MAN TENKE SÅ MANGT

41.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Sommerfiske

En sommer da eg va i begynnelsen av tjue-åran, blei eg gåanes nokken vikke heime uten å ha nokka å gjøre. Det va selvfølgelig ikke holdbart, sånn reint økonomisk. Plutselig blei det godt fiske på Lyngen. Det va særlig på Klakkan at folk drog mykke sei og torsk. Søskenbarnet mitt, han Nils Thiniussen, hadde en sjark på tredve-femogtredve fot som heita Havella. Vi fant ut at vi og sko ta nokken tura på fjorden. Vi va utstyrt med vanlig jukse som blei brukt på Finnmarka, såkallt atomjuksa som det heita i begynnelsen. Den besto av en svenskpilk nede og en rekke gummiongla oppover nylonsnøret. Antall gummiongla varierte ka og kor man sko fiske. Rekorden i Nordvågen va tjueèn storsei i et hal. Men dem førtellte at nokken hadde fådd trettièn auera på en gang.

Første kvelden låg vi midt blandt en rekke båta. De andre drog både sei og torsk mens vi knapt nok fikk kokning. Det begynte å se underlig ut, men då vi bakka oss nærmare de andre fikk vi førklaringa. Dem brukte gammeldags juksa med jarstein og fattel. På en tynnare taum nede brukte dem gummiongla og sluka. Fattelen gjorde at juksa skrevde sånn at hovedjuksa og taumen holdtes adskilt. Vi heiv oss i rigging tel gammel-metoden, og då blei alt førandra.

En kveld vi gikk ut satt ei enslig alke på sjøen bortom Karnesholman. -Slepp ut juksa sa kompisen. -Eg går ned å fylle olje på automaten. Eg hadde ikke fådd ut heile juksa før seien beit. Før han va kommet opp fra motoren, hadde eg ti storseia på dekket. Det som va så rart at så lenge eg fikk sei, fikk kompisen nesten ingenting. Men når han begynte å trekke den eine seien opp ette den andre, blei det stopp hos meg. Den natta blei fangsten på fire hundre kilo sei og torsk. Fangsten blei levert på Lyngseidet tel han Anton Sørheim.

Det va store mengda sei og torsk i Lyngenfjorden den sommaren, så det blei fisking kver einaste natt. Seien solgte vi som kokfisk på bygda før to og to krone og femti øre. Men det markedet va fort metta, så resten solgte vi til Anton Sørheim før en krone og femti øre stykket. Av og tel hengte vi fisken i de periodan det va nordavind.

Vi fiska godt i de vikken det varte, så vi blei å henge en god del. No va det her ikke av de varmaste sommaran så vi fikk bra kvalitet, trudde vi. Men då vi kjørte fleire hestelass utover tel Lyngseidet blei det meste vraka tel afrikavare. En liten dunge på kaia va heile beholdninga av prima vare. Men sånn va det så vi godtok det. Det blei ikke så mange kronan av nokken vikkes hårdt arbeid, men vi levde og trivdes. Vi va ikke kravstore den gang, men vi overlevde allikevel.

-------

forord tel fortellinga