vinterdagen fløtta man tel 14.oktober. Ellers sko man være ferdig med høya, og avlinga tadd i hus.

Det va de viktige merke- og slenghelg-dagan eg kommer på. Koffør de ha festa seg i minnet mitt e ikke godt å seie, men eg huske de gamles prat og meininga, så før meg e det viktig å ta dem fram.
Vi hadde òg to helligdaga som ikke alle betrakta som helg, men som blei respekter av iallefall nokken. Det va 1. og 17. mai. No va vel 17. mai litt meir stuerein enn 1. mai. Sistnevnte hadde oppstådd av intet, så i enkelte kretsa va den oversedd. Eg kan ta med at 14. april e første sommardagen, og hvis vatnet fraus natta tel 14. april, kunne det fryse i 40 netter.

Når eg no ha prøvd å få meg helligdagan i min barndom, må eg innrømme at mine kunnskapa e svært mangelfull, men eg ha prøvd å få med det viktigste. Bakgrunnen ligg så langt telbake i tid at det kreve så mykke meir enn eg kan bidra med.

Ellers huske eg at syvsovardagen den 27. juli va en viktig merkedag før de gamle. 10. august kalles Larsok. Den va en gang enkirkelig helligdag, men eg huske ikke at nokken betrakta den som det. Men dem hadde den i minnet, antakelig som merkedag. Larsok varte heilt tel Barsok, den 25. august, som òg hadde en religiøs bakgrunn, men som antakelig bare va endel av de gamles merkedaga. Det variere mykke fra landsdel tel landsdel om ka betydning merkedagan hadde.

Endel av de såkalte slenghelg-dagan va viktig før de aller eldste. Mange holdt helg og meinte at hvis man ikke holdt helg akkurat den dagen, trengte man ikke holde helg andre daga heller.

----------

forord tel fortellinga

60-årsdagen, 1993 (32)

46.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Arbeidsliv

Som eg tidligare ha nevnt kunne man ikke være kresen når det gjaldt arbeid i min ungdom. Dem som ikke hadde råd tel å gå på skole måtte ut i arbdslivet, førr det va ikke økonomi å gå heime å drive dank. Førr mitt vedkommende blei det fiskebåten og seinare utrulig mange sorta jobba med førskjellige arbeidsoppgava.

De fleste ungdomman starta anakelig på fiske, førr så fortsette med det man kallte førr lausarbeid (førskjellige arbeid). Ette kvert som det kom igang større prosjekta, va anleggsarbeid det som ga mest igjen. Med tia spesialisere nokken ungdomma seg. Dem blei sjølærte bygningsarbeidera forskalingssnekkera, mur og pussera og malera. Mens endel blei berre jord og steinarbeidera, som i seg sjøl ikke e nokka fag. Den siste gruppa tok jobb på fiskebruk, og nokken blei døktige filetskjærera, men tok òg sløyejobba i seisesongen, som va ei gullgruve hvis man va villig å abeide 12-15 timas arbeidsdaga.

Eg tok pause i fiskerian, og det va på tide å prøve seg i anleggslivet. Der va det større muligheta og sikrare inntekt. Når man i begynnelsen av femtiåran begynte å bygge en ny militærleir på Skjold i Øverbygd, kom anledninga tel å skifte beite. Det blei ette kvert mange fra Lyngen som jobba der og det va behov for alle sorta handtverkera og grovarbeidera. Eg va heldig og fikk jobb der, og ette kvert utallige oppdrag. Grunnlønna den gang va 3 kr og 24 øre timen, men hvis man blei plassert som hjelpesmann i arbeidslag som hadde oppdrag på akkord, fikk man betalt ette som laget hadde klart å vri ut av akkorden. Da fikk man grunnlønna på lønningsdagen og det såkallte bakskuddet blei utbetalt når akkorden va oppgjort.

I den tia eg jobba på Skjold va eg hjelpemann tel en rekke gruppe spesialista. På hvert enkelt sted va betalinga forskjellig ettersom man fikk betalt ette akkorden, eller at man hadde fådd løfte om fast timebetaling førr det oppdraget.

Den tyngste jobben eg hadde va då eg va handtlangar tel taktekkeran. Det va skiferhelle som blei lagt på takan, og tekkeran sko ha hellen på taket, så det va min oppgave å få dem opp dit. Då va det lettare å være handtlangar tel mureran og pusseran. Det va bare sørge for at dem hadde mørtel og stein. Så fikk man òg lov tel å prøve pusseskeia.

Kom man med i et støypargjeng va man sikra god timesbetaling. Den beste akkorden eg opplevde hadde eg aleina. Man støpte golvan direkte på hardpakka jord. Til å stampe jorda hard måtte man bløyte den og sia stampe den med ei jomfru. Jomfru var et redskap som besto av firetoms-fire boks som va bunta sammen og sto på ende (ca 70 cm lange). Fra bunten gikk det opp et handtak. Så sto der og brukte handmakt, og stampa. Det var tungt arbeid over lang tid, for eg stampa både garasje og messegolvan. På den her akkorden hadde eg 7 kr og 15 øre timen. Til jul var det slutt på mitt første forsøk på større anlegg.

Året etter bar det opp på finnmarksvidda. Der hadde Selmer fått anbud på å bygge ut Gaggavatnet og Lailafossen i Skoganvarre for Loustejohka Kraftlag. Det va et trivelig anlegg å jobbe på, førr anlegget lå 2-3 km fra bygda slik at vi var et eget lite samfunn. 20-30 mann med tre kokke va rysta sammen til en stor familie i ei gammel tyskerbrakke.

For oss fra Lyngen blei det allsidige oppgava, men det som sitt som spikra hos meg e nok det fysisk tyngste døgnet i mitt liv. Anlegget hadde èn 1,5 tonns lastebil som blei brukt til alle forma for transport. 12-15 mann ble ofte kjørt til Porsangmoen for å bade. Men det var jerndøgnet eg skulle skrive om.
En fredag skulle gålvet i stasjonen støypes. Det her arbeidet måtte foregå i ett til gålvet var ferdig. Eg og en sjåfør blei beordra tel å kjøre sement fra lageret til to halvgale støypargjenga. Dem va profesjonelle støypera som hadde et tempo av en anna verden. Avstanden mellom lageret og stasjonstomta var ca 800 meter. Den gang var det 50 kg sement i sekken og de va lagret helt opp under taket. Vi startet fredag morran kl 7 med å kjøre sement med den lille lastebilen. Det sku bli et døgn man aldri glømme. Støypinga som va på akkord foregikk i et morderisk tempo, og vi med den lille lastebilen klarte så vidt å holde støyperan med sement. Å løfte 50 kg ned fra øverste laget av sekka røyna godt på arman.Vi kjørte hele fredagen, natt til lørdag og lørdag formiddag til kl 12. Å beskrive korsn man såg ut ette over ett døgns opphold i sementstøv, lar seg ikke gjøre. At man va gåen fysisk e ett, men man var grå fra innerst til ytterst. Når man så bare hadde kaldt vann til å vaske det verste av seg, fortell det om de sanitære forholdene på anlegg den gang.

Vi fikk ette kvert forskjellige oppgava, men den artigste va at vi blei sendt som handtlangera til en gammel dykkar. Han hadde ansvaret for å bygge en fangdam for å lede elva i et anna leie, slik at man kunne støype demninga. Dykkarn var gammel i firmaet og var vel det man kan kalle for enerådende. Han gjorde som han ville og det han bestemte seg for. Eg og en annen kar blei beordra til hente grastorv slik at han kunne tette demninga på bunnen. Med hver våres trillebår henta vi grastorv 3-4 hundre meter borte. Det gjorde vi i flere uke. En kompis hadde den flotteste jobben. Han skulle pumpe luft til dykkarn, men på signal skulle dykkern opp. Da måtte han skru ut luken på drakten og legge en skjei snus i munnen på karen, skru igjen luken og sende ham ned igjen. Vi fikk beskjed fra gamlingen at uansett om vi arbeidet eller hadde fem minutta, så sku vi fortsette med det sjøl om sjefen eller anleggsteknikeren kom.

Brakkelivet var nokka for seg sjøl. Godt kameratskap, men òg litt gnissinga, særlig når enkelte ikke klarte å forsone seg med livet på brakka. For man må huske på at det var mange forskjellige typa menneska. Det ga mange episoda og lyda, men dem som hadde vanskeligheta med å innrette seg ette det, fikk problema. Men det ble aldri nokka anna enn småsurking.

Det var jo midt i sameland, så èn episode huske eg godt. En søndagskveld sent på høsten satt vi i spisesalen da to sama kom inn. Dem ville selle reinkjøtt. Kokkan kjøpte det vi hadde bruk for, og da saman sku gå blei dem bydd mat og soveplass på gålvet siden det va ruskevær og mørkt, nokka dem takka nei til. På mandag morran i syv-tia, når vi gikk ut på arbeid, lå begge og sov under kver si bjørk, med kofta over hodet. Da va samene enda et naturfolk, no e de fleste asfaltsama eller plastsama.

Året ette va eg igjen i Skoganvarre, Da var vi fire ungdomma som hadde fådd jobb som linjearbeidera. Vi ble innlosjert hos ei eldre dame. Møringan bodde i hovedhuset, mens vi fire fra Lyngen bodde i et lite uthus. For oss var det en fordel førr vi blei etterkvert kjent med ungdomman fra bygda, og bua våres blei samlingsplass om kveldan. Da oppdaga eg at det eg hadde hørt i barndommen virka, fordi ungdomman snakka samisk seg imella når dem ikke ville at vi skulle forstå. Eg skjønte mye av det som blei sagt, men sa ikke nokka. Men engang røpa eg meg, og da ble det ekstra stas.

Arbeid på finnmarksvidda om sommarn kan være en prøvelse. Mygg og knott-svermene va voldsomme, så det va uutholdelig mange ganga. Vi måtte gå med brødskiva og kaffekoppen i hendene for å få nyte en matbit noenlunde i fred. Når det gjeld mat forøvrig va vertinna våres god å lage mat. En rett vi ette kvert blei lei av va stekt ørret og røe i rømmesaus. Handelsmannen va òg yrkesfiskar i Gaggavannet. Han leverte fisk til vertinna titt og ofte. Fisken va jo god og sjelden for oss til å begynne med, men vi savna jo selvfølgelig skikkelig fisk. En dag kom fiskebilen med fersk sei som var to-tre daga gammel. Eg ha vel antakelig ikke smakt bedre fisk enn nettopp der og da. Muligens va et måltid med lettsalta torsk på en restaurant i Oslo under en ferietur, på samme nivået.

Eg ha nevnt bolig og mat, men vi måtte ette kvert fløtte ettesom linja blei bygd. Det bar ned til Lakselv, kor vi blei boanes i såkalte Nissen-brakke. Det va skur av bølgeblekk uten isolasjon, og heile arbeidslaget blei boanes på samme rom. Kokka våres va gift med èn av nordmøringan, og da blei selvfølgelig menyen raspeball i lange bana.

På den her tida va ikke alle minnan ette krigen helt borte. Under stolperøysinga inne i militærleiren på Porsangmoen, fant vi et helt skjelett som antakelig var resta av en russefange. Nede ved Hamnbukt fant vi et kranium og beinresta, sikkert ette en russefange det òg.

Anleggstia i Porsanger va ei artig og spennanes tid. Vi va jo unge og kom i kontakt med mye av plassans ungdom samtidig med kameratskapet og miljøet i brakkelivet.

Men alt har sin ende og eg blei ette kvert pelsdyrrøktar, bryggeriarbeidar, pelsdyroppdrettar og ikke minst postmann. Så min yrkesbakgrunn blei mangesidig og ikke minst spennanes.

----------------

forord tel fortellinga

28.

Vårtegn

Ka ha skjedd i natt mens vi sov? 

I går når vi la oss va det nordvest og kov. 

Gråspurven kvitre, det e vår og danse. 

Det kjennes på luften, det må du vel sanse.

Den karen ha kvitra om vår mang en gang. 

Dryp det av taket i januar høre man sang, 

som fortelle om vår sånn smått om senn, 

men så slamre nordvesten døra igjen.

Et ørlite vårtegn fikk eg en dag i februar, 

då landvinden blåste over fjell og skar. 

Skjura bar kvista tel nermaste tre og skvatra: 

-no vil eg ha bjørka mi i fred. 

Tidlig i mars hørtes måsen sitt vårmål, 

nokken kalte det førr skrik og skrål. 

Men når havellas vemodige sang kom inn, 

tentes en ørliten vårgnist i mitt sinn.

Tjelden, den elegante herremann, 

25 mars, dau eller lewanes på Loppasand. 

Snytitinga i april høre også med i min vårrevy, 

selv om det kommer èn meter sny.

Eg vente på fleire, men no e det våres vår. 

Sånn som han ha vært kvert einaste år. 

Kuling og snyfokk med sørpe og regn. 

Forventningan stig med kvert einaste tegn. 

En velkommen gjest, en svart kvit kar, 

med en stemme som få andre har. 

Omtrent midt i mai kommer gjesten. 

Fluesnapparn overtar og ordne festen.

Våran ha kommen og våran ha gått. 

Eg ha sedd dem, både i stort og smått. 

Ingen va like, men ga oss det samme, 

den lyse sommarns evige flamme.

-------- 

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

45.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Sosialisme

Når eg no skal gjenskape et innlegg eg ha hadd i avisan førr mange år sia, kreve det en begrunnelse førr at eg kanskje høres bitter og skuffa ut. Bakgrunnen førr det her innlegget starta allerede då eg va guttunge og vokste opp på Mellemjord. Det va endel fattigdom, særlig før krigen, så folk va opptadd av å få betre kår. Det igjen skapte politikera og politisk interesse.

På butikken hannes Isak Øvergård (Mellemjord Handel, som den heita) va senteret førr politikk førdi handelsmannen va topp aktiv politikar. Den gang besto klientellet på butikken av arbeiderparti-folk og kommunista med et par innslag av venstre og høyrefolk. Når dem så møttes på butikken førr å vente på posten, høre siste nytt, fisketien og diskutere politikk, sei det seg sjøl at det blei vårres lille kultursenter. Når en politisk bemerkning plutselig blei slengt ut va det ikke lenge førr loddan tel desimalvekta hoppa på disken.

Vi som va unga blei vant tel det her, så vi merka ikke så mykke tel det. Men det ser ut tel at eg allikevel e blidd mljøskadd førr det e ikke tvil om at mitt samfunnssyn og politiske syn e blidd farga av miljøet.
Når eg som voksen opplevde at politikera fra mitt eget parti begikk grove overtramp når det gjaldt å mele si egen kake og korrupsjon ette kvert syntes å bli godtatt, va det slutt førr mitt vedkommende. Eg klarte aldri å underkaste meg partipisk så det va tel det beste at eg ikke blei med videre. Derførr skreiv eg et støkke i avisan og her e det:

Moderne sosialisme

Min første befatning med politikk fikk eg i en landhandel på Mellemjord i Lyngen. At eg sko ta farge av de teldels hårde diskusjonan som pågikk mens kallan venta på posten ante eg ikke då, men det e klårt at eg blei merka førr livstid.

Butikken, som vi sa, va et lite kultursenter i bygda. Her møttes man om kveldan ette at kveldsfjøsstellet va unnagjort og man ville ha litt avveksling fra garnbøting og andre gjøremål. Det brukte å begynne pent og førsiktig, alt ette kem som va telstede. Det va førr det meste arbeiderpartifolk og kommunista med innslag av et par høyrefolk og like mange venstre-sympatisøra. Utskiftinga forekom sjelden, men det merkas når nokken va vekke. Det va òg nokken som ikke va poltisk interessert. Førr dem va det viktigare å få posten. Regissøren va døktig, han visste ka slags knapp han sko trøkke på når daustilla inntraff. 

Førr oss unga betydde de her treffan ikke nokka, men når man over et lengre tidsrom hørte argumenta og at en part får problema enkelte ganga, sa det seg sjøl at man registrerte det og ette kver blei forma ette omgivelsan.

Ette kvert som utviklinga gikk blei det slutt på kulturkveldan. Posten kom tidligare og fleire fikk fast arbeid. Tidsnøa begynte å gjøre seg gjeldanes, og ikke minst at folk fikk meir penga i mella nevan førte tel en fremmedgjøring av miljø og menneska. Man va ikke så avhengig av kverandre lengre, og begynte å få ferdigtygd politikk gjenna radioen. Ette kvert blei man voksen og reiste ut, og av den grunn kom bort fra miljøet.

Men eg førr min del ha aldri klart å kvitte meg med min politiske barnelærdom. No e vel den antakelig nokka utvanna, den som all anna barnelærdom, men eg e endå i stand tel å kalle en krakk førr en krakk.

Det kan man i mange telfella ikke seie om de moderne politikeran, det være seg på topplan heller i nærmiljøet. Man gjer gjerne avkall på sin overbevisning hvis man ved det kan få et ekstra politisk bein å gnage på. Og det politiske beinet (muligens fleire) bruke man på en sånn måte at man fjerne seg bort fra grunnfjellet i politisk sammenheng. Førr i mange telfella blir politiske bein og posisjona brukt på en skammelig måte. Man utnøtte sin posisjon tel å mele si egen kake, og det verste av alt e at sosialistan går førre med et godt eksempel.

På kultursenteret i den lille butikken va sånne menneska ikke mykke verdt. Førr ikke å snakke om sånne parti som støtta sånne typa og stilte som garantista førr dem. Uansett parti heller gruppering, akkurat den sia av politikken va det ikke uenighet om i vårres verden. No e det dessverre en realitet, sjøl i lokale partilag, der det e viktigst å få være med, uansett pris.
Kan hende e det tia som ha utviska de politiske skjellelinjen, og som gjør at de politiske partian ha fådd førr mykke vatn, og av den grunn ha mista konturan.

Men tel sist e det menneskan bak partian det kommer an på, og når man ikke ha lært å bruke kart og kompass på en riktig måte, ja da må det gå galt. Misførstådd sosialisme, ja alle misførstådde meninga og teoria ha ført tel så mykke elendighet i verden at no må varselklokken begynne å ringe, sjøl førr den mest hardbalne politikerspira, men òg førr de garva gutan som trur at dem e nokka. Bli som onga og begynn på nytt. Det e ingen skam å snu.

-------------

forord tel fortellinga 

44.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Språk

Først må det understrekes at eg ikke e språkmektig. Eg har prøvd å bevare dialekten eg vaks opp med så godt som mulig. Noen engelske glosa fikk eg med meg fra framhaldsskolen. Man hørte jo tre språk i oppvekståran uten at man fikk nevneverdig med seg, iallefall av kvænsk, men litt mere fra den samiske dialektvarianten. Det fantes så utrulig mange innslag av dialekta og miljøbetoninga som man måtte måtte forholde seg til, alt ette kor man jobba eller kor man va.

I Lyngen på strekninga Koppangen-Furuflaten med avstikkar utover Kjosen, va det et hav av dialektvarianta og uttrøkk avhengig av kor enkelt slekt kom fra og lokale ord og uttrykk som hadde gådd seg til gjenna fleire tiår.

Militært språkbruk har vel de fleste av mannfolkan opplevd, både i den offisielle delen og på brakka. Spesielle ord og uttrøkk, og ikke minst seremonia, har prega militærlivet bestandig. Den daglige tjenesten kunne nok òg by på utfordringa, for der måtte man uttale seg kort og konsist som det blei sagt.
Brakkelivet kunne nok òg bli nokka kronglate, især når man e tolv mann med hver sin dialekt og bor på samme rom. Det fikk eg erfare på Mineberget i Fredrikstad. I en gammel tyskebrakke bodde vi tolv mann på ett rom. Der va det elleve andre dialekta å forholde seg til. En kar fra Bøverdalen og en fra indre Sogn hadde eg store problema med.

Kvert yrke har òg sine spesial-utrøkk, nokka som hete term. Ette kvert som man skifta jobb måtte man lære seg nye uttrøkk og vendinga. Den største omveltinga førr meg va da eg begynte i posten. Da ble eg kjent med det offisielle språket som brukes av høytstående byråkrata. Da blei det språklige utfordringa, særlig når det gjaldt oppgava i forbindelse med utdanning. Selve ordbruken virka grei, men man måtte gå store omveia før å få med seg betydningen.

Ord og vendinga kunne oppfattes forskjellig. Det va ikke sikkert at mine arbeidskamerata i Finnmark oppfatta mine språklige skrøpeligheta på samme måte som folk sørpå.

Vi bodde over tredve år i Olderdalen, og den dialekten de hadde der va endel forskjellig fra min. Det gjaldt særlig ord og utrøkk brukt i samme anledning som meg. Men der, som i Lyngen, e språket farga av tre stammas møte; med familie-varianta av dialekta.

Enkelte menneska har uhyre lett førr å skifte dialekt. Noen som fløtta sørover trengte bare noen måna før man begynte å knote fordi de skjemtes over sin nordnorske dialekt, mens andre gjorde det ubevisst.

På Solhov folkehøgskole va nynorsk det språket man ønska at alle skulle bruke, men vi som brukte bokmål fikk ha det som våres som hovedspråk. Allikevel stauka vi oss igjenna Ivar Aasen sin språkvariant på en måte som gjorde at vi ikke fikk trekk i karakteran.

Det e ikke alltid like enkelt å takle språkproblema når ingen av partan har valgmuligheta. Det fikk eg erfare en gang på postkontoret. En busslast med spanske kvinnfolk, kor endel av dem absolutt ville kjøpe et frimerke av alle de verdian vi hadde. De snakka bare spansk, og eg prøvde med alle de internasjonale uttrøkkan som kom førr meg. Det tok si tid før vi va kommen igjenna prosessen. De lokale kundan kom og gikk, og vi jobba febrilsk med å få avslutta handelen. De lokale kundan kom tilbake og eg måtte bare beklage mine dårlige språkkunskapa. Då va det en av naboan kom med en replikk som letta på trøkket. Prøv med samisk, sa han.

Med Tre-stammas-møte e det naturlig at i bygde med tre språk vil de her ettekvert låne ord fra kverandre. Derførr har det finsk/kvænske lånt litt fra samisk og omvendt. Allikevel opplevde man at når noen snakka våres kvænske dialekt i Finland, blei vedkommende forstådd, og våres samiske dialekt blei forstådd i samiske omåda. Så den moderne tia ha skapt unaturlige skillelinje i områda av Tre-stammas-møte-distriktan.

På forskjellige reisa og arbeidsplassa blei det mange nye ord og uttrøkk som man måtte forstå og forholde seg tel, for på anleggan va det folk fra heile landet. Va man på stolperøysing på finnmarksvidda i lag med nordmøringa, måtte man vite ka ei dreft va. Det va steinkile som vi låste stolpan med. På tømmerhogst i Østfold fikk man vite ka et hælvt tjau va. Det va nemlig ti. Det her va bare eksempla på ka man kunne risikere å høre rundt om i landet.

Det norske språket har utallige varianta, nokka som e naturlig i det langstrakte landet våres. I tellegg har vi kråkespråket og røvarspråket, som vi brukte som barn. Så har vi nokka som hete kroppsspråk, og nokka som kalles språkforderving, så skulle det meste være tadd med.

---------

forord tel fortellinga

70-årsdagen, 2003 (31)

43.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Det her skreiv eg i 1985, den gang det va krise i fjordan og på kysten. Då folk som rodde på fjorden førr å få ei kokning fisk, enten det va med garn, lina eller juksa, og som ikke va fiskera, blei uglesedd og tel og med jaga på land med trussel om anmeldelse. Det va så galt at folk ikke fikk gje kokfisk tel naboan engang.

Taperan

Det ha i moderne tid dukka opp førskjellige uttrøkk som betegne en oppstått situasjon, og som plassere folk i ei egen gruppe. Fjord- og kystbefolkninga e ette kvert havna i den gruppa man med overbevisning kan kalle førr "taperan". 

Kem som har ansvaret førr at et av de mest strevsomme og nøysomme folkegruppan e havna i en sånn situasjon, kan diskuteres. Men det e ikke tvil om at det e fleire som må ta skylda, sjøl om alle dem som har ansvaret bedyre si uskyld. Tråleran sei klart og tydelig nei, og det samme sei reketåleran. Sildesnørperan og seisnørperan riste på hauet og sei: -nei, det e ikke vårres skyld. Det ser ut som om juksa, garn og linekallan som tross alt ha fådd ei lita kvote som avlat fra myndighetan, blir mistenkt. 

Heilt nede på skalaen finn vi ei gruppe som e ustøtt av det gode selskap og synes å ha blidd syndebukka førr at havet e nesten tømt. Det e alle dem som i kombinasjon med andre gjøremål ha klart å holde Hypoteken, Landbruksbanken, Husbanken og Sparebanken på avstand ved at dem ha ha hadd fjorden å ty tel. No må dem lure seg ut på fjorden førr å stjele seg kokfisk. Indirekte e det da de her sliteran ha fådd skylda førr elendigheta. Det tel tross førr at myndighetan og representantan før de aktive redskapan godt veit kem som ha tømt havet. 

Eg e ikke fiskar no, men ha hadd det som levevei i minst ti år. Eg ha vært med på å måkke fiskeøngel på havet ette nokken hal med reketrål, vært med på å levere grønnsporing tel sildoljefabrikkan i Øksfjord og Tromsø. På Nordkappbanken var det store skavla av småfisk ette tråleran. Førr ikke å snakke om sildeyngel som det gikk ti av i ei fyrstikkeske. Alt det her ha eg både vært med på og sedd med egne aua. 

Derførr e det bittert å oppleve at ingen tar anasvar, men rope på høgare kvote. Ka skal menneska som alltid har henta sin lille andel av havets rikdomma i slit og nøysomhet, si? Med et pennestrøk e dem flerra av kartet og blir kjeppjaga på land. Det spørs hvis myndighetan virkelig gikk inn i lovverket, ka dem ville oppdaga da. Det er nokka som heite hevd. Eg trur at juksakallan va dem som kunne slå i bordet med nokka så fint som lengst ansienitet. Og der spørres det ikke ette A og B blad i fiskerimantallet. Tråleran og snørperan måtte pent stille bakerst i køa. 

Kor lenge skal en sånn diskriminering av ei folkegruppe vare? E det førberedelsa tel ei ny evakuering som e i gang? Politiske krefta gjorde jo som kjent et mislykka innspill for kort tid sia. Fiskeridepartementet forberede seg på folkekonsentrasjon på vestlandet ettesom dem ga fleire telleggskvote dit enn retningslinjen dem sjøl hadde laga. E det mannen nordfa som ska være evakueringssjef? 

Eg e ikke lenger avhengig av å fiske førr å holde det gåanes, men ror gjerne ut ette kokfisk. Det ha eg gjort i førti år. Det e usannsynlig at eg ror i femti år tel, men ror gjør eg så lenge eg klare uten å spørre om lov. Det håpe eg at dem som virkelig treng det gjør, så får vi heller ta ei kronerulling tel eventuelle bøter.

Forleden snakka eg med en eldre mann som sa omtrent det her: "Vi ønske ingen bort fra havet, men alle må vise respekt førr naturen, samtidig som dem ikke glømme solidariteta. Nokka enerett kreve vi ikke, men vi kreve at vi blir behandla på lik linje med andre". 

Det vise at fjord- og kystfolket enda har litt igjen fra de hårde tredveåran då en kasse fisk fra Lofoten skapte glede i heiman. Har landet råd tel å radere de her menneskan vekk fra fjordan og kysten? 

-----------

forord tel fortellinga

42.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Før i tia og no teldags

Førr oss som ha opplevd før i tia og no teldags og ha sedd utviklinga, e det all grunn tel å stoppe opp førr å tenke. På en rekke områda e førandringan så store at man sko tru at det ikke va samme sak.

Ta no førr eksempel politikken. Før i tia diskuterte man politikk med en og anna kraftsalve No tel dags e man ikke så opptadd av politikken, men meir interessert i kem motstanderan ha hadd sex med og ka kjerringen demmes sei tel det. I moderne politikk kommer det av og tel menneskelige uttrøkk som vise at den normale sia av politikken ikke e heilt død, som førr eksempel "sauan e allrighte dyr". Selv det e nok en del forfina, førr i gamle daga hadde man ikke utenlandske ord å ty tel. Man brukte heller kraftigere uttrøkk førr å understreke alvoret. To eksempla som vise at skjellelinjen i politikken nok va større den gang enn no: En venstremann sa det sånn. "Nordlys lyg som hesten trave". På en kveldsåpen butikk i heimbygda mi small en fiskarneve i disken med følgende kommentar fra eieren: "Det e sant, førr det sto i Nordlys". Når så mange politikera no plutselig kommer ut av skapet ette at dem e sikra levebrødet førr en heller fleire perioda, det og i skarp kontrast med gamle daga, då dem ikke torte å kommet av skapet, hvis dem overhodet hadde nokka skap å komme utav.

Det man kalle kultur e ei anna sie med før i tia og no teldags. Den gang va nesten all kultur basert på underholdning. Det va viktig, førr dagan va så full av alvor at folk hadde behov førr å ta en utflukt i en anna verden. No teldags dreie nesten all kultur seg om å lære. De einaste som virkelig vise fram ei menneskelig sie e dem som lage lokal-revyen og enkeltpersona som ikke tar seg sjøl så høytidelig. Dem ha innsedd at folk treng nokka i kverdagen som ikke e fullpakka av lærdom og advaranes peikefingra. Det starte allerede i barnehagen, og i mange tilfella ska ikke ungen klatre i buske heller på en stein, førr det e fali det. Og hvis dem ska leke må det være nokka dem lære av. Alt ska være ferdigtygd når dem ska ut og møte verden. Sånn fortsette det videre i livet. Man ska lære av alt enten det e et teaterstøkke heller fjernsynsprogram. Filman no tel dags overser eg heilt, førr det e slutt på romantikken. No e det revolveren og fantasifigura som ska fortelle oss kordan verden e. Vi hadde no helst sedd at vi rei inn i solnedgangen med kjæresten foran på hesten. Når man ser på religiøse program sko man tru at Vårherre ikke forstår norsk, førr dem søng på engelsk. Vi som e gammel og ikke ha lært så mange språk sitt som spørsmålstegn med åpen munn, førr selv om melodien e fin klare man ikke å vri på kjeften sånn at det blir engelsk av det. Men eg e overbevist om at når de gamle som levde før oss ba så skjønte Vårherre ka dem sa, og eg trur no ikke at han ha glømt norsk selv om modernismen ligg som ei svøpe over alt vi foretar oss.

Selv om kulturen vårres den gang va begrensa, hadde vi allikevel en kultur å førholde oss tel. Vel nok va den simpel ette nåtias begrepa, men vi visste ikke av nokka anna vi som vokste opp i utkantan. Om vi ikke lærte så mykke av den, så blei det nokka av de fleste av oss. Vi lærte å arbeide, og de fleste av oss lærte òg å oppføre oss som lovlydige borgera selv om alle tallan på selvangivelsen ikke alltid va i samsvar med virkeligheta. Sia det va så mange som prøvde seg blei det betrakta som hobby og ikke som ulovlighet.

Det e utrulig at vi ha klart å tilpasse oss en del av det som e dytta på oss fra før i tia tel no teldags. Det finnes enkelte ting vi aldri gjer slepp på, og det e trua på at vi hadde det mykke betre då vi vokste opp, enda vi berre hadde èn lærar i alle fagan, og gikk kver fjortende dag på skolen, og starta arbeidslivet med å ta opp potetes før tre krone og femtiøre dagen og veivesentariffen va langt under 2 krone timen. Vi fire ikke èn tomme på det tel tross at vi får lønn den tyvende uten å legge to spona i kors. Så vi har det ikke så aller verst no heller, og takk førr det.

--------------

forord tel fortellinga

Nedlagt poststed i Båtsfjord kommune, 1990 (30)

9959 Hamningberg ble nedlagt 1.1.1992

41.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Sommerfiske

En sommer da eg va i begynnelsen av tjue-åran, blei eg gåanes nokken vikke heime uten å ha nokka å gjøre. Det va selvfølgelig ikke holdbart, sånn reint økonomisk. Plutselig blei det godt fiske på Lyngen. Det va særlig på Klakkan at folk drog mykke sei og torsk. Søskenbarnet mitt, han Nils Thiniussen, hadde en sjark på tredve-femogtredve fot som heita Havella. Vi fant ut at vi og sko ta nokken tura på fjorden. Vi va utstyrt med vanlig jukse som blei brukt på Finnmarka, såkallt atomjuksa som det heita i begynnelsen. Den besto av en svenskpilk nede og en rekke gummiongla oppover nylonsnøret. Antall gummiongla varierte ka og kor man sko fiske. Rekorden i Nordvågen va tjueèn storsei i et hal. Men dem førtellte at nokken hadde fådd trettièn auera på en gang.

Første kvelden låg vi midt blandt en rekke båta. De andre drog både sei og torsk mens vi knapt nok fikk kokning. Det begynte å se underlig ut, men då vi bakka oss nærmare de andre fikk vi førklaringa. Dem brukte gammeldags juksa med jarstein og fattel. På en tynnare taum nede brukte dem gummiongla og sluka. Fattelen gjorde at juksa skrevde sånn at hovedjuksa og taumen holdtes adskilt. Vi heiv oss i rigging tel gammel-metoden, og då blei alt førandra.

En kveld vi gikk ut satt ei enslig alke på sjøen bortom Karnesholman. -Slepp ut juksa sa kompisen. -Eg går ned å fylle olje på automaten. Eg hadde ikke fådd ut heile juksa før seien beit. Før han va kommet opp fra motoren, hadde eg ti storseia på dekket. Det som va så rart at så lenge eg fikk sei, fikk kompisen nesten ingenting. Men når han begynte å trekke den eine seien opp ette den andre, blei det stopp hos meg. Den natta blei fangsten på fire hundre kilo sei og torsk. Fangsten blei levert på Lyngseidet tel han Anton Sørheim.

Det va store mengda sei og torsk i Lyngenfjorden den sommaren, så det blei fisking kver einaste natt. Seien solgte vi som kokfisk på bygda før to og to krone og femti øre. Men det markedet va fort metta, så resten solgte vi til Anton Sørheim før en krone og femti øre stykket. Av og tel hengte vi fisken i de periodan det va nordavind.

Vi fiska godt i de vikken det varte, så vi blei å henge en god del. No va det her ikke av de varmaste sommaran så vi fikk bra kvalitet, trudde vi. Men då vi kjørte fleire hestelass utover tel Lyngseidet blei det meste vraka tel afrikavare. En liten dunge på kaia va heile beholdninga av prima vare. Men sånn va det så vi godtok det. Det blei ikke så mange kronan av nokken vikkes hårdt arbeid, men vi levde og trivdes. Vi va ikke kravstore den gang, men vi overlevde allikevel.

-------

forord tel fortellinga

27.

Kuveien

Kuveien, et minne fra ei svunnen tid, 

e borte førr alltid, det e sikkert som fjell.

 Der ho Perla, ho Rødlin og ho Rødsi

 leita seg heim når det lei i mot kveld.

 Den hørte med i barndommens rike,

 og besto både av gjørme og stein. 

Ei steinhelle va lagt over siket. 

Veien va kronglat og slett ikke bein.

Kuveien og de fleste som gikk der

 e ei linje på minnenes blad. 

I tankan kommer linjen igjen og igjen,

 og bestandig gjør dem meg glad. 

Vemod sig på når man sitt å tenke

 på tia som va og alle dem 

som klarte å knekke armodens lenke.

 Gammel manns drømma får smilet frem. 

Steinhella som ligg over siket 

og grinda i utmarksgjerdet, 

minne om veien i barndommens rike.

 Måtte dem begge få stå i fred. 

---------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

40.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Fisker- og småbruker

Nokka av det mest nøysomme folkeslaget som ha eksistert va den gruppa dem gamle daga kallte førr fisker- og småbruker. Betegnelsen va offentlig, og som regel stod de her folkan i fiskermantallet. Fiskaren og småbrukeren hadde ei kone som berre va husmor og mor, og blei og kalt førr kjerring. Det hendte nesten ikke at ho va nevnt i offentlige dokumenta, endå ho på sitt område va viktigare enn han "sjøl", som han ofte blei betegna som.

De her menneskan va omtrent midt på, heller litt under når det gjaldt sosial status. Det va litt avhengig av kordan dem klarte å takle kverdagen. Det igjen va avhengig av kordan det gikk på turan tel Lofoten og Finnmarka. Arv ga enkelte gang en god start førr nokken.

Så va det det her med menneskan sjøl. Den gang som no, va det teltak og pågangsmot som blei belønna. Det va ikke alltid at det stemte heilt, førr det va nokken som arbeidde som slava, men allikevel ikke klarte å komme seg vekk fra fattigdommen.

No for tia e det ikke lenger nokka som heite fisker- og småbruker, han e utrydda førr lenge sia. En så naturlig kombinasjon e blidd en torn i øyet på dem som styre, og i nostalgisk sammenheng bli han no kalt førr fiskarbonde.

Men de her menneskan som sleit og strevde nesten døgnet rundt førr å holde det gåanes, ha aldri stukke seg fram førr å få ære og berømmelse, selv om dem i lag med andre la grunnlaget førr den velstanden som folk no høste av.

Når en gammel mann no sitt og tenke telbake på heimbygda og omgivelsan, besto bygda førr det meste av nettopp fiskera og småbrukera. I utgangspunktet va alle i samme bås, førr det va arbeid og slit. No e det ikke sånn å førstå at dem som hadde fast arbeid, slapp slitet og kampen førr telværelsen selv om dem hadde sikker inntekt. Det va berre det at dem visste ka dem hadde å rutte med, mens den største gruppa titt og ofte kom heim med en bomtur i sekken.

Då va det ofte ei kollosal hindring og en stor utfordring førr å komme seg videre. Skylda på
butikkan og premien førr fiskarmantallet va ikke betalt. Dem som hadde banklån å stri med hadde ikke penga tel avdrag og rente. Derførr låg det ofte et rekommandert brev å venta når han kom heim fra tur. Det å få en gul varsel-seddel i posten betydde nesten aldri nokka godt. På fiskarspråket betydde det stormvarsel.

Då hadde ho som va heime og ansvaret førr hus, fjøs og en skokk med unga, i mange vikke sedd ka vei det bar. Den einaste trøsta va at i fjøsen va det dyr som ga mat og klær. Det betydde lite at ho måtte arbeide og slite seg førderva med å holde det gåanes. Ho visste at det va mange som delte samme skjebnen. Det merkelige va at uansett kor dårlig folk va stilt hadde dem både råd og tid tel å holde helg på søndagan. På lørdagskvelden når ungan va bada og kveldsgrøten va ferdig, va det helg. Då stellte man berre inne og i fjøsen med det mest nødvendige. Både kniven og saksa va lagt i bordskuffa, og der sko dem ligge tel det blei ørk igjen. Dem nådde like langt som det folk gjør i dag, selv om respekten førr kviledagen e vekke no tel dags.

Førr oss som vaks opp i den tia og fikk litt føling med den knallhårde kampen førr telværeisen, va det en naturlig ting å være med på både arbeid og bekymringa. Selv om ungan blei skåna førr det meste, hørte man og følte når det røyna på som verst. Derførr va det ofte at små arbeidsnevva kom i sving, og det føltes òg som at det monna lite grann. Når man no tenke ette va nok fellesskapet i familian med på å dempe den uroa som ofte følgte med bomtura og dårlige tide.

Når no fisker- og småbrukeren og hannes ektemake for lengst e strøkken ut av offentlige dokumenta, og man e gådd over tel nokka man meine e finare titla, klare man ikke å viske ut det faktum at det e dem som bar børren førr at småbygde i fjordan, i sundan og på kysten overlevde.

Eg ser dem førr meg alle de trauste kvinnfolkan som la grunnlaget førr at samfunnet ette kvert røyste seg opp av elendigheta, og utvikla sakte men sikkert tel det samfunnet som vi no e i ferd med å bryte ned. Dem va i fjøsen, i stua, i vedskogen, i tangfjæra og dem satt oppe om nettern å strikka, lappa og sydde. Dem vandra som urverk med børtre og bøtte morran middag og kveld, førr dyran sko ha sitt stell. Og enkelte rodde tel og med litt heimefiske førr å skaffe mat tel huset. I telleg sko ungan på skolen, og då måtte dem kunne leksen sine. Men småbrukarkjerringa blei aldri nokka meir en at det ho gjorde va en selvfølge. Det sko berre mangle, va en vanlig oppfatning. Ho hadde jo mann og barn å ta vare på. Men det va ikke mange som tenkte på at de her sliteran sitt arbeid betydde enormt mykke førr samfunnet.

Selv om han "sjøl", som dem sa, hadde en yrkestittel å slå i bordet med, betydde det ikke at hannes status i samfunnet førandra seg. Han va nok respektert førr det arbeidet han gjorde, men i andre sammenhenga va han en av den grå masse som ikke betydde så mykke i den store sammenhengen. Han va nødvendig når det nerma seg valg, heller når nokka sko bli gjort på billigst mulig måte. Men man spurte sjelden ka han ellers meinte. Hannes innsats både heime og ute på havet går det ikke ant å nedvurdere. Ikke nok med at han sko brødfø familien, men han måtte slåss mot storm og mørke på havet og førr en menneskeverdig telværelse førr seg og sine. Tia ettepå ha vist at både ho og han klarte oppgavan, selv om det røyna på og gikk på helsa laus. De fleste av dem kvile no, og vi i vårres velstand e iferd med å glømme dem og demmes utrulige innsats.

Man glømme aldri de store øyeblikkan som det va når lofotfolket kom heim, og at det då vanka kjøp-sirupskake heller pølse fra han Aune i Tromsø. Då va de grå dagan glømt førr ei stund.

No e det mulig at det her e nostalgi, men tankan kom en av de siste dagan en november-måned då eg satt ved varden på Brusen i Skjervøy (Trollet som det populært blir kalt). I et nydelig vær med utsikt over et eventyrrike blir man andektig. I takknemlighet over kor godt man har det, blir det naturlig å tenke på dem som la grunnlaget førr velstanden vårres med blodslit i fattigdom. Det føles godt å gjømme på minnan om et sterkt og nøysomt folk som ga alt førr seg og sine.

----------

forord tel fortellinga

Judith og foreldre, 1964 (29)

Halvdan, Judith og Lise

39.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Minnenes tur (2009)

Ette kvert som man blir eldre vender tankan oftare og oftare telbake tel barndommen. No va selvfølgelig ikke alt rosenrødt den gang, men det e merkelig at de lyse og flotte minnan alltid kommer i forgrunnen.

Førr meg blei minnan om barndommens fjelltura tel Lomvatnet så påtrenganes at eg tidlig i vinter bestemte meg førr å gjøre et forsøk med en minnenes tur. No e det sånn at alder og helse kreve ekstra førberedelsa, akkurat som idrettsfolkan førre en konkurranse. Man kan jo ikke risikere å måtte snu på veien. Det hadde blidd mat førr ulvan og et nederlag førr en gammel krok.

Sommaren i år ha ikke vært pålitelig, og når man bor ute på kysten e det ikke alltid at det man ser ut gjenna stuevinduet e i samsvar med det været dem har litt lenger inne. Når skodda ha logge ned på kaikanten ha latmakken og tvilen begynt å gnage. Tel slutt holdt dem på å vinne førr det e sterke krefta i de to.

Når dagen endelig blei bestemt, måtte kroppen ha tid tel å førberede seg på en anstrenganes dag. Derførr va det skuffanes å våkne opp om morran å høre vestavinden suse og se skodda i fjelltoppan. Himmelen i vest va kollsvart, så det syntes å bære mot utsettelse. Men ette kvert begynte man å se blåflekka på himmelen, og då tok eg laus, riktignok to ferge førsenka, men i et flott turvær. Passelig varmt med en svak kjølanes bris.

Det e lenge sia eg ha setta av en dag som berre sko brukes tel minna og nostalgi. En sånn dag må man være aleina, i alle fall på fjellturen, førr man kan ikke gå å vase i føttern på andre og hefte dem vekk. Og så e det en opplevelse at det e så stillt at man kan høre fjellstillheta.

Starten på turen blei nokka førvirranes, førr de gamle stian va ikke meir der dem sko vere. Der vi tok inn kyrne om kveldan va no berre skog. Den ruta eg hadde planlagt va gjengrodd så eg måtte fortsette beint fram førr å ikke havne på ville veia. Det va nesten så galt at eg angra på at eg ikke tok med kart og kompass. No gikk det bra, eg kom meg over myra, over Moarahakk og oppover Stelen og Hvilebakken.
Men eg kom litt førr langt ned så eg måtte opp gjenna et plantefelt som ikke sko vere der ette min husk. Der sko vere nokken seljekjerra med fin tørr-selje tel kaffebålet. Antakelig ha dem som planta grana tenkt at det va seljekjerra litt lenger oppe. Heldigvis fant eg både tørr-eine og tørr-selje lenger oppe, så kaffikoken va berga. Men utførløypa vårres fra Brendtbakken og ned Hvilebakken va vekke. Den va i si tid utfordranes, i alle fall førr oss som ikke va så dristig.

Då eg kom så langt opp at eg blei kvitt kratt og anna vegetasjon som va tel hinder, særlig førr pusten og skankan, va det som om barndommen kom telbake. Vaddasen va gjenkjennelig og Ortalia va nesten som før. Nokken fleire buske, men like bratt. Ka gjør vel det når man kan sette seg ned å spise markjordbær. Det gjorde at turen blei endå meire vellykka.

Då eg endelig va oppe følte eg trang tel å utstøte et brøl, akkurat som sleggekasteran og kulestøteran gjør. Det va en følelse som ikke kan beskrives. Endå betre føltes det når eg sto ved vannkanten. Då seig en underlig ro over meg. Det va vemodig å gå på teltplassen tel Mellemjordgutan. Der vi så mange ganga hadde spissteltet og grua. Mange herlige måltid med stekt kjøe og grovbrød med heimsmør på, får en sentimental gamling tel å smatte med tunga. Du verden førr et miljø og oppvekst vi hadde.

Men no va det tid førr kaffi og brødskive med brunost på. Mens eg venta på at kjelen sko kokes reiste eg i en slags drømmeverden. Eg såg oppover mot Kavringstinden og begynte så smått å planlegge på en ny tur. Ei midnattsolnatt i 1947 førgylle tankan, det va en mektig opplevelse. Men då va det en liten rest av meg sjøl som protesterte. Tel slutt blei eg enig med meg sjøl om å legge vekk sånne tanka. 

Eg såg òg kjente plassa kor fleire familia va på søndagstur førr å se ette saua og ha seg kaffepause. Brødskive med rabarbrasyltetøy og gomme va snadder førr oss unga i fjelluften. Turen blei ekstra fin hvis man fikk kontakt med sin egen sau med lam. Familietura utover tel Sennemyra ette kommagsenne dukke òg opp i minnet. Det artigste va å se sennesekkan som rulla nedover de bratte lien. Berre det gjorde turan tel nokka fint. 

Mens eg satt der kom òg minnet om de femten kjøen som vi bar i kaffekjela utover fjellet tel Henrikelva. Vi hadde store plana om å få dem tel å bli tel stor fisk. Skoddenetter ved Lomvatnet dukke òg opp. Skodda gjorde ingen ting, vi levde i vårres lille verden der og då. De små bjørken på holmen speila seg i et blankstille vatn akkurat som den søndagen førr lenge sia. Masse folk va på fjelltur, og vi som hadde overnatta benøtta finveret tel å bade. Eg kunne ikke svømme ordentlig unntaken på rygg. Når de andre svømte tel holmen sko ikke eg vere dårligare. Der og då setta eg førr første gang fotan på holmen, det det va et flott øyeblikk, men de andre flirte av ryggsvømminga. De voksne skjentes litt, men - se det gjorde ingenting. 

Kaffen ha vært ferdig lenge allerede, men den drømmereisa eg tok mens kjelen kokte vil eg førr alltid ha gjømt i mitt innerste. Den bar vel preg av gjensynet og kanske avskjeden, men du verden førr en opplevelse. Det kan ingenting i verden ta fra meg. Stillheta, den velsigna stillheta fyllte meg med andakt. Ikke en gang ei sauebjelle førstyrra idyllen.

Mens eg spiste et herremåltid som besto av tørreine-kaffi og brødskive med brunost på, såg eg utover vårres barndoms rike. Det virka som om steina, bakka, myre og småbekka kjente meg igjen og hilste meg velkommen heim. Då seig det på meg en mektig følelse som ikke kan beskrives.

Bålet blei sløkt og nedturen begynte. Ned mot Lillevatnet fikk eg en liten smak av moltebær. Det va ikke mange, men igjen en hilsen fra barndommen. I lia på nersia av Sagamran låg det resta ette en sau heller et lam. Ka som va skjedd med det e ikke godt å seie, sånn ha det vært bestandig. Det e ikke alle som kommer heim fra sommarbeitet. Det begynte å røyne på knean på veien ned mot hytta på nersia av Cholli, men humøret og formen va fim, så nedturen va som en lek. Eg va så vidt innom hytta førr å se kordan den no såg ut. Det e utrulig at ei åpen hytte kan holdes så godt i hevd, så bygda må få en kompliment fra meg. Det e fantastisk. 

No føllte eg stien nedover dalen, og la merke tel at den va godt oppmerka. Fra Hvilebakken gjenna Stelskogen tel Gaiskeloftan, gikk det òg en oppmerka sti. Her va det utrulig kor mykke olderskogen va nedråtna. Det va trist å se den sia av naturen også. Gaiskeloftan og lia på øversia e i ferd med å gro igjen av skog, men man nikka gjenkjennanes tel steina og formasjona. Då eg passerte Langbakken og Storsteinbakken, såg eg ette den gamle kuveien over myra. Men no såg eg berre store areala med fint oppdørka jorde, så det blei å følle en vei som e kommet ette siste gangen eg va der. 

Men eg kom meg heilskinna tel bilen og gammelstua, litt trøtt og utkjasa, men vel telfreds med at eg hadde gjennaført den her minnenes tur. Hadde det her vært en skolestil, og vi hadde vært fleire, så hadde eg avslutta med at vi va alle enige om at det hadde vært en fin tur. Eg e utrulig glad og kanske litt kry over at eg besto prøven. La gå med at det va en god del nostalgi og litt sentimentalitet i prosjektet, men det har vel antakelig med alderen å gjøre. Man e jo ikke nokka ungsau lenger, og når man tenke på alle de gamle kameratan som e gådd bort, alle dem som va med og gjorde barndoms og ungdomstia tel et flott minne, då e det ikke nokka skam å bekjenne at også den delen av turen røyna på en av Mellemjordgutan.

---------

forord tel fortellinga

26.

Novemberdag på fjorden

Då eg kom ut på trappa slo frosten i mot meg. 
Gradestokken viste syv kalde grader. 
Fjorden ligg speilblank, så fjellan får speilt seg,
 og vise fram lier, knausa og trær uten blader. 
Alt ligg telrette førr turen eg ska ut på.
Hvis løkka e god blir det kokfisk å få. 

I naustdøra stoppe eg opp lite grann, 
og ser om det e skjellis på tur. 
Når kraftforsyninga sleppe ut masse med vann
 kommer isen og den karen e lur. 
Så sette eg ut båten og begynne å ro. 
Litt spent det e eg, blir det kokfisk montro. 

Kjølbordet e klomna, så spissa lek som ei korg. 
Men det e lite å gjøre med skaden i dag. 
Dagan e kort, så det gjeld å få setta snikan. 
Fersk fisk tel middag gjer stort velbehag. 
Dagranda veks og fargan e mange. 
E det rart at tankan tel en drømmar bli lange.

Snikan e setta. No blir det å vente,
 så hysa og torsken får tid tel å ete. 
Fin, fin makrell fra agnforsyninga sitt lager. 
Den va ikke billig, men eg får svimlanes rente. 
Frisk luft, men eg har neglebit i vente, 
og naturoppleveisa som forfedrene fikk i si tid. 

Første sniken e oppe og fangsten blei bra. 
En småsei, ei hyse og en kjevling ligg i stampen.
 Eg egne på nytt og ser ette mea der eg setta den ut. 
Vindgråen ha ført meg bort fra der eg setta i sta. 
Svartbak, havørn og andre fugla e med.
 Utvanna agnbita gjer ikke svoltne maga i fred. 

Dagslyset i november har det travelt må vite.
 Det e ikke kver dag det får vise seg fram, 
når gråvær, snykov og høststorma kommer. 
I dag ser man fargan i naturen, og det e ikke lite. 
Kontura på himmelen, snyflekka på jorden.
En eventyrverden sedd i fra fjorden. 

Alle snikan e draggen. Eg ser ned i stampen, 
slett ikke verst. Det bleikokfisk også i dag, 
tel og med ei kveite. Ikke rare lappen, 
men ho va der, nesten heilt på tampen. 
Dem sei at småfisk føre handa tel munnen. 
Det e tanka som kommer den her adventstunden.

Båten skure mot fjæra. Eventyrstunda e borte. 
Den må brukes og nytes når dagan e korte. 
Det e svinkaldt, men humøret e på topp.
Fisken må sløyes og båten ska opp. 
Det blir godt å få ovnsvarme i kroppen. 
Fersk fisk og middagskvil, det e no toppen. 

--------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

38.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Lov og orden

Det e artig når det dukke opp tanka og minna sånn heilt plutselig. En dag kom det førr meg (som han sa, emissæren) at lov og orden i mi ungdomstid va nokka heilt anna enn i dag. I vårres virkeområde Lyngseidet med omegn, va det den gang lensmann, lensmannsfullmektig og to heller tre betjenta. Man kan i ettetid lure på om behovet va telstede, men sånn va det no den gang. Lensmannsdistriktet va stort. Det omfatta Lyngen, Storfjorden, Kåfjorden og dela av Ullsfjorden. Lensmannen hadde egen båt som han brukte heilt tel ei tid ette krigen.

Vi som ette kvert blei ungdomma like ette krigen va vel som ungdomma flest. No hadde vi ikke så mykke av kronasja, men vi krauma oss no tel å skaffe oss sykkel, og då va vi berga. Aksjonsradiusen blei utvida, og med det fulgte spenninga. No hadde vi et redskap tel å utfordre både nepe- og gulrotland, eiera og ikke minst lensmannsbetjentan. Når eg nevne betjentan så e det fordi det va dem vi hadde mest å gjøre med. Det va jo greie kara, og dem va på vårres lag, men dem kunne være brysk med uniforman på. No va det ikke de heilt store konfiktan, men det va spennaes å sykle uten lys.

Datidens ordensmakt hadde ei sterk sie, å det va at dem va ute blandt folk og snakka med folk. I tellegg tel utetjenesten va lensmannskontoret òg representant for Norges Brannkasse når det gjaldt assuranse. Så va det tvangsinndrivelsa, nabokrangel og ikke minst jakta på heimbrent og dem som dreiv på med det. Det va ikke så mange bila like ette krigen, men dem huka nokken uten sertifikat. Om dem tok promillekjørera huske eg ikke, men det murre nokka i bakhauet som antyde at det òg skjedde.

Den evige jakta på heimebrennera pågikk heile tia. Mange va uheldig og måtte se at heile surkatynna blei tømt ut, førr ikke å snakke om dem som blei tadd på fersk gjerning under produksjonen. Førr det herske ingen tvil om at lensmannsetaten hadde kartlagt den knallhårde kjerna av produsenta. Nokken ganga hadde dem flaks når dem avslørte salg. Det va særlig utførre festlokalan at salget foregikk. Men man produserte òg på bestilling.  

Ei historie som eg hørte en gang om det å sykle uten lys kan godt være sann, men eg kan ikke gå god førr det. Det va nokken som hadde skaffa seg sykkel med det man kallte førr frikrans. Man hadde begge bremsen på styret. Det va altså ikke fotbrems.
En periode va det populært å sykle uten lys, ikke bare førr å provosere, men også det at det va lettare å sykle når ikke dynamoen va mot hjulet. 

Lensmannsbetjentan va tel stadighet ute på kontroll i mørketia, særlig i helgen. Det va en kar med en sånn moderne sykkel. Han va litt påseila, og farta va stor ned en liten unnabakke. Nederst i bakken sto to bejenta og signaliserte stopp. Karen hørte ropet, men glemte at bremsen va på styret. Han havna på hau i et seljekjerr. Litt førslådd og førtumla kom han seg på føttern, og der sto lovens håndhevera. Han måtte gje både navn og adresse, og fikk 15 krone i mulkt førr å ha sykla uten lys. I det han sku ta sykkelen opp datt ei lerke av baklomma hannes. Betjentan tok lerka og fant ut at det va heimbrent. Men karen bedyra at det va Hedmarks bennevin (billig potetsprit tel 16 krone flaska). Men heimbrent va det og heimbrent blei dem enig om at det va. Spørsmålet va kor ha hadde fådd varan fra, stimte han sjøl? Nei, han hadde fådd det av en signaldaling. Ka han heita visste han ikke. -Kor skjedde det, spurte betjentan. -Eg fikk lerka bakom fjøsen hannes Kvien i Nordkjosbotn. -Førr der tok skrubben dram ilag, mens skikkelige folk va inne å drakk kaffe. -Betalte du mykke førr lerka, blei han spurt. -Ti krone. -Kordan visste du at det va signaldaling? -På dialekten og at det va typisk signaldals-heimbrent. Betjentan glømte å ta lerka fra mannen, og han fikk beskjed om å møte på lensmannskontoret førr å førklare seg og betale mulkta. Om han møtte opp og om han betalte, førtelle historia ingen ting om. -Dem sko ha visst ka eg hadde heime, ska mannen ha sagt tel kompisan. 

Det va vanlig at politiet dukka opp på festan på de førskjellige plassan. Det kan ikke bortførklares at det av og tel oppsto små uoverensstemmelsa som kom av sjalusi heller andre småting, og som har lett å bli forstørra når man ha fådd opparbeid krigshumøret. Det va no helst gamle folk, dem som va fra tredve og opp, som sto førr den underholdninga. Hvis det va litt fekting med arma, bannskap og trusla, brydde øvrigheta seg ikke. Men va det va bruk av knyttneva og meire alvorlige episoda, trådte loven i kraft. Eg huske ikke at nokken blei arrestert. Ellers brukte de festan tel å snoke ette heimbrent og dem som produserte førr salg. Sikkerhetsnettet va forholdsvis tett, så hvis ikke nokken babla i fylla va det ikke alltid at snokinga førte tel nokka.

Ellers huske eg at lensmannen og fullmektigen va i tjeneste sammen og va ute blandt folk. Det følgte som regel meir alvor med dem, men vi va vant tel å omgås øvrigheta, så vi hadde alltid klår margin når det gjaldt å tøye skinnfellen. No va det litt førskjell på demmes måte å være på enn betjentan. Når eg nevnte alvoret betyr det at vi hadde meir respekt når lensmannen og fullmektigen va ute. Men det må telføyes at lensmannen var en folkelig kar med humor, så det hendte nok at små konflikter løyste seg opp med smil.

Alt i alt hadde vi ei øvrighet som fungerte både på godt og ondt. I ettetid må man innrømme at vi fikk vokse opp i ei trygg bygd, kor lov og orden i stor grad va basert på det folkelige. Derførr va respekten stor, med endel ungdommelige avvik, blanda med utfordringa fra våres side, og en advarende pekefinger fra øvrigheta.

-----------

forord tel fortellinga

Ferie-bilde, 1987 (28)

Dag, Judith og meg

37.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Samferdsel og framkomstmidla

Når man i dag snakke om samferdsel samtidig som man ser telbake på forholdan i mi ungdomstid og kanskje litt lengre telbake, blir det nesten som et eventyr.

Vi hadde jo lokalen som tok omtrent to døgn heller litt lengre på en reise tel Tromsø. Ette kvert kom Troms Innland Rutebil med bussan som korta reiseita ned tel tre tima. Det var jo et stort skritt på veien mot den moderne tia. Utviklinga gikk fort, og fergeforbindelsen gjorde reisan enklar og snarare. Eg huske så vidt da fergan over Lyngen begynte å gå. Man hadde nokka å forholde seg tel, men under krigen gikk òg tyske landgangspramma i rute mellom Lyngseidet og Olderdalen. Med pramman betalte man ikke billett. Ettekvert kom ferga over Ullsfjorden. I første omgang ble sambandet betjent av ei fiskeskøyte, men det va et tilbud til folk som hadde behov for en snar tur til byen. Bytura blei òg gjort med den omfattanes kulltransporten som kom i gang like ette krigen. Det va vanlige skøyte som henta kull i byen for så å kjøre kullet ut til folk. Ellers føllte man med fiskeskøytan når de sku tel Lofoten, heller hadde tur tel byen. Sku man nordover måtte man ta lokalen tel Skjervøy heller tel Tromsø. Det viktigaste va at folk kom seg fram. Man va vant tel å vente, og at det tok si tid å reise.

For å komme seg fram tel arbeid heller tel forskjellige arrangementa kor de nå enn måtte være, måtte man ta i bruk alle tenkelige framkomstmidla. De mest naturlige måtan å bruke va lastebilan og fiskeskøyten. Og så hadde man jo òg syklan. Det å sykle tel f.eks Nordkjosbotn heller tel Riksmessa i Tromsø på dårlige grusveia, va i seg sjøl ingen prestasjon. Men når en del menneska vellte å kjøre i åpen lastebil tel Vitangi i Nord-Sverige for å se landsdelskamp mellom Nord-Norge og Nord-Sverige, heller tel Tromsø i samme ærend, ja da må man i dag innrømme at det grense tel galskap. Heller va det idrettsprestasjona på høgt nivå? Det vise bare at utviklinga ha gått med stormskritt. Vi va ikke helt bak mål når det gjeld kultur heller, fordi en rekke menneska drog med ei fiskeskøyte fra Kjosen tel Tromsø for å se storfilmen Tatt Av Vinden. Man kan vel ikke unngå å ta med de såkalte skrepphandleran og agentan som sykla gjennom heile landsdelen med sine småvara og agentura. I mange tilfella va dem et lite bindeledd mellom sør og nord.

Ette krigen kjøpte enkelte lastebila som va etterlatt av tyskeran. De blei brukt tel å frakte folk og å fløtte på gjenstanda, og tel nøttekjøring ellers. Det va vanlig at folk satt på lasteplanet.

Ette som tida gikk meldte behovet for persontransport tel og fra fotballkampa, arbeidsplassa og ellers ette behov. Riktignok hadde Hans Olsen begynt med bussa, men behovet va stiganes, og lastebileieran fant på nye metoda. Man skaffet seg gamle busskarosseria med tilhøranes seta. Dem blei satt på lasteplanet, og dermed hadde man busstransport med lastebilkomfort. Det gjaldt særlig i den tia da mange Lyngsværinga arbeidde på den nye militærleiren på Skjold. Da kom de på lørdag å henta folket, og kjørte dem telbake på søndag. Fotballtura tel Skibotn, Nordkjosbotn, Breivikeidet, Tromsø og mulige andre plassa med de her transpormidlan, va vanlig.

I litt gamlare daga va det òg vanlig å ta kortaste vei fra ett sted til ett anna, til fots. Eg veit at folk gikk gjennom Reindalen fra Lyngen tel Sør-Lenangen og omvendt. Folk gikk òg gjennom dala fra Ullsfjorden tel Storfjorden. Man gikk tel og fra ette proviant når man va på sildefiske i Kjosen. Evakueringshøsten gikk vi tel Kjosen for å handle hos han Johan på gjerdet, da de andre butikkan va evakuert. På den tia va sykkeln ettekvert blidd nokså vanlig. Ikke alle hadde sykkel, men man lånte hos dem som hadde. Og så hadde man jo hesten. Den va viktig for dem som hadde lang vei til handel. Han Post-Peder brukte sykkel om sommarn og kjørte med hest om vinteren, på strekninga Lyngseidet og Pollen.

Eg hadde nesten glømt båten. I første rekke tenke eg på folkan på Nordnes og Buollejokk, som hadde båten som eineste kontakt med butikka og post. Internt hadde dem bare føttern å lite på. Dem blei sett på som gjesta de gangan de va på våres sie å handla. I mange tilfella va det familiebånd og vennskap som blei pleid med en sånn kommunikasjon. Eg huske òg at folk fra Rottenvik og Kviteberg kom roanes på slektsbesøk tel våres bygd. I mange tilfella kom dem gåanes. Derfør e det på grensen til humor når man i dag lese om raseri når den lokale bussen e ti minutta forsinka.

No e alt det her bare minna, og e basert på en gammel manns hukommelse. Men det e artig å vite at man har opplevd det.

-----------

forord tel fortellinga 

25.

Oktoberdag 1985

No sko dåkker ha sedd fjorden

fra den plassen eg ser ha no.

Vestavind, torden og sjørokk.

Det e godt at ingen e utpå.

Eg ha sedd han verre ett par ganga før.

Andre ha seilt og kalt det god bør.

Dem va ikke skvetten de gamle ulkan, 

men då va det livberging det gjaldt.

Fisk betydde mat og utrustning førr turan

og berging mot bankan sine krav.

Dem kjempa og sleit førr seg og sine,

og klarte det òg, fortelle tankan mine. 

Båten, støa og sjarken e blidd romantikk.

Dem e okkupert av moderne skribenta.

Drømmera som, hvis dem va utpå i dag, 

ha vært hjelpelaus og førvirra.

Dem veit ikke ka arbeid og slit betyr.

Førr dem e det lektøy og luksus-utstyr.

No ser eg at han ha hissa seg opp

tel de heilt store høgden. Vestavinden, 

han tar lokket av havet i store flak

og knuse det før han strør det utover.

Sjørokket står langt opp i fjellan.

Kordan går det no med tørrfisken på hjellan?

Eg bekymre meg unødig, førr alt ordne seg

når man sitt høgt og har det bra.

Nokken vekte tørrfisk e ikke allverden,

førr moderne fiskera står han vel av. 

Kvotan blir større og forholda synes gode.

Fjord- og kystfolket ha fådd telbake motet.

Telbake tel fjorden sånn som han ser ut i dag.

Det ser ut som om mange snyfresera e i gang. 

I dag e det forhold førr sjøorm og draug,

førr været e sånn at dem heilt sikkert trives.

Akkurat no ligne Årøyholmen en orm i rokket

og Bunkholmen blir tel en draug i fokket. 

No ramle tordna og lyn flerre himlen

på kryss og tvers, og regnet sile ned.

Eg sitt her og trives, og kan ikke anna, 

førr fjorden og fjellan gjer livet verdia.

Av dem ha eg drukke livgjeanes dråpa.

Dem ha gjedd meir enn det eg hadde håpa.

På himlen ser eg at skyan ha revna,

men det e ikke sikkert at himlen blir blå.

Han har en egen evne, han som stelle med været,

det at han ikke vise fram alt på en gang.

Stormen og tordna fortsette, og regnet sile.

En vidunderlig dag får meg tel å smile.

-----------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"