36.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Ekspedisjonsfjæra
I min oppvekst hadde vi butikk med dampskipsekspedisjon og skole (Oksvik skole). På butikken hadde man òg telefon som bygda fikk benøtte seg av. To ganga i uka hadde vi anløp av lokalen (Dampen). Når man ser for seg et lokalanløp, forestille man seg at det er ei kai, og i øverenden av kaia finn man en butikk som va kombinert med dampskipsekspedisjon. Man forstille seg òg at bygdefolket møtte opp på kaia når lokalen kom. Den var et pust fra den store verden, og va man heldig såg man kjente fjes blant de reisende.
Så enkelt va det ikke med våres ekspedisjon. Vi hadde butikk med dampskipsekspedsjon, men vi hadde ikke kai. Fra ekspedisjonen ned til ekspedisjonsfjæra va det ca 800 meter. Ekspederinga ble gjort fra en båt, nærmest en åttring, som va innreda til formålet.
Når eg e inne på det med butikk, ekspedisjon og telefon, kommer man ikke utenom at det her sammen med skolen, utgjorde kultursentra i bygda. Riktignok med to vinkla, men når vi som guttunga hørte på samfunnsdebattan på butikken og fikk boklig lærdom på skolen, e det innlysanes at de va viktig for oss, sjøl om vi der og da ikke tenkte i de bana.
Telbake til dampskipsekspedisjonen. Sia veien til ekspedisjonsfjæra nærmest blei regna som offentlig, blei det bevilga midla til utbedringa og utvidelsa. Man tok òg muligens sikte på å bygge kai. Derfor minerte man ut ett par bergknausa og murte en vei dit kaia skulle ligge. Muren va cirka 100 meter lang og landfeste til kaia ble òg murt av stein, og stakk omtrent tjue meter ut. Tias tann har tæra på anlegget sånn at sjøen antakelig har vaska vekk litt av muren, men anlegget e som en bauta over svunnen tid.
Eg kan så vidt huske nokka av arbeidet, førr bror min og eg va nede med mat til faren våres som arbeida der. Ette det eg huske va det såkalt nødsarbeid, og ette det eg har hørt va betalinga 1 krone og femti øre dagen. Hvis man skyldte premie til fiskerimanntallet heller skatt, ble det trekt fra. I etterti var det mykke diskutert og kommentert over urettferdigheta.
Men historia fortelle òg at det at vi hadde butikk, ekspedisjon og skole i bygda, va med på å løfte oss ett hakk opp. Sjøl om vi ikke klarte å konkurrere med senteret, så va vi overbevist at vi var en liten brikke i samfunnet, og va stolte av det.
De dagan lokalen anløp, prøvde vi å få med oss begivenhetan, førr det var spennanes å se ka som kom og ka som ble sendt. Under krigen kom det store mengde mel, celluloseballa på hunde kilo og vara tel butikken (sirupsfat, margarinkassa, sukkersekka og eske med spennanes innhold).
Om høsten blei det sendt store mengde poteta, slakt og sekka med ull som skulle til fabrikk for bearbeiding, og andre jordbruksprodukta som ga kontanta. Førr den gang va det delvis naturalhusholdning, så man va avhengig av å få solgt nokka av produktan. Det hendte òg at det blei sendt levanes dyr som va sellt heller skulle tel slakteri Tromsø. Det va anakelig før vi fikk slakteri på Lyngseidet.
Av og til hente det at det kom store mengde med vara, særlig mel og kraftfor. Det va tunge løft. De gangan det va små-sjøtt, som det ble kalt, va veien til naustet kort, og da brukte man å spille opp ekspedisjonsbåten med gangspillet, hvis man var folk nok. Allikevel blei det mange tunge løft for en ussel betaling. Hvis det derimot va stor- eller springflo, kunne det ofte være tjuefem tel tretti meter å få varan tel naustet med handmakt. Det krevde sterkt mannskap. Derfor monterte man et gammelt ankerspill med sveiv, på kanten av den muren som skulle føre til kaia. Videre laga man en heisekran av bjørkestokka med tilhørende kastblokke, og dermed kunne man heise varan helt tel naustdøra. Enkelt og primitivt, men du verden for en lettelse.
Eg huske ikke uværsdaga i ekspedisjonsfjæra, men eg kan levende forestille meg arbeidet med å manøvrere den tunge ekspedisjonsbåten i nattemørke og kuling. Førr det va ikke alle perioda lokalen kom om dagen. Ruteomlegging og forsinkelsa førte mange ganga til nattlige ekspederinga. Men de gangan lokalen kom i noenlunde menneskelige tide, va vi ofte på plass.
Det va ikke særlig ofte at folk som skulle til Tromsø gikk ombord på Mellemjord. Det va fordi lokalen skulle rundt Storfjorden og anløpe Lyngseidet igjen på uttur. Turan den gang til Tromsø kunne vare opp til to døgn, så man slapp med den tia det tok å reise rundt Storfjorden.
Lokalbåtan som trafikkerte i Lyngenruta ble devven med dampmaskin. Først på slutten kom motordevne lokalbåta som M/S Bjarkøy inn. Dampbåtan va D/S Tondenes, D/S Malangen, D/S Skjervøy, D/S Tromsø og D/S Lyngen. Den siste va flaggskipet til TFDS og va et moderne skip som òg blei brukt i Svalbardfarten. Det e mulig at det va fleire, med det huske eg ikke.
Eg har kalt ekspedisjonsfjæra for et spennanes sted, nokka den òg va. Førr her møtte man en verden utafor Lyngstua som ga fantasien og utferdstrangen næring. Den understrekte òg kor viktig dampskipsekspedisjon og butikk va for små bygdesamfunn.Vi ante nok at vi bare va en liten del av det nettverket som gjorde at folk levde og arbeidde tel storsamfunnets beste. Sjøl om vi ikke va fullt ut voksne så va vi litt stolte av både skole og butikk med dampskipsekspedisjon, og at vi va et lite samfunn som tross alt va tel litt nøtte i kampen for det velferdssamfunnet vi har idag.
--------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar