46.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Arbeidsliv
De fleste ungdomman starta anakelig på fiske, førr så fortsette med det man kallte førr lausarbeid (førskjellige arbeid). Ette kvert som det kom igang større prosjekta, va anleggsarbeid det som ga mest igjen. Med tia spesialisere nokken ungdomma seg. Dem blei sjølærte bygningsarbeidera forskalingssnekkera, mur og pussera og malera. Mens endel blei berre jord og steinarbeidera, som i seg sjøl ikke e nokka fag. Den siste gruppa tok jobb på fiskebruk, og nokken blei døktige filetskjærera, men tok òg sløyejobba i seisesongen, som va ei gullgruve hvis man va villig å abeide 12-15 timas arbeidsdaga.
Eg tok pause i fiskerian, og det va på tide å prøve seg i anleggslivet. Der va det større muligheta og sikrare inntekt. Når man i begynnelsen av femtiåran begynte å bygge en ny militærleir på Skjold i Øverbygd, kom anledninga tel å skifte beite. Det blei ette kvert mange fra Lyngen som jobba der og det va behov for alle sorta handtverkera og grovarbeidera. Eg va heldig og fikk jobb der, og ette kvert utallige oppdrag. Grunnlønna den gang va 3 kr og 24 øre timen, men hvis man blei plassert som hjelpesmann i arbeidslag som hadde oppdrag på akkord, fikk man betalt ette som laget hadde klart å vri ut av akkorden. Da fikk man grunnlønna på lønningsdagen og det såkallte bakskuddet blei utbetalt når akkorden va oppgjort.
I den tia eg jobba på Skjold va eg hjelpemann tel en rekke gruppe spesialista. På hvert enkelt sted va betalinga forskjellig ettersom man fikk betalt ette akkorden, eller at man hadde fådd løfte om fast timebetaling førr det oppdraget.
Den tyngste jobben eg hadde va då eg va handtlangar tel taktekkeran. Det va skiferhelle som blei lagt på takan, og tekkeran sko ha hellen på taket, så det va min oppgave å få dem opp dit. Då va det lettare å være handtlangar tel mureran og pusseran. Det va bare sørge for at dem hadde mørtel og stein. Så fikk man òg lov tel å prøve pusseskeia.
Kom man med i et støypargjeng va man sikra god timesbetaling. Den beste akkorden eg opplevde hadde eg aleina. Man støpte golvan direkte på hardpakka jord. Til å stampe jorda hard måtte man bløyte den og sia stampe den med ei jomfru. Jomfru var et redskap som besto av firetoms-fire boks som va bunta sammen og sto på ende (ca 70 cm lange). Fra bunten gikk det opp et handtak. Så sto der og brukte handmakt, og stampa. Det var tungt arbeid over lang tid, for eg stampa både garasje og messegolvan. På den her akkorden hadde eg 7 kr og 15 øre timen. Til jul var det slutt på mitt første forsøk på større anlegg.
Året etter bar det opp på finnmarksvidda. Der hadde Selmer fått anbud på å bygge ut Gaggavatnet og Lailafossen i Skoganvarre for Loustejohka Kraftlag. Det va et trivelig anlegg å jobbe på, førr anlegget lå 2-3 km fra bygda slik at vi var et eget lite samfunn. 20-30 mann med tre kokke va rysta sammen til en stor familie i ei gammel tyskerbrakke.
For oss fra Lyngen blei det allsidige oppgava, men det som sitt som spikra hos meg e nok det fysisk tyngste døgnet i mitt liv. Anlegget hadde èn 1,5 tonns lastebil som blei brukt til alle forma for transport. 12-15 mann ble ofte kjørt til Porsangmoen for å bade. Men det var jerndøgnet eg skulle skrive om.
En fredag skulle gålvet i stasjonen støypes. Det her arbeidet måtte foregå i ett til gålvet var ferdig. Eg og en sjåfør blei beordra tel å kjøre sement fra lageret til to halvgale støypargjenga. Dem va profesjonelle støypera som hadde et tempo av en anna verden. Avstanden mellom lageret og stasjonstomta var ca 800 meter. Den gang var det 50 kg sement i sekken og de va lagret helt opp under taket. Vi startet fredag morran kl 7 med å kjøre sement med den lille lastebilen. Det sku bli et døgn man aldri glømme. Støypinga som va på akkord foregikk i et morderisk tempo, og vi med den lille lastebilen klarte så vidt å holde støyperan med sement. Å løfte 50 kg ned fra øverste laget av sekka røyna godt på arman.Vi kjørte hele fredagen, natt til lørdag og lørdag formiddag til kl 12. Å beskrive korsn man såg ut ette over ett døgns opphold i sementstøv, lar seg ikke gjøre. At man va gåen fysisk e ett, men man var grå fra innerst til ytterst. Når man så bare hadde kaldt vann til å vaske det verste av seg, fortell det om de sanitære forholdene på anlegg den gang.
Vi fikk ette kvert forskjellige oppgava, men den artigste va at vi blei sendt som handtlangera til en gammel dykkar. Han hadde ansvaret for å bygge en fangdam for å lede elva i et anna leie, slik at man kunne støype demninga. Dykkarn var gammel i firmaet og var vel det man kan kalle for enerådende. Han gjorde som han ville og det han bestemte seg for. Eg og en annen kar blei beordra til hente grastorv slik at han kunne tette demninga på bunnen. Med hver våres trillebår henta vi grastorv 3-4 hundre meter borte. Det gjorde vi i flere uke. En kompis hadde den flotteste jobben. Han skulle pumpe luft til dykkarn, men på signal skulle dykkern opp. Da måtte han skru ut luken på drakten og legge en skjei snus i munnen på karen, skru igjen luken og sende ham ned igjen. Vi fikk beskjed fra gamlingen at uansett om vi arbeidet eller hadde fem minutta, så sku vi fortsette med det sjøl om sjefen eller anleggsteknikeren kom.
Brakkelivet var nokka for seg sjøl. Godt kameratskap, men òg litt gnissinga, særlig når enkelte ikke klarte å forsone seg med livet på brakka. For man må huske på at det var mange forskjellige typa menneska. Det ga mange episoda og lyda, men dem som hadde vanskeligheta med å innrette seg ette det, fikk problema. Men det ble aldri nokka anna enn småsurking.
Det var jo midt i sameland, så èn episode huske eg godt. En søndagskveld sent på høsten satt vi i spisesalen da to sama kom inn. Dem ville selle reinkjøtt. Kokkan kjøpte det vi hadde bruk for, og da saman sku gå blei dem bydd mat og soveplass på gålvet siden det va ruskevær og mørkt, nokka dem takka nei til. På mandag morran i syv-tia, når vi gikk ut på arbeid, lå begge og sov under kver si bjørk, med kofta over hodet. Da va samene enda et naturfolk, no e de fleste asfaltsama eller plastsama.
Året ette va eg igjen i Skoganvarre, Da var vi fire ungdomma som hadde fådd jobb som linjearbeidera. Vi ble innlosjert hos ei eldre dame. Møringan bodde i hovedhuset, mens vi fire fra Lyngen bodde i et lite uthus. For oss var det en fordel førr vi blei etterkvert kjent med ungdomman fra bygda, og bua våres blei samlingsplass om kveldan. Da oppdaga eg at det eg hadde hørt i barndommen virka, fordi ungdomman snakka samisk seg imella når dem ikke ville at vi skulle forstå. Eg skjønte mye av det som blei sagt, men sa ikke nokka. Men engang røpa eg meg, og da ble det ekstra stas.
Arbeid på finnmarksvidda om sommarn kan være en prøvelse. Mygg og knott-svermene va voldsomme, så det va uutholdelig mange ganga. Vi måtte gå med brødskiva og kaffekoppen i hendene for å få nyte en matbit noenlunde i fred. Når det gjeld mat forøvrig va vertinna våres god å lage mat. En rett vi ette kvert blei lei av va stekt ørret og røe i rømmesaus. Handelsmannen va òg yrkesfiskar i Gaggavannet. Han leverte fisk til vertinna titt og ofte. Fisken va jo god og sjelden for oss til å begynne med, men vi savna jo selvfølgelig skikkelig fisk. En dag kom fiskebilen med fersk sei som var to-tre daga gammel. Eg ha vel antakelig ikke smakt bedre fisk enn nettopp der og da. Muligens va et måltid med lettsalta torsk på en restaurant i Oslo under en ferietur, på samme nivået.
Eg ha nevnt bolig og mat, men vi måtte ette kvert fløtte ettesom linja blei bygd. Det bar ned til Lakselv, kor vi blei boanes i såkalte Nissen-brakke. Det va skur av bølgeblekk uten isolasjon, og heile arbeidslaget blei boanes på samme rom. Kokka våres va gift med èn av nordmøringan, og da blei selvfølgelig menyen raspeball i lange bana.
På den her tida va ikke alle minnan ette krigen helt borte. Under stolperøysinga inne i militærleiren på Porsangmoen, fant vi et helt skjelett som antakelig var resta av en russefange. Nede ved Hamnbukt fant vi et kranium og beinresta, sikkert ette en russefange det òg.
Anleggstia i Porsanger va ei artig og spennanes tid. Vi va jo unge og kom i kontakt med mye av plassans ungdom samtidig med kameratskapet og miljøet i brakkelivet.
Men alt har sin ende og eg blei ette kvert pelsdyrrøktar, bryggeriarbeidar, pelsdyroppdrettar og ikke minst postmann. Så min yrkesbakgrunn blei mangesidig og ikke minst spennanes.
----------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar