MAN TENKE SÅ MANGT

34.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Lofotfareran

Da vi va unga va det vanlig at man i slutten av januar og i begynnelsen av februar hørte lyden av ankerspill og motorbank. Det va skøyten som blei gjort klar tel å fare tel Lofoten. Den gang va det 40-50 fots båta med 6-7 mann som kvert år deltok lofotfiske. I tellegg va det nokken få juksasjarka med ett par mann ombord som dro. Enkelte reiste tel Lofoten og leide seg båt. Det va hektiske daga fra jul og utover både førr fiskeran og de heime som sko utruste folk med nødvendig utstyr. Ja, førr de starta lenge før jul. Då begynte man å ordne med klær, votta, lesta, undertøy og anna som va en del av utstyret. Det va jo snakk om en tur på 8-10 vikke vinterstid på havet, så det krevde sitt. Ut i januar begynte kvinnfolka med bakst. Det va brød, nokken bakte flatbrød, og ikke minst lefse. Førr det va vanlig at kver enkelt hadde proviant med seg. Det va berre kokmaten som va på laget. Folkan tok liketel potetes med tel fellesskapet.

Førr oss unga va det ei utrulig spennanes tid. Det va jo mange ting som fulgte med lofotfareran. Først va det no om å gjøre å holde seg frampå når det blei bakt lefse rundt om i husan. Som regel vanka det en smakebit. Det blei òg bakt brød, og i dem va det sirup. Den gang va ei brødskive i nabohusan det samme som sukkertøy i dag. Man va jo som regel svolten heile tia. Det va frisk luft og uteaktiviteta som gjorde det.

Det andre som va spennanes va å følle med flest mulig skøyte tel Lyngseidet. De fleste gikk ut fra Oksvikbukta, èn heller to fra Ol-Hanssabukta. Som regel vanka det en lefsebit på den turen òg. Men det va no turen som va en avveksling i kverdagen. Det va òg spennanes å vite at man skulle få eget kort fra Lofoten. Selv om vi va unga, gleda vi oss også tel å få den tradisjonelle fiskekassen utpå vinteren, og ikke minst lofotgaven når dem kom heim ut på våren. Den gang va det ikke vanlig med pølse, men eg kan minnes at vi hadde pølse når han pappa kom heim fra Lofoten. Lofotfolket kjøpte pølse hos han Aune i Tromsø. Dem kjøpte òg sirupskake og tok med seg heim. Ho va god med heimsmør på. -Festmat.

Då skøyten va kommen fram tel det fiskeværet dem sko stasjonere i, blei det sendt telegram heim. Standard tekst va som regel "Hertil idag, alt vel". Heime va førventningan og spenninga stor. Det gjaldt førtjeneste og berging som både store og små va opptadd av. Samlingspunktet om kveldan va lofotmeldinga. Den gikk kl 10 om kvelden på radioen. Va det gode meldinga, steig humøret. Va det uvær og dårlige meldinga, såg de voksne straks mørkare på situasjonen. Når eg tar med dette e det førdi lofotfisket og de som deltok der og dem som satt heime, visste at en god sesong ga et godt år.

Førr meg e det minnan om alle fiskekassan eg kjørte fra ekspedisjonsfjæra heller Lyngseidet, og den gleden som mottakeran viste. Førr man må huske på at ikke alle hadde like mykke å rutte med, så det va mange middaga i en kasse fisk. Selv ungan gleda seg over en sånn rikdom som låg i en sånn førsendelse. Man såg seg også råd tel å dele litt av rikdommen med dem som ikke hadde nokken på Lofoten, heller dem som enda ikke hadde fådd en sånn kasse. 

Kortet fra Lofoten va òg en viktig del av barndommen. Det behøvde ikke å stå så mange ordan, det va ikke det viktigste, men det å få eget kort betydde så mykke at heile skolen måtte få vite det dagen ette.

Når det nærma seg april begynte spenninga å stige. Man visste at en av påskedagan blei det pølse tel middag, men det viktigste va lofotgaven. Det hendte at det blei nye ski, men en fallkniv (lommekniv) va òg flott.

Når man no tenke telbake va det så mange ting man kunne glede seg over. Man måtte òg tåle at i dårlige år kunne gava utebli, men vi visste at vi va prisgjedd naturen. Førr i min tidlige barndom va naturalhusholdning det som berga folk. Derførr blei vi tidlig vant tel å arbeide. Om det monna så mykke veit eg ikke, men vi va med i et fellesskap om en evig kamp førr et nokka så lunde godt liv. Eg innrømme gjerne at vi hadde en fin barndom tross alt.

--------------------

forord tel fortellinga