37.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Samferdsel og framkomstmidla
Vi hadde jo lokalen som tok omtrent to døgn heller litt lengre på en reise tel Tromsø. Ette kvert kom Troms Innland Rutebil med bussan som korta reiseita ned tel tre tima. Det var jo et stort skritt på veien mot den moderne tia. Utviklinga gikk fort, og fergeforbindelsen gjorde reisan enklar og snarare. Eg huske så vidt da fergan over Lyngen begynte å gå. Man hadde nokka å forholde seg tel, men under krigen gikk òg tyske landgangspramma i rute mellom Lyngseidet og Olderdalen. Med pramman betalte man ikke billett. Ettekvert kom ferga over Ullsfjorden. I første omgang ble sambandet betjent av ei fiskeskøyte, men det va et tilbud til folk som hadde behov for en snar tur til byen. Bytura blei òg gjort med den omfattanes kulltransporten som kom i gang like ette krigen. Det va vanlige skøyte som henta kull i byen for så å kjøre kullet ut til folk. Ellers føllte man med fiskeskøytan når de sku tel Lofoten, heller hadde tur tel byen. Sku man nordover måtte man ta lokalen tel Skjervøy heller tel Tromsø. Det viktigaste va at folk kom seg fram. Man va vant tel å vente, og at det tok si tid å reise.
For å komme seg fram tel arbeid heller tel forskjellige arrangementa kor de nå enn måtte være, måtte man ta i bruk alle tenkelige framkomstmidla. De mest naturlige måtan å bruke va lastebilan og fiskeskøyten. Og så hadde man jo òg syklan. Det å sykle tel f.eks Nordkjosbotn heller tel Riksmessa i Tromsø på dårlige grusveia, va i seg sjøl ingen prestasjon. Men når en del menneska vellte å kjøre i åpen lastebil tel Vitangi i Nord-Sverige for å se landsdelskamp mellom Nord-Norge og Nord-Sverige, heller tel Tromsø i samme ærend, ja da må man i dag innrømme at det grense tel galskap. Heller va det idrettsprestasjona på høgt nivå? Det vise bare at utviklinga ha gått med stormskritt. Vi va ikke helt bak mål når det gjeld kultur heller, fordi en rekke menneska drog med ei fiskeskøyte fra Kjosen tel Tromsø for å se storfilmen Tatt Av Vinden. Man kan vel ikke unngå å ta med de såkalte skrepphandleran og agentan som sykla gjennom heile landsdelen med sine småvara og agentura. I mange tilfella va dem et lite bindeledd mellom sør og nord.
Ette krigen kjøpte enkelte lastebila som va etterlatt av tyskeran. De blei brukt tel å frakte folk og å fløtte på gjenstanda, og tel nøttekjøring ellers. Det va vanlig at folk satt på lasteplanet.
Ette som tida gikk meldte behovet for persontransport tel og fra fotballkampa, arbeidsplassa og ellers ette behov. Riktignok hadde Hans Olsen begynt med bussa, men behovet va stiganes, og lastebileieran fant på nye metoda. Man skaffet seg gamle busskarosseria med tilhøranes seta. Dem blei satt på lasteplanet, og dermed hadde man busstransport med lastebilkomfort. Det gjaldt særlig i den tia da mange Lyngsværinga arbeidde på den nye militærleiren på Skjold. Da kom de på lørdag å henta folket, og kjørte dem telbake på søndag. Fotballtura tel Skibotn, Nordkjosbotn, Breivikeidet, Tromsø og mulige andre plassa med de her transpormidlan, va vanlig.
I litt gamlare daga va det òg vanlig å ta kortaste vei fra ett sted til ett anna, til fots. Eg veit at folk gikk gjennom Reindalen fra Lyngen tel Sør-Lenangen og omvendt. Folk gikk òg gjennom dala fra Ullsfjorden tel Storfjorden. Man gikk tel og fra ette proviant når man va på sildefiske i Kjosen. Evakueringshøsten gikk vi tel Kjosen for å handle hos han Johan på gjerdet, da de andre butikkan va evakuert. På den tia va sykkeln ettekvert blidd nokså vanlig. Ikke alle hadde sykkel, men man lånte hos dem som hadde. Og så hadde man jo hesten. Den va viktig for dem som hadde lang vei til handel. Han Post-Peder brukte sykkel om sommarn og kjørte med hest om vinteren, på strekninga Lyngseidet og Pollen.
Eg hadde nesten glømt båten. I første rekke tenke eg på folkan på Nordnes og Buollejokk, som hadde båten som eineste kontakt med butikka og post. Internt hadde dem bare føttern å lite på. Dem blei sett på som gjesta de gangan de va på våres sie å handla. I mange tilfella va det familiebånd og vennskap som blei pleid med en sånn kommunikasjon. Eg huske òg at folk fra Rottenvik og Kviteberg kom roanes på slektsbesøk tel våres bygd. I mange tilfella kom dem gåanes. Derfør e det på grensen til humor når man i dag lese om raseri når den lokale bussen e ti minutta forsinka.
No e alt det her bare minna, og e basert på en gammel manns hukommelse. Men det e artig å vite at man har opplevd det.
-----------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar