32.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Kultur
Når man sitt i toroms-spissa på fjorden heller ved kaffebålet i Lilledalen, e det en ting man legg merke tel; Det e stillheta, den velsigna stillheta. Du får plutselig fred tel å tenke, heller la være å tenke.
Ette kvert som eg e blidd eldre ha eg begynt å huske tilbake i tid, og då e det mykke rart som dukke opp. Her eine dagen kneip eg meg sjøl i å spørre ka slags kultur vi hadde då eg vaks opp. Ja, ikke sånn kultur som du finn på musea og den som dem i dag prøve å rekonstruere, førr å bruke et fint ord.
No tel dags e det viktig å kunne varte opp med masse teltak førr å patte mest mulig penga av statskassa. Eg meine ikke at det e unødvendig heller galt, for det e sikkert nødvendig førr dagens unga og ungdom. Men eg trur det drep oppfinnsomheta og gleda med å finne på nokka sjøl. Kanske vi ska kalle det kreativiteten (et fint uttrøkk). Dokker ser sjøl at eg e blidd miljøskadd.
Hadde vi nokka kultur som e verdt å skrive ned, vi som vokste opp før og under krigen? Ka e det som blir regna som kultur fra den tia? Va for eksempel barnearbeid kultur? Det bli jo fordømt i dag, også mykke av det ungan i vårres eget land blir setta til å gjøre. Ette mitt skjønn må det regnes som kultur. Førr det va jo en evig kamp førr tilværelsen den gang, og då va det naturlig at alle va med og ga sitt bidrag. Det monna sikkert, sjøl om det va lite.
Det starta med at man blei sendt tel nabogården ette melk, Så blei du pent og forsiktig vekt opp om morran førr å jage kyrne på beite. Der eg vokste opp måtte man jage kyrne over ei stor myr, så dem ikke stoppa opp og forvilla seg i gamle torvehull. Det va det samme som stor katastrofe hvis det sko skje.
Oppgavan vokste med alderen. Det blei ette kvert vannbæring, vedhøgging, potetsetting og opptaking, slåttearbeid, jobbing i torvmyra, felling og barking av vinterbrendsel, fjøsarbeid og mange andre oppgava.
De koseligste minnan e nok det å sitte som kamerat i fjøset når man venta på en ny kalv eller et lam. Varmen fra glørne på grua og dyran føltes så beroliganes og trygt førr en liten kar. Så va det vel også spenninga om hva det blei, okse heller kvigekalv, sau heller værlam. Ungan vokste opp med dyran, og derfor blei det naturlig både med kalving og lamming, og førr den saks skyld også slakting.
Førr oss som hadde hest va det ikke uvanlig at når man va ferdig med eget arbeid for dagen, kom naboa og sko ha utført sine kjøreoppdrag. Det va ikke alltid det passa med vårres plana førr fritia, men så va det det her med nytt buksetøy tel jul, og kontanta va nødvendig tel nokka sånt. Det va med andre ord nok å gjøre heile året. Derførr passa det fint å gå på skolen i to vikke, førr så å ha fri i to.
Spesialoppdrag kom i tillegg tel de vanlige gjøremålan. Det hendte rett som det va når de voksne mannfolkan va på Finnmarka om våran, så blei man vekt opp tidlig når det va fjære-sjø, enten førr å grave makk tel en linestubb førr å få litt kokfisk, heller man sko hente tang og tare som blei brukt som løyping tel dyran. Det hendte òg at man måtte skofte skolen førr å sko hesten i mannfolkfattige tie. Det blei godtatt. Om det va gyldig grunn tel å forsømme, blei det aldri spurt om. Mange år seinere fikk eg permisjon fra Solhov av samme grunn, og eg trur styraren likte grunnen til søknaden.
Ellers huske eg spesielt lørdag 14. juni i 1947. Det va om morran på min konfmnasjonslørdag. Klokka 4 om ettermiddagen sko eg stå på kjerkegolvet og svare på vridne spørsmål fra presten. Eg blei vekt opp, førr to av kyrne vårres måtte absolutt tel okse den dagen. Det blei å gå tel Giævergården på Løngseidet, førr dem hadde fleire oksa. Det va seks kilometer kver vei, og kyrne va ikke akkurat medgjørlig. Ettepå va det å vaske seg, skifte klær og komme seg tel kjerka. Om eg sykla heller gikk huske eg ikke, men bil va utenkelig. Om det hadde nokka med kultur å gjøre veit eg ikke, men sånn va det berre.
Eg tenke òg på om det regnes som kultur at vi hadde juletrefesta kor man tok med seg mat og kopp. Når presten kom tel skolen førr å holde fastemøte en gang i året. Då va det så fullt at vi unga måtte hente vedkubba i skolesjåen førr å få sitte. Det va òg fullt hus hvis det kom en emissær heller nokken andre som hadde med seg lysbilda. Før ikke å snakke om då folkeakademiet sendte ho Elsa Britt Markusson førr å prate om film. Nokka seinere kom de omreisanes kinobyråan med filma som va tåredrøppanes og barske ette vårres forhold. Filmhelta som han Edvard Persson, Nils Poppe, Chaplin, Telegrafstolpen og Tilhengeren, Clark Gable og andre, trekte òg mykke publikum. Enkelte av heltan kunne nok slost, men ingen av dem slost med sekstiåtte mann og slo dem alle, sånn som dem gjør i dag.
Va det kultur at 10-20 unga og ungdomma brukte helgen tel fjelltur ved et lite vann? Vi fiska kjøe, gikk tura og så gjorde vi nokka som va frøktelig galt, -vi speIlte kort. Det gikk som regel på Hund. Kortspell va betrakta som styggedom i den tia. Det va forresten på en av de her turan at to ungjente stilte opp i todelt badedrakt, nokka som va en sensasjon, men ga næring tel gutan sin fantasi.
Eg lure og på om det kan regnes som kultur at vi tok jernspaen (spissspaen no) førr så å gå mange kilometer, måkke tel en hoppbakke, hoppe tel det blei mørkt og gå heim førr å lese lekse. Salmeversan og katekisma måtte man kunne, det va et ufravikelig krav. Kunne du ikke dem låg du nokså tynnt an. Om det gikk på tverra i skjønnskriftboka heller i geografien, fikk det ikke sånne konsekvensa som hukommelsestap i de foran nevnte leksen.
Tel vårres kultur hørte det også med å kjøpe skrell førr ti øre hos han Borgen, heller han Breck og seinere også hos han Labukt. Skrellet va steikenes godt den gangen. No e det ikke sikkert at alle veit ka vi meinte med skrell, men de her karan hadde bakeri, og ette at dem hadde skorre tel kaken blei det resta, og det va skrell. Nokken år seinere, då man va begynt å bli moderne, kjøpte vi gyldne havrenøtter i laus vekt fra ti kilos posa på Giæverbutikken på Løngseidet.
Det å gå på land på Kamesholman førr å stjele måseegg, heller å bruke høstmørkna tel å rappe nepe og gulrøtter fra lettbeinte naboa, ha vel ikke kvalifisert oss tel å få kulturmidla, selv i dag. Men det hørte med tel vårres aktiviteta, og va tel en viss grad akseptert berre man ikke ødela heller tok før mykke. Kan man regne det som kultur?
En ting som hørte med den gang va at man sko utnøtte tia. Man hørte ofte at voksne sa at "eg går å plukke et spann tyttebær mens brøddeigen går". Vi unga fikk beskjed om å plukke småstein mens vi kvilte oss. Allikevel hadde vi unga trumpa igjenna, enda vi ikke va organisert, at i middagskvilen i høya sko vi bade i sjøen. Det va en uskreven lov. Det va ikke alltid at været og temperaturen va på vårres sie, men det va godt å få høystøvet av seg.
Vi hadde ikke kulturhus heller nokka tanka om kultur, men i ettetid så ser eg at butikken va kulturens høyborg i bygda, då ser eg bort fra skolen. Forresten, det går ikke ant å sammenligne de her to kulturan.
Tre kvelda før vikka kom han Post-Peder kjøranes med hest fra Løngseidet med posten. Då sørga kallan førr å ta en pause i garnbøtinga og det dem hellers hadde førr seg. Då sporte dem fisketien, diskuterte politikk, heller kjøpe skråtobakk. Det va ikke uvanlig at butikken va åpen tel 10-11 tia om kveldan hvis det va spesielle emna som måtte diskuteres grundig. Når dem va på det ivrigste måtte vi unga styre godt unna spøttklysen som blei sendt mot spøttbakken som sto ved døra.
Vi va ikke spesiellt interessert i de her trefningan, allikevel syntes vi det va artig å studere typan. Grådige fiskekjøpera, udugelige politikera, borgerskapet og sosialismen va vi nok ikke interessert i, men vi ha sikkert fådd en del med oss, førr mange ting ha dukka opp ette kvert i livet.
Nokka seinere blei fotballen en del av vårres fritidsbeskjeftigelse. Då som no va klubbfølelsen stor. Heime hos oss gikk skjellet mela Lyngen I.L. og Karnes midt gjenna senga eg, og èn av brørne mine låg i samme senga. Han spelte på Karnes og eg på Lyngen sitt junior-lag. Det hendte at motsetningen va så store at vi måtte dele sengklær, og eg måtte på golvet. Også på det her området hadde den sterkeste rett, så eg måtte ta tel takke med golvet.
Med syklan kom ei ny tid; Vi fikk større aksjonsradius. Vi kom oss ut og trefte ungdomma fra andre bygde, men det får bli ei anna historie.
Førr meg e det kostelige minna. Kan hende va kulturen vårres simpel og grå, men vi va stolte av den. Det her e berre en brøkdel av den, førr det meste e i ferd med å gå i glømmeboka.
Mitt ønske e at fleire fra den tia sette seg ned å mimre. Det e artig det.
------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar