28. apr. 2014

27.

Kuveien

Kuveien, et minne fra ei svunnen tid, 
e borte førr alltid, det e sikkert som fjell.
 Der ho Perla, ho Rødlin og ho Rødsi
 leita seg heim når det lei i mot kveld.

 Den hørte med i barndommens rike,
 og besto både av gjørme og stein. 
Ei steinhelle va lagt over siket. 
Veien va kronglat og slett ikke bein.

Kuveien og de fleste som gikk der
 e ei linje på minnenes blad. 
I tankan kommer linjen igjen og igjen,
 og bestandig gjør dem meg glad. 

Vemod sig på når man sitt å tenke
 på tia som va og alle dem 
som klarte å knekke armodens lenke.
 Gammel manns drømma får smilet frem. 

Steinhella som ligg over siket 
og grinda i utmarksgjerdet, 
minne om veien i barndommens rike.
 Måtte dem begge få stå i fred. 

---------



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar