33.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Kokk på Lofotfiske
Førr oss som va framslenginga rett ette krigen, og ikke hadde råd tel å gå på skole, va det ikke så mange muligheta. Hvis man va heldig fikk man jobb, men førr de fleste blei fiskebåten den første arbeidsplassen.No va det mange som reiste ut, enten som dekksgutt, byssegutt heller maskingutt. Dem som hadde ett par år om bord på fiskebåta va heldig mange ganga, førr dem fikk jobb som jungmann, motormann heller lettmatros, nokka som ga litt meir i pengeboka.
Førr meg blei det fiskebåten. Først på notfiske, men den gang va det liksom lofotfiske som va det store. Eg va vel sytten år då eg va heldig og fikk kokkplass med MIK Agnes T-49-L. Skipper va Agnar Knutsen på Elvebakken. Båten va 47-48 fot lang, og hadde rorhus med keisingen foran. Derførr va det ikke bysse om bord. Alt forgikk i lugaren framme, kor syv mann spiste, sov og tilbrakte det meste av fritia si. Under sånne forhold sko en syttenåring koke mat tel 9-10 mann, holde reint både i lugaren og seg sjøl, og under gamtrekkinga være på dekket å bløgge fisk. Når eg no ser kvitkledde kokka må eg flire, førr eg kan tenke meg tel kordan eg såg ut i en trang lugar med kullfyring døgnet rundt.
Betingelsan den gang førr dem som ikke hadde garn va 60 % av nettolott. Når man tenke på at en syttenåring hadde ansvaret førr morrakaffe allerede i fem-tia, sånn at man va klar tel utseiling når oppsynet ga signalet om utror, og alt det andre, sei det seg sjøl at man va nødt tel å ta jobben alvorlig. Eg trur at eg klarte sånn nokkalunde.
Men førr å begynne med starten. Den første natta om bord va urolig. I den tia va ikke kommunikasjonan så gode som no, og det va lite penga blant folk, så mange benytta sjangsen førr å få seg gratis tur tel byen. Derførr va det folksomt i lugaren. Gamlingan som va drevven i faget sov som steina, mens to skårunga nesten ikke hadde blund på auan før langt ut på morrakvisten. Men det va ikke berre folket som gjorde oss søvnlaus, det va en rekke fremmede lyda og motorbankinga som va uvant.
På turen fra Tromsø og sørover blei det normale forhold. Gamlingan hadde sine rortørna, førr dem torte antakelig ikke å sleppe oss tel rattet. Det e mange trange farvann i leia. Vi sko stasjonere i Henningsvær der vi hadde buplass. I bua va det bøtaren som regjerte. Han levde sitt eget liv. Hannes oppgave va å bøte garnan som va revven sund, og ellers legge forholdan tel rette. Vi, den yngre garde, lurte oss av og tel på bua førr å steike litt saltkjøtt, nokka som låg på grensen tel det ulovlige. Men vi hadde en bøtar som førsto seg på ungdom, så han løfta berre en advaranes peikfinger hvis han syntes det blei før mykke. Bøtaren va forresten bror tel skipperen, og va en akta predikant i miljøet.
Det her va akkurat i de åran det va tillatt med notfiske i Lofoten, og det blei ført eventyrlige mengda med skrei på land. Det va derimot dårlig med garn, line og juksa. Førr oss va det en dårlig sesong, så utsikten førr en god tur svant ettesom vinteren gikk. Nokken av mannskapet tok seg sløyejobba om kveldan når notbåten kom søkklasta inn. Førr ungan va det eventyr. Dem skar tunge, men en like stor inntektskilde va det å sanke lever under kaien. Førr med så store mengda med fisk, va det naturlig å slørve med sløyinga sånn at mykke lever havna under kaia, tel tross førr at den va godt betalt. Ungan hadde ofte mykke større lotta enn garn, line og juksa-kallan hadde.
Når det gjelder jobben eg hadde påtatt meg, va det forbausanes bra at eg kom gjenna vinteren med æra i behold, og at resten av mannskapet holdt seg friske. Førr det e ikke tvil om at forholdan førr å koke mat tel så mange ikke va telstede, både når det gjaldt plass og ikke minst reinhold. Det va sånn den gang, men de fleste båtan hadde bysse sånn at kokken fikk plass og fred tel å arbeide.
Menyen va i all sin enkelhet brukbar. Mølja, lettsalta torsk, boknafisk og torsketunge nokken gang på den eine sia, og kjøttsuppa og steik ett par ganga på den andre. Ett par-tre ganga hadde vi pølser i brun saus. Desserten va som vanlig suppa kokt på boksmelk og forskjellige grynsorta. Søndagsdesserten va hermetisk frukt som akkurat va kommen tel vårres breddegrader. Alt det der va greit, men det eg undres på i dag e kordan eg som uøvd matlagar klarte å prestere å servere steik under sånne forhold. Ja, tel og med å lage skikkelig brun saus, meine eg va en prestasjon under sånne forhold. Av og tel kokte eg risengrynsgrøt, men det va ikke mange gang. På påskeaften, mens vi drog garn på Henningsværstraumen, begynte eg med forberedelsen tel en skikkelig risengrynsgrøt som eg serverte når vi kom på land.
Fisket va dårlig utover i sesongen, men det som berga oss va ett par gode sjøvær inne i Austnesfjorden. En dag fikk vi over fire hundre stor skrei, og en liten netto va berga. Mannskapslotten på den turen blei 1200 kr. Eg som sko ha 60 %, fikk 720 kr og tre-fire heimfarsfiska. Førr å førstå situasjonen, kan eg fortelle at då eg blei fri førr heimbrød va eg å fikk ti krone vikka av skipperen som forskudd, tel brød og det eg ellers trengte. Eg kjøpte dress i Tromsø og litt gava heim, resten fikk ho mamma. Sånn va det den gang.
--------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar