31.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Sagn
Sia eg va unge har naturen i Lyngen fascinert meg. Man hørte jo tidlig at tel førskjellige fjellformasjona knytta det seg sagn. No kan sånne sagn være fantasibilda som enkeltpersona med litt livlig fantasi ha skapt, men man kan ikke berre knipse med fingran og blåse i barten, å avvise det som tøv. Folketrua ha jo vært levende i Lyngen når gjaldt unaturlige ting på mange områda, derførr driste eg meg tel å trekke det heile sammen tel en heilhet.
Det påståes at fjellformasjonan ha vært troll som glømte å komme seg inn førr sola sto opp. No va det slik at kjerringa tel Jettanakallen va blidd førelska i gubben som holdt tel i Hattenfjellet i Storfjorden. Det her va ikke så enkelt førr ho va jo gift med Jettanakallen, og hadde tre unga med han. Men kjærlighet kan føre tel så mangt; Ho tok ungan med seg og rømte avgårde innover fjorden tel sin elskede. Kallen blei rasanes og tok en kjempestein og kasta ette ho og ungan. Han bomma nokså stygt førr steinen landa i fjæra ved Olmaiskodda på Mellemjord. Der ligg steinen den dag i dag.
Men det både Jettanakallen, kjerringa, ungan og trollet i Hatten glømte, va at òg sola står tidlig opp, så dem blei tel stein alle sammen. Jettanakallen står på Nordnesfjellet, Kjerringa og ungan va nådd seg til Ørnes. Ho blei tel det man ser i dag; -Sokka. Ungan hennes ligg som tre hauga på øversia av ho. Dem e førresten en del av medan tel Sorra, en seigrunne utførre Mellemjord. Hattentrollet i Storfjord fikk panikk og fikk hatten over seg, så no ligg ha trøgt under sin egen hatt.
Men sagnet førtelle òg at sjalusidramaet fikk store konsekvensa lenger ute i fjorden. Oppførre Gaveranta i Ytre Nordmannvik følgte Risen (no kalt Rissefjellet) og kjerringa spent med på det som foregikk inne i fjorden. Dem glømte òg sola, så no kan man se dem fra E6 som Rissen og Steinkjerriga. Det ser ut som ho drakk morrakaffen sin ved steinbordet da ho glømte seg vekk. De som har god tid bør stoppe opp å se, førr eg lyg ikke.
Førr å fortsette i samme stil kunne man se heilt tel Soria Moria-slottet på fine sommarkvelda. Når man låg på Lyngenfjorden i seina kveldstima og så gyldne skya ute mot storhavet, såg man tinda og tårn som ligna et eventyrslott med ei åpen dør. Det setta fantasien i gang. Då ønska man at man hadde seil og god bør, førr der ute låg selve lykkelandet.
Når man no som pensjonist sitt å tenke telbake, e det et under at gammeltrollet ha tålt sola, og ikke blidd tel stein.
----------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar