39.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Minnenes tur (2009)
Førr meg blei minnan om barndommens fjelltura tel Lomvatnet så påtrenganes at eg tidlig i vinter bestemte meg førr å gjøre et forsøk med en minnenes tur. No e det sånn at alder og helse kreve ekstra førberedelsa, akkurat som idrettsfolkan førre en konkurranse. Man kan jo ikke risikere å måtte snu på veien. Det hadde blidd mat førr ulvan og et nederlag førr en gammel krok.
Sommaren i år ha ikke vært pålitelig, og når man bor ute på kysten e det ikke alltid at det man ser ut gjenna stuevinduet e i samsvar med det været dem har litt lenger inne. Når skodda ha logge ned på kaikanten ha latmakken og tvilen begynt å gnage. Tel slutt holdt dem på å vinne førr det e sterke krefta i de to.
Når dagen endelig blei bestemt, måtte kroppen ha tid tel å førberede seg på en anstrenganes dag. Derførr va det skuffanes å våkne opp om morran å høre vestavinden suse og se skodda i fjelltoppan. Himmelen i vest va kollsvart, så det syntes å bære mot utsettelse. Men ette kvert begynte man å se blåflekka på himmelen, og då tok eg laus, riktignok to ferge førsenka, men i et flott turvær. Passelig varmt med en svak kjølanes bris.
Det e lenge sia eg ha setta av en dag som berre sko brukes tel minna og nostalgi. En sånn dag må man være aleina, i alle fall på fjellturen, førr man kan ikke gå å vase i føttern på andre og hefte dem vekk. Og så e det en opplevelse at det e så stillt at man kan høre fjellstillheta.
Starten på turen blei nokka førvirranes, førr de gamle stian va ikke meir der dem sko vere. Der vi tok inn kyrne om kveldan va no berre skog. Den ruta eg hadde planlagt va gjengrodd så eg måtte fortsette beint fram førr å ikke havne på ville veia. Det va nesten så galt at eg angra på at eg ikke tok med kart og kompass. No gikk det bra, eg kom meg over myra, over Moarahakk og oppover Stelen og Hvilebakken.
Men eg kom litt førr langt ned så eg måtte opp gjenna et plantefelt som ikke sko vere der ette min husk. Der sko vere nokken seljekjerra med fin tørr-selje tel kaffebålet. Antakelig ha dem som planta grana tenkt at det va seljekjerra litt lenger oppe. Heldigvis fant eg både tørr-eine og tørr-selje lenger oppe, så kaffikoken va berga. Men utførløypa vårres fra Brendtbakken og ned Hvilebakken va vekke. Den va i si tid utfordranes, i alle fall førr oss som ikke va så dristig.
Då eg kom så langt opp at eg blei kvitt kratt og anna vegetasjon som va tel hinder, særlig førr pusten og skankan, va det som om barndommen kom telbake. Vaddasen va gjenkjennelig og Ortalia va nesten som før. Nokken fleire buske, men like bratt. Ka gjør vel det når man kan sette seg ned å spise markjordbær. Det gjorde at turen blei endå meire vellykka.
Då eg endelig va oppe følte eg trang tel å utstøte et brøl, akkurat som sleggekasteran og kulestøteran gjør. Det va en følelse som ikke kan beskrives. Endå betre føltes det når eg sto ved vannkanten. Då seig en underlig ro over meg. Det va vemodig å gå på teltplassen tel Mellemjordgutan. Der vi så mange ganga hadde spissteltet og grua. Mange herlige måltid med stekt kjøe og grovbrød med heimsmør på, får en sentimental gamling tel å smatte med tunga. Du verden førr et miljø og oppvekst vi hadde.
Men no va det tid førr kaffi og brødskive med brunost på. Mens eg venta på at kjelen sko kokes reiste eg i en slags drømmeverden. Eg såg oppover mot Kavringstinden og begynte så smått å planlegge på en ny tur. Ei midnattsolnatt i 1947 førgylle tankan, det va en mektig opplevelse. Men då va det en liten rest av meg sjøl som protesterte. Tel slutt blei eg enig med meg sjøl om å legge vekk sånne tanka.
Eg såg òg kjente plassa kor fleire familia va på søndagstur førr å se ette saua og ha seg kaffepause. Brødskive med rabarbrasyltetøy og gomme va snadder førr oss unga i fjelluften. Turen blei ekstra fin hvis man fikk kontakt med sin egen sau med lam. Familietura utover tel Sennemyra ette kommagsenne dukke òg opp i minnet. Det artigste va å se sennesekkan som rulla nedover de bratte lien. Berre det gjorde turan tel nokka fint.
Mens eg satt der kom òg minnet om de femten kjøen som vi bar i kaffekjela utover fjellet tel Henrikelva. Vi hadde store plana om å få dem tel å bli tel stor fisk. Skoddenetter ved Lomvatnet dukke òg opp. Skodda gjorde ingen ting, vi levde i vårres lille verden der og då. De små bjørken på holmen speila seg i et blankstille vatn akkurat som den søndagen førr lenge sia. Masse folk va på fjelltur, og vi som hadde overnatta benøtta finveret tel å bade. Eg kunne ikke svømme ordentlig unntaken på rygg. Når de andre svømte tel holmen sko ikke eg vere dårligare. Der og då setta eg førr første gang fotan på holmen, det det va et flott øyeblikk, men de andre flirte av ryggsvømminga. De voksne skjentes litt, men - se det gjorde ingenting.
Kaffen ha vært ferdig lenge allerede, men den drømmereisa eg tok mens kjelen kokte vil eg førr alltid ha gjømt i mitt innerste. Den bar vel preg av gjensynet og kanske avskjeden, men du verden førr en opplevelse. Det kan ingenting i verden ta fra meg. Stillheta, den velsigna stillheta fyllte meg med andakt. Ikke en gang ei sauebjelle førstyrra idyllen.
Mens eg spiste et herremåltid som besto av tørreine-kaffi og brødskive med brunost på, såg eg utover vårres barndoms rike. Det virka som om steina, bakka, myre og småbekka kjente meg igjen og hilste meg velkommen heim. Då seig det på meg en mektig følelse som ikke kan beskrives.
Bålet blei sløkt og nedturen begynte. Ned mot Lillevatnet fikk eg en liten smak av moltebær. Det va ikke mange, men igjen en hilsen fra barndommen. I lia på nersia av Sagamran låg det resta ette en sau heller et lam. Ka som va skjedd med det e ikke godt å seie, sånn ha det vært bestandig. Det e ikke alle som kommer heim fra sommarbeitet. Det begynte å røyne på knean på veien ned mot hytta på nersia av Cholli, men humøret og formen va fim, så nedturen va som en lek. Eg va så vidt innom hytta førr å se kordan den no såg ut. Det e utrulig at ei åpen hytte kan holdes så godt i hevd, så bygda må få en kompliment fra meg. Det e fantastisk.
No føllte eg stien nedover dalen, og la merke tel at den va godt oppmerka. Fra Hvilebakken gjenna Stelskogen tel Gaiskeloftan, gikk det òg en oppmerka sti. Her va det utrulig kor mykke olderskogen va nedråtna. Det va trist å se den sia av naturen også. Gaiskeloftan og lia på øversia e i ferd med å gro igjen av skog, men man nikka gjenkjennanes tel steina og formasjona. Då eg passerte Langbakken og Storsteinbakken, såg eg ette den gamle kuveien over myra. Men no såg eg berre store areala med fint oppdørka jorde, så det blei å følle en vei som e kommet ette siste gangen eg va der.
Men eg kom meg heilskinna tel bilen og gammelstua, litt trøtt og utkjasa, men vel telfreds med at eg hadde gjennaført den her minnenes tur. Hadde det her vært en skolestil, og vi hadde vært fleire, så hadde eg avslutta med at vi va alle enige om at det hadde vært en fin tur. Eg e utrulig glad og kanske litt kry over at eg besto prøven. La gå med at det va en god del nostalgi og litt sentimentalitet i prosjektet, men det har vel antakelig med alderen å gjøre. Man e jo ikke nokka ungsau lenger, og når man tenke på alle de gamle kameratan som e gådd bort, alle dem som va med og gjorde barndoms og ungdomstia tel et flott minne, då e det ikke nokka skam å bekjenne at også den delen av turen røyna på en av Mellemjordgutan.
---------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar