MAN TENKE SÅ MANGT

35.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Bilkjøp, sertifikat og oppkjøring i 1965

Ette krigen va det ikke mulig førr vanlige folk å kjøpe bil uten å ha søkt om tillatelse. Førr å få det, måtte det tungtveiende grunna tel. Men det fantes muligheta. Øst-Europeiske bila va ikke med i ordninga, så det var fullt mulig å få kjøpe Moscovitch (tidligere Opel Olympia som var havna i Øst-Tyskland) Tsjekkiske Skoda, Polske Warzawa eller Pobeda. Øst-Tyske Trabant som hadde plastkarosseri og Wartburg som også kom fra Øst-Tyskland. Russiske bila som Volga og Zim va det òg endel av. Ette kvert i 60-årene blei bil-handelen frigjedd, og da begynte pendleran (menigmann) å kjøpe bila. Folk hadde ette kvert fådd betre råd, og det å ha egen bil blei førr mange en stor drøm, med andre ord, -bildilla. Utviklinga gjorde at det å ha bil blei meir og meir vanlig. Folk jobba i byen, og når pendleran slo seg sammen blei det ikke så dyrt å kjøre. 

Eg hadde ikke sertifikat, og hadde vel egentlig heller ikke plana om å kjøpe bil, men også vi blei angrepen av bildilla. Mitt lønnsnivå lå på 1000 kr pr måned med fritt hus, og vi hadde heller ikke noe stort beløp oppspart. Allikevel skjedde det nokka som ikke va planlagt, og som vel må kalles førr så moderne som impulskjøp. Vi bodde i byen, og en dag vi va ute og gikk, møtte vi en gammel nabo som var bilsellar. Det blei mykke prat om bila og finasiering, så dillaen slo ut i full blomst. Før vi skiltes va handelen og finansieringa nesten i boks. Det gikk heller ikke mange dagan før alt var klart til å hente bilen. Men sertifikatet mangla. Forsikring måtte ordnes, og her blei det anbefalt å melde seg inn i NAF for å få det billigast mulig. No huske eg ikke det rette beløpet, men med full kasko kom den på mellom tre og fire-hundre krone. Luksusavgifta, som det heita den gang, va så vidt eg huske 250 kr. Den første bilen vi kjøpte va en liten Austin stasjonsvogn. Den kosta den nette sum av 17200 med radio og kjettinga, og va ny. Den gang va det kombinasjonsdekk med telhøranes kjettinga som va det vanligste, førr de fleste hadde ikke råd til å ha to sett dekk.

Det viktigste no va å få kjøretime. Det kosta den gang 21 kr timen hos Brødrene Johannesen i Skippergata i Tromsø. Men pågangen va stor, men hvis eg kunne kl 7 om morran så fikk eg tima. No hadde eg sertifikat førr lett motorsykkel, så eg hadde litt peiling. Men eg hadde ikke tadd i et bilratt før, så første timen va en sein kveld. Då eg møtte opp fikk eg spørsmål om eg visste ka klutsj og bremse va og kor dem va, fikk eg ordre om å kjøre ei ung dame heim tel Åsgård gjenna byen. Det gikk førbausanes greit, og med det va den første timen over. Då eg hadde kjørt tolv tima fikk eg prøve på å kjøre opp. Teorien va ikke kjøreskolen sitt problem. Vi måtte lese sjøl, og på slutten kom lærarn med spørsmål. Ette den trettende timen va målet nådd.

Selve oppkjøringa va antakelig ikke så mykke førskjellig fra den som no praktiseres. Det va i 1965, 5. desember, sydvestkuling og speilblank holka. Vi va fem heller seks støkka som stillte opp på skolen førr å få den siste gjennomgangen av både saksgang og nokka regelspørsmål. Det va vissnok bare èn kandidat som dumpa. Det må òg førtelles at det va ett av de første åran med piggdekk, og skolebilen hadde sånne.

Under oppkjøringa hadde eg to mulige fallgruve. Den eine va Peder Hanssens gate som gikk bratt opp fra bryggeriet. Vi kjørte opp, og da vi kom på toppen skulle vi rygge ned. Midt i bakken stoppa vi og skulle kjøre opp. Eg ha aldri tadd en finare bakkestart enn nettopp da. Ved torget va det en diger iskul før man kjørte inn i Storgata. Over den kom eg lett, og ikke en bil i heile Storgata. To feil i teorien, og lappen va min. Heile stasen kom på mellom 350 og 400 krone.

---------

forord tel fortellinga