25.
Oktoberdag 1985
No sko dåkker ha sedd fjorden
fra den plassen eg ser ha no.
Vestavind, torden og sjørokk.
Det e godt at ingen e utpå.
Eg ha sedd han verre ett par ganga før.
Andre ha seilt og kalt det god bør.
Dem va ikke skvetten de gamle ulkan,
men då va det livberging det gjaldt.
Fisk betydde mat og utrustning førr turan
og berging mot bankan sine krav.
Dem kjempa og sleit førr seg og sine,
og klarte det òg, fortelle tankan mine.
Båten, støa og sjarken e blidd romantikk.
Dem e okkupert av moderne skribenta.
Drømmera som, hvis dem va utpå i dag,
ha vært hjelpelaus og førvirra.
Dem veit ikke ka arbeid og slit betyr.
Førr dem e det lektøy og luksus-utstyr.
No ser eg at han ha hissa seg opp
tel de heilt store høgden. Vestavinden,
han tar lokket av havet i store flak
og knuse det før han strør det utover.
Sjørokket står langt opp i fjellan.
Kordan går det no med tørrfisken på hjellan?
Eg bekymre meg unødig, førr alt ordne seg
når man sitt høgt og har det bra.
Nokken vekte tørrfisk e ikke allverden,
førr moderne fiskera står han vel av.
Kvotan blir større og forholda synes gode.
Fjord- og kystfolket ha fådd telbake motet.
Telbake tel fjorden sånn som han ser ut i dag.
Det ser ut som om mange snyfresera e i gang.
I dag e det forhold førr sjøorm og draug,
førr været e sånn at dem heilt sikkert trives.
Akkurat no ligne Årøyholmen en orm i rokket
og Bunkholmen blir tel en draug i fokket.
No ramle tordna og lyn flerre himlen
på kryss og tvers, og regnet sile ned.
Eg sitt her og trives, og kan ikke anna,
førr fjorden og fjellan gjer livet verdia.
Av dem ha eg drukke livgjeanes dråpa.
Dem ha gjedd meir enn det eg hadde håpa.
På himlen ser eg at skyan ha revna,
men det e ikke sikkert at himlen blir blå.
Han har en egen evne, han som stelle med været,
det at han ikke vise fram alt på en gang.
Stormen og tordna fortsette, og regnet sile.
En vidunderlig dag får meg tel å smile.
-----------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar