30.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Kontraster
På mine tankeferder bakover i tiden dukket dette opp. Om det har noen interesse for andre vet jeg ikke, men jeg har nå skrevet det ned.
Det hender at man setter to episoder i livet opp mot hverandre og ser slektskapet, men òg motsetningene.
Livet er fullt av kontraster bare man stopper opp og tenker. Man har lyse dager og man har og mørke dager. Når det gjelder mitt liv har jeg funnet en rekke ting som jeg i ettertid kan koble sammen.Det første eksemplet som jeg vil trekke fram er ei utrolig fin juli-natt i 1947. Da satt jeg ved varden på Kavringstinden, og så utover syv kjerke-sogn. Midnattssol og en blankstille fjord sammen med medbrakt niste ble til et minne for livet. I motsetning til dette minnes jeg ei stormnatt på Korgfjellet i 1953. I snødrev med frossen mat satt man å venta på en lekefiende. Der og da kom tanken på Kavringstinden seilende.
En annen hendelse jeg trekker fram er ei fantastisk sommernatt på Lyngenfjorden med midnattssol, sjøfugllåt og seidrag, ett av de mange fine øyeblikkene i livet. Lite ante man da at man noen år senere fikk oppleve ei orkan-natt ute på Nordkappbanken. Enorme krefter var i sving. Selv havhesten, som ellers var vår følgesvenn, var fraværende.
Jeg minnes en første juledag på Setermoen. Alarmen gikk i vaktstua, noe som fortalte at det muligens var uvedkommende ved et ammunisjonslager. Fem mann med femten skarpe skudd ble sendt ut for å oppklare saken. Julefreden var der og da ikke tilstede, selv om stort snøfall hadde forårsaket kortslutning. En annen første juledag satt jeg i solveggen ved ei tømmerkoie ved Ertevannet i Idd ved Halden. Sol og varmegrader og freden hersket. Stillheten føltes god selv om heimlengselen og savnet av en skikkelig nordvest-ramling i aller høyeste grad var tilstede.
Sildefisket på fjordene i Troms med lange slep i frostrøyk, landvind og mye venting, står i skarp kontrast til storkastet på Gripshavet som gikk dukken i en forrykende storm. En mann ble slått på havet, men blei heldigvis redda. Arbeidet med å berge nota og ta opp posebåtene i uværet var noe langt mere enn å stå i en posebåt i frostrøyk på en fjord i Troms.
Det å rusle langs havna i Tromsø en februardag med fiske og fangstbåter som gjorde seg klar til en ny
sesong var balsam for sjelen. Når man mange år senere ruslet på kaiene i Nyhavn i København og så på gamle seilskuter og andre fartøyer hvor folk satt ombord og nøt sin bayer og sine reker, var det som om å se to verdener. Men turene langs havnene gjorde samme nytten, man var ved sjøen og da så.
Enkelt levesett preget oppvekstårene. Naturhusholdningen bød nok på variasjoner i all sin beskjedenhet, men vi levde. Derfor var det en sjokkartet opplevelse når man endel år senere deltok på en lunsj på postterminalen i København. På bordet sto over førti retter, og mange var varme retter. Man forsynte seg bare av det som virket kjent.
Å gjeste naboen sitt nepe-land i høstmørket i håp om å få eieren etter seg, fikk aldri noen store konsekvenser. Det kunne det muligens fått hvis Sovjetunionens vaktbåter hadde fått tak i oss på Nordfargrunnen øst for Vardø. Vi hadde forvilla oss over grensen, men oppdaget vaktbåtene i tide
slik at vi rakk å komme oss over på norsk side. Det må innskytes at vi ikke hadde en anelse hvor grensen gikk, men skjønnte det da vaktbåtene snudde.
På Polleidet og Geitnes sto hjemme og bortelaget sine supportere i ei herlig blanding, med saftige meningsutvekslinger og kommentarer, men freden hersket. Vi var noen ungdommer nordfra som overvar en fotballkamp på Fredrikstad stadion hvor hjemmelaget spilte mot Brann. Vi befant oss midt blandt endel Fredrikstadfans. Vi kommenterte spillet oss i mellom og var så uheldig å ymte frampå at Brann var et bedre lag. For å unngå å få juling byttet vi plass. Der og da oppdaget vi at det snakke for mye under noe så viktig som en fotballkamp ute i den store verden, ikke var noe lurt.
Slik kan man sitte å trekke fram episoder i livet i det uendelige, men det får være nok i denne omgangen.
Dette har stått i Årboka.
-------------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar