38.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Lov og orden
Det e artig når det dukke opp tanka og minna sånn heilt plutselig. En dag kom det førr meg (som han sa, emissæren) at lov og orden i mi ungdomstid va nokka heilt anna enn i dag. I vårres virkeområde Lyngseidet med omegn, va det den gang lensmann, lensmannsfullmektig og to heller tre betjenta. Man kan i ettetid lure på om behovet va telstede, men sånn va det no den gang. Lensmannsdistriktet va stort. Det omfatta Lyngen, Storfjorden, Kåfjorden og dela av Ullsfjorden. Lensmannen hadde egen båt som han brukte heilt tel ei tid ette krigen.
Vi som ette kvert blei ungdomma like ette krigen va vel som ungdomma flest. No hadde vi ikke så mykke av kronasja, men vi krauma oss no tel å skaffe oss sykkel, og då va vi berga. Aksjonsradiusen blei utvida, og med det fulgte spenninga. No hadde vi et redskap tel å utfordre både nepe- og gulrotland, eiera og ikke minst lensmannsbetjentan. Når eg nevne betjentan så e det fordi det va dem vi hadde mest å gjøre med. Det va jo greie kara, og dem va på vårres lag, men dem kunne være brysk med uniforman på. No va det ikke de heilt store konfiktan, men det va spennaes å sykle uten lys.
Datidens ordensmakt hadde ei sterk sie, å det va at dem va ute blandt folk og snakka med folk. I tellegg tel utetjenesten va lensmannskontoret òg representant for Norges Brannkasse når det gjaldt assuranse. Så va det tvangsinndrivelsa, nabokrangel og ikke minst jakta på heimbrent og dem som dreiv på med det. Det va ikke så mange bila like ette krigen, men dem huka nokken uten sertifikat. Om dem tok promillekjørera huske eg ikke, men det murre nokka i bakhauet som antyde at det òg skjedde.
Den evige jakta på heimebrennera pågikk heile tia. Mange va uheldig og måtte se at heile surkatynna blei tømt ut, førr ikke å snakke om dem som blei tadd på fersk gjerning under produksjonen. Førr det herske ingen tvil om at lensmannsetaten hadde kartlagt den knallhårde kjerna av produsenta. Nokken ganga hadde dem flaks når dem avslørte salg. Det va særlig utførre festlokalan at salget foregikk. Men man produserte òg på bestilling.
Ei historie som eg hørte en gang om det å sykle uten lys kan godt være sann, men eg kan ikke gå god førr det. Det va nokken som hadde skaffa seg sykkel med det man kallte førr frikrans. Man hadde begge bremsen på styret. Det va altså ikke fotbrems.
En periode va det populært å sykle uten lys, ikke bare førr å provosere, men også det at det va lettare å sykle når ikke dynamoen va mot hjulet.
En periode va det populært å sykle uten lys, ikke bare førr å provosere, men også det at det va lettare å sykle når ikke dynamoen va mot hjulet.
Lensmannsbetjentan va tel stadighet ute på kontroll i mørketia, særlig i helgen. Det va en kar med en sånn moderne sykkel. Han va litt påseila, og farta va stor ned en liten unnabakke. Nederst i bakken sto to bejenta og signaliserte stopp. Karen hørte ropet, men glemte at bremsen va på styret. Han havna på hau i et seljekjerr. Litt førslådd og førtumla kom han seg på føttern, og der sto lovens håndhevera. Han måtte gje både navn og adresse, og fikk 15 krone i mulkt førr å ha sykla uten lys. I det han sku ta sykkelen opp datt ei lerke av baklomma hannes. Betjentan tok lerka og fant ut at det va heimbrent. Men karen bedyra at det va Hedmarks bennevin (billig potetsprit tel 16 krone flaska). Men heimbrent va det og heimbrent blei dem enig om at det va. Spørsmålet va kor ha hadde fådd varan fra, stimte han sjøl? Nei, han hadde fådd det av en signaldaling. Ka han heita visste han ikke. -Kor skjedde det, spurte betjentan. -Eg fikk lerka bakom fjøsen hannes Kvien i Nordkjosbotn. -Førr der tok skrubben dram ilag, mens skikkelige folk va inne å drakk kaffe. -Betalte du mykke førr lerka, blei han spurt. -Ti krone. -Kordan visste du at det va signaldaling? -På dialekten og at det va typisk signaldals-heimbrent. Betjentan glømte å ta lerka fra mannen, og han fikk beskjed om å møte på lensmannskontoret førr å førklare seg og betale mulkta. Om han møtte opp og om han betalte, førtelle historia ingen ting om. -Dem sko ha visst ka eg hadde heime, ska mannen ha sagt tel kompisan.
Ellers huske eg at lensmannen og fullmektigen va i tjeneste sammen og va ute blandt folk. Det følgte som regel meir alvor med dem, men vi va vant tel å omgås øvrigheta, så vi hadde alltid klår margin når det gjaldt å tøye skinnfellen. No va det litt førskjell på demmes måte å være på enn betjentan. Når eg nevnte alvoret betyr det at vi hadde meir respekt når lensmannen og fullmektigen va ute. Men det må telføyes at lensmannen var en folkelig kar med humor, så det hendte nok at små konflikter løyste seg opp med smil.
Alt i alt hadde vi ei øvrighet som fungerte både på godt og ondt. I ettetid må man innrømme at vi fikk vokse opp i ei trygg bygd, kor lov og orden i stor grad va basert på det folkelige. Derførr va respekten stor, med endel ungdommelige avvik, blanda med utfordringa fra våres side, og en advarende pekefinger fra øvrigheta.
-----------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar