27.
Kuveien
Kuveien, et minne fra ei svunnen tid,
e borte førr alltid, det e sikkert som fjell.
Der ho Perla, ho Rødlin og ho Rødsi
leita seg heim når det lei i mot kveld.
Den hørte med i barndommens rike,
og besto både av gjørme og stein.
Ei steinhelle va lagt over siket.
Veien va kronglat og slett ikke bein.
Kuveien og de fleste som gikk der
e ei linje på minnenes blad.
I tankan kommer linjen igjen og igjen,
og bestandig gjør dem meg glad.
Vemod sig på når man sitt å tenke
på tia som va og alle dem
som klarte å knekke armodens lenke.
Gammel manns drømma får smilet frem.
Steinhella som ligg over siket
og grinda i utmarksgjerdet,
minne om veien i barndommens rike.
Måtte dem begge få stå i fred.
---------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar