29.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Vinteraktiviteta i barneår og tidlig ungdom
Når man no som gammel mann får spørsmål fra barnebarn om ka vi gjorde den gang vi va små, vil man få problema med å få med alt, før det dagens barn stelle med ligg milevis fra det vi gjorde da vi va små.
Vinteraktivitetan va avhengig av ei fantastisk koordinering mella arbeid, skole og fritidssysla. Vi va ikke gamle skrottan førr vi fikk arbeidsoppgava heime, og de va avpassa etter alderen. Vi hadde to vikke skole og to vikke fri. I fri-vikken va det enklare å avpasse lek og fritid i forhold tel arbeid. Men i skole-vikken hadde man heimelekse og sådant meire som skapte litt rusk i maskineriet. Hvis det va aktiviteta som va betrakta som nødvendig heller ga litt avkastning fra seg, va det lettare å få inn i timeplanen enn hvis det bare dreide seg om lek og fornøyelse.
Når myren fraus tel om høsten, og den første snyen kom, hadde vi allerede i mange vikke begynt med forberedelsen tel vinteren. Vi hadde så mange ting på programmet at vi va nødt tel å få alt innpassa i kverandre. En av de tingan som va mest spennanes va snarefangsten. Man setta snare ette rype og hare, førr det ga litt kontanta i lomma, som så gikk videre tel fellesskapet. Kanske blei det kjøpt nytt buksetøy heller anna nødvendig. I tillegg tel snare, setta man òg ofte ut garn ette rypa. Som regel va det gamle fiskegarn, men en del av opplæringa va å bitte nye garn, og då va det greit å lære seg opp ved å bitte rypegarn. Førr her va det ikke så nøye om man mista ei maske heller to. Rypegarnan va som regel omtrent ti maske djup, førr dem sko stå på bakken, der rypa jo sprang. Straks snyen kom va det å finne spor ette haren. Førr èn hare fikk man omkring fem krone, og førr rypa opptel tre krone og femti øre.
Når eg nevnte at myren fraus tel, kommer det av at då hadde vi flott skøyteis. Men sjøl om det va viktig, va det endå viktigare at man fikk begynne å kjøre brendsla heim. Ved og torv sko hentes førr mannfolkan reiste tel Lofoten. Det va ofte at myra ikke bar hesten, og då blei det guttongan sin jobb seinare på vinteren.
Ellers va adventa ei nokså stille tid, sjøl for oss onga. Det va mørkt og kaldt. Allikevel må eg ta med at vi benøtta høstmørket tel å gjøre små raid rundt omkring førr å terge naboa, særlig dem som tålte lite og ikke gikk av veien førr å komme ette oss. Då va hensikten oppnådd, sjøl om det mange ganga kneip hårdt med å unngå avstraffelse. Det va no helst når det va mørkt med barmark at sånne aktiviteta forekom.
Vi likte oss særlig godt hvis det va bryllup i bygda, førr da samlas vi utførre bryllupshuset førr å se og registrere om det va nye parsammensetninga på gang. En slik samling blei i gammel tid kallt førr tjerrabreing. Førr ette som den eldre generasjon fortelte, va det vanlig å samles, og då smurte man tjerra på nova på bryllupshuset. Så avansert va ikke vi, men vi visste godt at våres nærvær ikke alltid va like populært.
Når vi snakke om mørke høstkvelda, fritid, gjøremål og ikke minst skolearbeid, va det enkelte ting som blei betrakta som fritidssysla, men som i virkeligheta va nødvendig arbeid. Eg ha allerede nevnt garnbitting og bøting. Det her med bøting va ikke så enkelt som man sko tru, derførr lærte eg aldri å bli ekspert på område. Maskesprott kunne nok bøtes, men meir innvikla saker klarte eg aldri å lære.
Ei artig historie i forbindelse med garnbøting fristes eg tel å ta med: En ungdom i nabolaget som va en kløpper tel å bøte garn, hadde fådd plass med en balsfjording tel Lofoten som bøtar. Det her hendte den gang ungdommen hadde fådd en anelse av bedre økonomi, og med penga føllte råd bl.a. tel meir moderne klær. Karen sko møstre på i Tromsø. En dag sist i januar med sydvestkuling og regn, kom han tel den avtalte kaia der balsfjordingen låg med båten. Dokker kan sjøl tenke kordan skipperen reagerte og ka han sa då bøtaren kom om bord iført svart paraply, blå gabardinfrakk og småsko med kalosje. Han og resten av mannskapet såg uår og anna førdervelse i kvitauet med en sånn skapning om bord. Stikk imot alle spådomma blei det en bra tur, og då bøtaren mønstra av i Tromsø måtte skipperen innrømme at han aldri hadde hadd en så god bøtar med seg tel Lofoten.
Men det va andre ting i forbindelse med fiskerian som òg va nødvendig å kunne, og som folk hadde behov førr å få gjort. Då va det vi unga, som hadde fritid, kom inn i bildet. En ting som å knope ongla til lin-karan ga nokken krone i lomma. Det va fint tidsfordriv når ikke nokka anna sto på programmet. En anna ting va å bitte kavelhue. Det va òg en del av den nødvendige fritia. De her tingan va med på å gje oss en følelse av samhold i familien førdi det va med på å dekke familiens behov førr kontanta.
Selv om dagan va kort, va det aktiviteta ute. Særlig når det blei mildvær i adventa og seinare på vinteren. Vi hadde èn kilometer lang myr, og gjenna den gikk det et sik. Det her fraus tel tidlig på høsten, og når mildværet kom blei det en fantastisk glatt is. Aktivitetan va mange, men det va no helst skøyteløp det gikk ut på. Et fåtall hadde skøyte, men oppfinnsomheta tel tidligere generasjona gjorde at vi laga vårres egne skøyte. Man økset to treklossa som va forma ette foten, og fant fram gamle ljåa som blei kappa av og slådd inn i treklossan med egga først. Det blei ikke som med ordentlige skøyte, men med nokka trening tjente dem sin hensikt. Men unga blir fort lei av bare èn lek, så vi laga tel piggkjelka med sånne "erstatningskøyte", to skøyte bak og ei styringskøyte framme. Vi låg på magen å pigga oss fram med pigga som va laga av to smidde trepinna med en kappa firtomsspiker i enden, då hadde vi et brukbart alternativ. For å få avveksling laga vi råseil av strisekka, og seilte i unnavind. Det samme brukte vi på sparken. I god landvind fikk vi ei utrulig fart, og ofte endte det med knall og fall med telhøranes gråt og tenners gnissel. Det hendte òg at vi laga lange tog av sparka sånn at heile ungeskokken va som en lang orm. Ofte bar det tel skogs førdi han som satt framst å sko styre det heile ikke makta oppgaven.
Julehelga blei som regel brukt tel felles aktiviteta, og foregikk mest innendørs. Førr man sko ikke bråke rett før og i jula. Aller helst sko vi være nesten lydlaus tel trettende-dagen, sa de gamle. Men det e begrensa kor lenge unga kan sitte inne å spelle ludo og andre spell. Kroppen krevde aktiviteta, så det blei nokken utekvelda uten nokka bestemt program. Vi møttes og fant på ting som va artig.
Det va ikke vanlig med nokka stor markering av nyttårsaften, men då vi blei større og fant store mengda fosfor og signalpatrona ette tyskeran, blei det saluttert så det monna. Det gjaldt ikke bare nyttårsaften, men i lang tid ette krigen. Det va et herrens under at det gikk så bra som det gjorde, men eg har et merke på venstre kinn ette et uheldig forsøk på å smelle av en patron. Nyttårsaften førr oss va på Lyngseidet. Då va det midtnattsmesse i kirka, og all ungdom fra bygden samlas der. Ellers betydde andventa læsdadianerans stor-forsamling. Det hørte med tel bygdas skikk å gå dit, og så va det så steikanes god mat der.
I løpet av vinteren brukte vi fritia på ski, kjelke og ikke minst tynnstava. Det va ikke uvanlig at vi kunne gå opp tel 2-3 kilometer med spisspaden på nakken førr å lage hoppbakke, førr så å hoppe tel det blei mørkt og tid før lekse. Hoppskien vårres va vanlige ski, og mange hadde ikke skikkelige bindinga. Allikevel va det mange som va god tel å hoppe sjøl om utstyret bare kunne være ei lærstropp over sko/komagtuppen med linesnøre som bakbinding.
Tynnstavan va spesialutstyret vårres. Vi va stading på jakt ette gamle sirupsfat, førr dem hadde så breie stava. Når vi blei lei av vanlige ski, spissa vi tynnstavan i en ende og la ei lærstropp på midten, og då hadde vi spesialutstyr tel å kjøre over hengskavla. Dem va med andre ord forløperen tel det dem no kalle førr snybrett. Vi brukte dem òg tel å grave oss inn i skavlan førr å få snyhule.
Som unge hadde vi et tilbud som de fleste va med i, og det va barnelosjen. Der va man forplikta tel å avstå fra tobakk og motarbeide alkohol, med andre ord være avholdende. Det ga et fint miljø å vekse opp i. Når man blei konfirmert va det vanlig at vi gikk over tel voksenlosjen. Det resulterte at i de fleste telfellan va det folk over 25-30 år som viste seg full.
Ellers va vi så heldig at vi hadde fast kino på Lyngseidet. Der vistes film på onsdaga og søndaga. Ette kvert som vi blei større blei det en forpliktelse å spandere jenten på kino. Når vi så i tillegg hadde 2-3 kafea, hørte det med å spandere kaffe og wienerbrød på dama. Det blei no ikke stor romantikk av det, men artig va det allikevel.
Når det lei fram mot våren va det vanlig at vi brukte fritia tel å fiske med lina. Det hørte med tel den nøttige delen av fritia.
Alt i alt hadde vi ei fantastisk barne og ungdomstid, sjøl om fattigdommen va påtrenganes førr de fleste. Det som ga utfordringa i lek og alvor va at vi måtte tenke og handle sjøl. Hvis vi ikke hadde gjort det ville vi hadd en trist tilværelse.
Ellers va adventa ei nokså stille tid, sjøl for oss onga. Det va mørkt og kaldt. Allikevel må eg ta med at vi benøtta høstmørket tel å gjøre små raid rundt omkring førr å terge naboa, særlig dem som tålte lite og ikke gikk av veien førr å komme ette oss. Då va hensikten oppnådd, sjøl om det mange ganga kneip hårdt med å unngå avstraffelse. Det va no helst når det va mørkt med barmark at sånne aktiviteta forekom.
Vi likte oss særlig godt hvis det va bryllup i bygda, førr da samlas vi utførre bryllupshuset førr å se og registrere om det va nye parsammensetninga på gang. En slik samling blei i gammel tid kallt førr tjerrabreing. Førr ette som den eldre generasjon fortelte, va det vanlig å samles, og då smurte man tjerra på nova på bryllupshuset. Så avansert va ikke vi, men vi visste godt at våres nærvær ikke alltid va like populært.
Når vi snakke om mørke høstkvelda, fritid, gjøremål og ikke minst skolearbeid, va det enkelte ting som blei betrakta som fritidssysla, men som i virkeligheta va nødvendig arbeid. Eg ha allerede nevnt garnbitting og bøting. Det her med bøting va ikke så enkelt som man sko tru, derførr lærte eg aldri å bli ekspert på område. Maskesprott kunne nok bøtes, men meir innvikla saker klarte eg aldri å lære.
Ei artig historie i forbindelse med garnbøting fristes eg tel å ta med: En ungdom i nabolaget som va en kløpper tel å bøte garn, hadde fådd plass med en balsfjording tel Lofoten som bøtar. Det her hendte den gang ungdommen hadde fådd en anelse av bedre økonomi, og med penga føllte råd bl.a. tel meir moderne klær. Karen sko møstre på i Tromsø. En dag sist i januar med sydvestkuling og regn, kom han tel den avtalte kaia der balsfjordingen låg med båten. Dokker kan sjøl tenke kordan skipperen reagerte og ka han sa då bøtaren kom om bord iført svart paraply, blå gabardinfrakk og småsko med kalosje. Han og resten av mannskapet såg uår og anna førdervelse i kvitauet med en sånn skapning om bord. Stikk imot alle spådomma blei det en bra tur, og då bøtaren mønstra av i Tromsø måtte skipperen innrømme at han aldri hadde hadd en så god bøtar med seg tel Lofoten.
Men det va andre ting i forbindelse med fiskerian som òg va nødvendig å kunne, og som folk hadde behov førr å få gjort. Då va det vi unga, som hadde fritid, kom inn i bildet. En ting som å knope ongla til lin-karan ga nokken krone i lomma. Det va fint tidsfordriv når ikke nokka anna sto på programmet. En anna ting va å bitte kavelhue. Det va òg en del av den nødvendige fritia. De her tingan va med på å gje oss en følelse av samhold i familien førdi det va med på å dekke familiens behov førr kontanta.
Selv om dagan va kort, va det aktiviteta ute. Særlig når det blei mildvær i adventa og seinare på vinteren. Vi hadde èn kilometer lang myr, og gjenna den gikk det et sik. Det her fraus tel tidlig på høsten, og når mildværet kom blei det en fantastisk glatt is. Aktivitetan va mange, men det va no helst skøyteløp det gikk ut på. Et fåtall hadde skøyte, men oppfinnsomheta tel tidligere generasjona gjorde at vi laga vårres egne skøyte. Man økset to treklossa som va forma ette foten, og fant fram gamle ljåa som blei kappa av og slådd inn i treklossan med egga først. Det blei ikke som med ordentlige skøyte, men med nokka trening tjente dem sin hensikt. Men unga blir fort lei av bare èn lek, så vi laga tel piggkjelka med sånne "erstatningskøyte", to skøyte bak og ei styringskøyte framme. Vi låg på magen å pigga oss fram med pigga som va laga av to smidde trepinna med en kappa firtomsspiker i enden, då hadde vi et brukbart alternativ. For å få avveksling laga vi råseil av strisekka, og seilte i unnavind. Det samme brukte vi på sparken. I god landvind fikk vi ei utrulig fart, og ofte endte det med knall og fall med telhøranes gråt og tenners gnissel. Det hendte òg at vi laga lange tog av sparka sånn at heile ungeskokken va som en lang orm. Ofte bar det tel skogs førdi han som satt framst å sko styre det heile ikke makta oppgaven.
Julehelga blei som regel brukt tel felles aktiviteta, og foregikk mest innendørs. Førr man sko ikke bråke rett før og i jula. Aller helst sko vi være nesten lydlaus tel trettende-dagen, sa de gamle. Men det e begrensa kor lenge unga kan sitte inne å spelle ludo og andre spell. Kroppen krevde aktiviteta, så det blei nokken utekvelda uten nokka bestemt program. Vi møttes og fant på ting som va artig.
Det va ikke vanlig med nokka stor markering av nyttårsaften, men då vi blei større og fant store mengda fosfor og signalpatrona ette tyskeran, blei det saluttert så det monna. Det gjaldt ikke bare nyttårsaften, men i lang tid ette krigen. Det va et herrens under at det gikk så bra som det gjorde, men eg har et merke på venstre kinn ette et uheldig forsøk på å smelle av en patron. Nyttårsaften førr oss va på Lyngseidet. Då va det midtnattsmesse i kirka, og all ungdom fra bygden samlas der. Ellers betydde andventa læsdadianerans stor-forsamling. Det hørte med tel bygdas skikk å gå dit, og så va det så steikanes god mat der.
I løpet av vinteren brukte vi fritia på ski, kjelke og ikke minst tynnstava. Det va ikke uvanlig at vi kunne gå opp tel 2-3 kilometer med spisspaden på nakken førr å lage hoppbakke, førr så å hoppe tel det blei mørkt og tid før lekse. Hoppskien vårres va vanlige ski, og mange hadde ikke skikkelige bindinga. Allikevel va det mange som va god tel å hoppe sjøl om utstyret bare kunne være ei lærstropp over sko/komagtuppen med linesnøre som bakbinding.
Tynnstavan va spesialutstyret vårres. Vi va stading på jakt ette gamle sirupsfat, førr dem hadde så breie stava. Når vi blei lei av vanlige ski, spissa vi tynnstavan i en ende og la ei lærstropp på midten, og då hadde vi spesialutstyr tel å kjøre over hengskavla. Dem va med andre ord forløperen tel det dem no kalle førr snybrett. Vi brukte dem òg tel å grave oss inn i skavlan førr å få snyhule.
Som unge hadde vi et tilbud som de fleste va med i, og det va barnelosjen. Der va man forplikta tel å avstå fra tobakk og motarbeide alkohol, med andre ord være avholdende. Det ga et fint miljø å vekse opp i. Når man blei konfirmert va det vanlig at vi gikk over tel voksenlosjen. Det resulterte at i de fleste telfellan va det folk over 25-30 år som viste seg full.
Ellers va vi så heldig at vi hadde fast kino på Lyngseidet. Der vistes film på onsdaga og søndaga. Ette kvert som vi blei større blei det en forpliktelse å spandere jenten på kino. Når vi så i tillegg hadde 2-3 kafea, hørte det med å spandere kaffe og wienerbrød på dama. Det blei no ikke stor romantikk av det, men artig va det allikevel.
Når det lei fram mot våren va det vanlig at vi brukte fritia tel å fiske med lina. Det hørte med tel den nøttige delen av fritia.
Alt i alt hadde vi ei fantastisk barne og ungdomstid, sjøl om fattigdommen va påtrenganes førr de fleste. Det som ga utfordringa i lek og alvor va at vi måtte tenke og handle sjøl. Hvis vi ikke hadde gjort det ville vi hadd en trist tilværelse.
-------------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar