37.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Samferdsel og framkomstmidla

Når man i dag snakke om samferdsel samtidig som man ser telbake på forholdan i mi ungdomstid og kanskje litt lengre telbake, blir det nesten som et eventyr.

Vi hadde jo lokalen som tok omtrent to døgn heller litt lengre på en reise tel Tromsø. Ette kvert kom Troms Innland Rutebil med bussan som korta reiseita ned tel tre tima. Det var jo et stort skritt på veien mot den moderne tia. Utviklinga gikk fort, og fergeforbindelsen gjorde reisan enklar og snarare. Eg huske så vidt da fergan over Lyngen begynte å gå. Man hadde nokka å forholde seg tel, men under krigen gikk òg tyske landgangspramma i rute mellom Lyngseidet og Olderdalen. Med pramman betalte man ikke billett. Ettekvert kom ferga over Ullsfjorden. I første omgang ble sambandet betjent av ei fiskeskøyte, men det va et tilbud til folk som hadde behov for en snar tur til byen. Bytura blei òg gjort med den omfattanes kulltransporten som kom i gang like ette krigen. Det va vanlige skøyte som henta kull i byen for så å kjøre kullet ut til folk. Ellers føllte man med fiskeskøytan når de sku tel Lofoten, heller hadde tur tel byen. Sku man nordover måtte man ta lokalen tel Skjervøy heller tel Tromsø. Det viktigaste va at folk kom seg fram. Man va vant tel å vente, og at det tok si tid å reise.

For å komme seg fram tel arbeid heller tel forskjellige arrangementa kor de nå enn måtte være, måtte man ta i bruk alle tenkelige framkomstmidla. De mest naturlige måtan å bruke va lastebilan og fiskeskøyten. Og så hadde man jo òg syklan. Det å sykle tel f.eks Nordkjosbotn heller tel Riksmessa i Tromsø på dårlige grusveia, va i seg sjøl ingen prestasjon. Men når en del menneska vellte å kjøre i åpen lastebil tel Vitangi i Nord-Sverige for å se landsdelskamp mellom Nord-Norge og Nord-Sverige, heller tel Tromsø i samme ærend, ja da må man i dag innrømme at det grense tel galskap. Heller va det idrettsprestasjona på høgt nivå? Det vise bare at utviklinga ha gått med stormskritt. Vi va ikke helt bak mål når det gjeld kultur heller, fordi en rekke menneska drog med ei fiskeskøyte fra Kjosen tel Tromsø for å se storfilmen Tatt Av Vinden. Man kan vel ikke unngå å ta med de såkalte skrepphandleran og agentan som sykla gjennom heile landsdelen med sine småvara og agentura. I mange tilfella va dem et lite bindeledd mellom sør og nord.

Ette krigen kjøpte enkelte lastebila som va etterlatt av tyskeran. De blei brukt tel å frakte folk og å fløtte på gjenstanda, og tel nøttekjøring ellers. Det va vanlig at folk satt på lasteplanet.

Ette som tida gikk meldte behovet for persontransport tel og fra fotballkampa, arbeidsplassa og ellers ette behov. Riktignok hadde Hans Olsen begynt med bussa, men behovet va stiganes, og lastebileieran fant på nye metoda. Man skaffet seg gamle busskarosseria med tilhøranes seta. Dem blei satt på lasteplanet, og dermed hadde man busstransport med lastebilkomfort. Det gjaldt særlig i den tia da mange Lyngsværinga arbeidde på den nye militærleiren på Skjold. Da kom de på lørdag å henta folket, og kjørte dem telbake på søndag. Fotballtura tel Skibotn, Nordkjosbotn, Breivikeidet, Tromsø og mulige andre plassa med de her transpormidlan, va vanlig.

I litt gamlare daga va det òg vanlig å ta kortaste vei fra ett sted til ett anna, til fots. Eg veit at folk gikk gjennom Reindalen fra Lyngen tel Sør-Lenangen og omvendt. Folk gikk òg gjennom dala fra Ullsfjorden tel Storfjorden. Man gikk tel og fra ette proviant når man va på sildefiske i Kjosen. Evakueringshøsten gikk vi tel Kjosen for å handle hos han Johan på gjerdet, da de andre butikkan va evakuert. På den tia va sykkeln ettekvert blidd nokså vanlig. Ikke alle hadde sykkel, men man lånte hos dem som hadde. Og så hadde man jo hesten. Den va viktig for dem som hadde lang vei til handel. Han Post-Peder brukte sykkel om sommarn og kjørte med hest om vinteren, på strekninga Lyngseidet og Pollen.

Eg hadde nesten glømt båten. I første rekke tenke eg på folkan på Nordnes og Buollejokk, som hadde båten som eineste kontakt med butikka og post. Internt hadde dem bare føttern å lite på. Dem blei sett på som gjesta de gangan de va på våres sie å handla. I mange tilfella va det familiebånd og vennskap som blei pleid med en sånn kommunikasjon. Eg huske òg at folk fra Rottenvik og Kviteberg kom roanes på slektsbesøk tel våres bygd. I mange tilfella kom dem gåanes. Derfør e det på grensen til humor når man i dag lese om raseri når den lokale bussen e ti minutta forsinka.

No e alt det her bare minna, og e basert på en gammel manns hukommelse. Men det e artig å vite at man har opplevd det.

-----------

forord tel fortellinga 

25.

Oktoberdag 1985

No sko dåkker ha sedd fjorden

fra den plassen eg ser ha no.

Vestavind, torden og sjørokk.

Det e godt at ingen e utpå.

Eg ha sedd han verre ett par ganga før.

Andre ha seilt og kalt det god bør.

Dem va ikke skvetten de gamle ulkan, 

men då va det livberging det gjaldt.

Fisk betydde mat og utrustning førr turan

og berging mot bankan sine krav.

Dem kjempa og sleit førr seg og sine,

og klarte det òg, fortelle tankan mine. 

Båten, støa og sjarken e blidd romantikk.

Dem e okkupert av moderne skribenta.

Drømmera som, hvis dem va utpå i dag, 

ha vært hjelpelaus og førvirra.

Dem veit ikke ka arbeid og slit betyr.

Førr dem e det lektøy og luksus-utstyr.

No ser eg at han ha hissa seg opp

tel de heilt store høgden. Vestavinden, 

han tar lokket av havet i store flak

og knuse det før han strør det utover.

Sjørokket står langt opp i fjellan.

Kordan går det no med tørrfisken på hjellan?

Eg bekymre meg unødig, førr alt ordne seg

når man sitt høgt og har det bra.

Nokken vekte tørrfisk e ikke allverden,

førr moderne fiskera står han vel av. 

Kvotan blir større og forholda synes gode.

Fjord- og kystfolket ha fådd telbake motet.

Telbake tel fjorden sånn som han ser ut i dag.

Det ser ut som om mange snyfresera e i gang. 

I dag e det forhold førr sjøorm og draug,

førr været e sånn at dem heilt sikkert trives.

Akkurat no ligne Årøyholmen en orm i rokket

og Bunkholmen blir tel en draug i fokket. 

No ramle tordna og lyn flerre himlen

på kryss og tvers, og regnet sile ned.

Eg sitt her og trives, og kan ikke anna, 

førr fjorden og fjellan gjer livet verdia.

Av dem ha eg drukke livgjeanes dråpa.

Dem ha gjedd meir enn det eg hadde håpa.

På himlen ser eg at skyan ha revna,

men det e ikke sikkert at himlen blir blå.

Han har en egen evne, han som stelle med været,

det at han ikke vise fram alt på en gang.

Stormen og tordna fortsette, og regnet sile.

En vidunderlig dag får meg tel å smile.

-----------

forord tel diktsamlinga "Man tenke så mangt"

36.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Ekspedisjonsfjæra

Blant de minnan som eg har gjemt på e minnet om et så enkelt og bortglømt sted som ekspedisjonsfjæra på Mellemjord. Der møtte vi en verden som var spennanes, og som ga oss visshet om at vi var en liten del av den.

I min oppvekst hadde vi butikk med dampskipsekspedisjon og skole (Oksvik skole). På butikken hadde man òg telefon som bygda fikk benøtte seg av. To ganga i uka hadde vi anløp av lokalen (Dampen). Når man ser for seg et lokalanløp, forestille man seg at det er ei kai, og i øverenden av kaia finn man en butikk som va kombinert med dampskipsekspedisjon. Man forstille seg òg at bygdefolket møtte opp på kaia når lokalen kom. Den var et pust fra den store verden, og va man heldig såg man kjente fjes blant de reisende.

Så enkelt va det ikke med våres ekspedisjon. Vi hadde butikk med dampskipsekspedsjon, men vi hadde ikke kai. Fra ekspedisjonen ned til ekspedisjonsfjæra va det ca 800 meter. Ekspederinga ble gjort fra en båt, nærmest en åttring, som va innreda til formålet. 

Når eg e inne på det med butikk, ekspedisjon og telefon, kommer man ikke utenom at det her sammen med skolen, utgjorde kultursentra i bygda. Riktignok med to vinkla, men når vi som guttunga hørte på samfunnsdebattan på butikken og fikk boklig lærdom på skolen, e det innlysanes at de va viktig for oss, sjøl om vi der og da ikke tenkte i de bana. 

Telbake til dampskipsekspedisjonen. Sia veien til ekspedisjonsfjæra nærmest blei regna som offentlig, blei det bevilga midla til utbedringa og utvidelsa. Man tok òg muligens sikte på å bygge kai. Derfor minerte man ut ett par bergknausa og murte en vei dit kaia skulle ligge. Muren va cirka 100 meter lang og landfeste til kaia ble òg murt av stein, og stakk omtrent tjue meter ut. Tias tann har tæra på anlegget sånn at sjøen antakelig har vaska vekk litt av muren, men anlegget e som en bauta over svunnen tid. 

Eg kan så vidt huske nokka av arbeidet, førr bror min og eg va nede med mat til faren våres som arbeida der. Ette det eg huske va det såkalt nødsarbeid, og ette det eg har hørt va betalinga 1 krone og femti øre dagen. Hvis man skyldte premie til fiskerimanntallet heller skatt, ble det trekt fra. I etterti var det mykke diskutert og kommentert over urettferdigheta.

Men historia fortelle òg at det at vi hadde butikk, ekspedisjon og skole i bygda, va med på å løfte oss ett hakk opp. Sjøl om vi ikke klarte å konkurrere med senteret, så va vi overbevist at vi var en liten brikke i samfunnet, og va stolte av det.

De dagan lokalen anløp, prøvde vi å få med oss begivenhetan, førr det var spennanes å se ka som kom og ka som ble sendt. Under krigen kom det store mengde mel, celluloseballa på hunde kilo og vara tel butikken (sirupsfat, margarinkassa, sukkersekka og eske med spennanes innhold). 

Om høsten blei det sendt store mengde poteta, slakt og sekka med ull som skulle til fabrikk for bearbeiding, og andre jordbruksprodukta som ga kontanta. Førr den gang va det delvis naturalhusholdning, så man va avhengig av å få solgt nokka av produktan. Det hendte òg at det blei sendt levanes dyr som va sellt heller skulle tel slakteri Tromsø. Det va anakelig før vi fikk slakteri på Lyngseidet.

Av og til hente det at det kom store mengde med vara, særlig mel og kraftfor. Det va tunge løft. De gangan det va små-sjøtt, som det ble kalt, va veien til naustet kort, og da brukte man å spille opp ekspedisjonsbåten med gangspillet, hvis man var folk nok. Allikevel blei det mange tunge løft for en ussel betaling. Hvis det derimot va stor- eller springflo, kunne det ofte være tjuefem tel tretti meter å få varan tel naustet med handmakt. Det krevde sterkt mannskap. Derfor monterte man et gammelt ankerspill med sveiv, på kanten av den muren som skulle føre til kaia. Videre laga man en heisekran av bjørkestokka med tilhørende kastblokke, og dermed kunne man heise varan helt tel naustdøra. Enkelt og primitivt, men du verden for en lettelse. 

 

Eg huske ikke uværsdaga i ekspedisjonsfjæra, men eg kan levende forestille meg arbeidet med å manøvrere den tunge ekspedisjonsbåten i nattemørke og kuling. Førr det va ikke alle perioda lokalen kom om dagen. Ruteomlegging og forsinkelsa førte mange ganga til nattlige ekspederinga. Men de gangan lokalen kom i noenlunde menneskelige tide, va vi ofte på plass. 

Det va ikke særlig ofte at folk som skulle til Tromsø gikk ombord på Mellemjord. Det va fordi lokalen skulle rundt Storfjorden og anløpe Lyngseidet igjen på uttur. Turan den gang til Tromsø kunne vare opp til to døgn, så man slapp med den tia det tok å reise rundt Storfjorden. 

Lokalbåtan som trafikkerte i Lyngenruta ble devven med dampmaskin. Først på slutten kom motordevne lokalbåta som M/S Bjarkøy inn. Dampbåtan va D/S Tondenes, D/S Malangen, D/S Skjervøy, D/S Tromsø og D/S Lyngen. Den siste va flaggskipet til TFDS og va et moderne skip som òg blei brukt i Svalbardfarten. Det e mulig at det va fleire, med det huske eg ikke. 

Eg har kalt ekspedisjonsfjæra for et spennanes sted, nokka den òg va. Førr her møtte man en verden utafor Lyngstua som ga fantasien og utferdstrangen næring. Den understrekte òg kor viktig dampskipsekspedisjon og butikk va for små bygdesamfunn.Vi ante nok at vi bare va en liten del av det nettverket som gjorde at folk levde og arbeidde tel storsamfunnets beste. Sjøl om vi ikke va fullt ut voksne så va vi litt stolte av både skole og butikk med dampskipsekspedisjon, og at vi va et lite samfunn som tross alt va tel litt nøtte i kampen for det velferdssamfunnet vi har idag. 

--------

forord tel fortellinga

Ska vi tegne, Olderdalen, 2004 (27)

Kristine og Aurora

35.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Bilkjøp, sertifikat og oppkjøring i 1965

Ette krigen va det ikke mulig førr vanlige folk å kjøpe bil uten å ha søkt om tillatelse. Førr å få det, måtte det tungtveiende grunna tel. Men det fantes muligheta. Øst-Europeiske bila va ikke med i ordninga, så det var fullt mulig å få kjøpe Moscovitch (tidligere Opel Olympia som var havna i Øst-Tyskland) Tsjekkiske Skoda, Polske Warzawa eller Pobeda. Øst-Tyske Trabant som hadde plastkarosseri og Wartburg som også kom fra Øst-Tyskland. Russiske bila som Volga og Zim va det òg endel av. Ette kvert i 60-årene blei bil-handelen frigjedd, og da begynte pendleran (menigmann) å kjøpe bila. Folk hadde ette kvert fådd betre råd, og det å ha egen bil blei førr mange en stor drøm, med andre ord, -bildilla. Utviklinga gjorde at det å ha bil blei meir og meir vanlig. Folk jobba i byen, og når pendleran slo seg sammen blei det ikke så dyrt å kjøre. 

Eg hadde ikke sertifikat, og hadde vel egentlig heller ikke plana om å kjøpe bil, men også vi blei angrepen av bildilla. Mitt lønnsnivå lå på 1000 kr pr måned med fritt hus, og vi hadde heller ikke noe stort beløp oppspart. Allikevel skjedde det nokka som ikke va planlagt, og som vel må kalles førr så moderne som impulskjøp. Vi bodde i byen, og en dag vi va ute og gikk, møtte vi en gammel nabo som var bilsellar. Det blei mykke prat om bila og finasiering, så dillaen slo ut i full blomst. Før vi skiltes va handelen og finansieringa nesten i boks. Det gikk heller ikke mange dagan før alt var klart til å hente bilen. Men sertifikatet mangla. Forsikring måtte ordnes, og her blei det anbefalt å melde seg inn i NAF for å få det billigast mulig. No huske eg ikke det rette beløpet, men med full kasko kom den på mellom tre og fire-hundre krone. Luksusavgifta, som det heita den gang, va så vidt eg huske 250 kr. Den første bilen vi kjøpte va en liten Austin stasjonsvogn. Den kosta den nette sum av 17200 med radio og kjettinga, og va ny. Den gang va det kombinasjonsdekk med telhøranes kjettinga som va det vanligste, førr de fleste hadde ikke råd til å ha to sett dekk.

Det viktigste no va å få kjøretime. Det kosta den gang 21 kr timen hos Brødrene Johannesen i Skippergata i Tromsø. Men pågangen va stor, men hvis eg kunne kl 7 om morran så fikk eg tima. No hadde eg sertifikat førr lett motorsykkel, så eg hadde litt peiling. Men eg hadde ikke tadd i et bilratt før, så første timen va en sein kveld. Då eg møtte opp fikk eg spørsmål om eg visste ka klutsj og bremse va og kor dem va, fikk eg ordre om å kjøre ei ung dame heim tel Åsgård gjenna byen. Det gikk førbausanes greit, og med det va den første timen over. Då eg hadde kjørt tolv tima fikk eg prøve på å kjøre opp. Teorien va ikke kjøreskolen sitt problem. Vi måtte lese sjøl, og på slutten kom lærarn med spørsmål. Ette den trettende timen va målet nådd.

Selve oppkjøringa va antakelig ikke så mykke førskjellig fra den som no praktiseres. Det va i 1965, 5. desember, sydvestkuling og speilblank holka. Vi va fem heller seks støkka som stillte opp på skolen førr å få den siste gjennomgangen av både saksgang og nokka regelspørsmål. Det va vissnok bare èn kandidat som dumpa. Det må òg førtelles at det va ett av de første åran med piggdekk, og skolebilen hadde sånne.

Under oppkjøringa hadde eg to mulige fallgruve. Den eine va Peder Hanssens gate som gikk bratt opp fra bryggeriet. Vi kjørte opp, og da vi kom på toppen skulle vi rygge ned. Midt i bakken stoppa vi og skulle kjøre opp. Eg ha aldri tadd en finare bakkestart enn nettopp da. Ved torget va det en diger iskul før man kjørte inn i Storgata. Over den kom eg lett, og ikke en bil i heile Storgata. To feil i teorien, og lappen va min. Heile stasen kom på mellom 350 og 400 krone.

---------

forord tel fortellinga 

34.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Lofotfareran

Da vi va unga va det vanlig at man i slutten av januar og i begynnelsen av februar hørte lyden av ankerspill og motorbank. Det va skøyten som blei gjort klar tel å fare tel Lofoten. Den gang va det 40-50 fots båta med 6-7 mann som kvert år deltok lofotfiske. I tellegg va det nokken få juksasjarka med ett par mann ombord som dro. Enkelte reiste tel Lofoten og leide seg båt. Det va hektiske daga fra jul og utover både førr fiskeran og de heime som sko utruste folk med nødvendig utstyr. Ja, førr de starta lenge før jul. Då begynte man å ordne med klær, votta, lesta, undertøy og anna som va en del av utstyret. Det va jo snakk om en tur på 8-10 vikke vinterstid på havet, så det krevde sitt. Ut i januar begynte kvinnfolka med bakst. Det va brød, nokken bakte flatbrød, og ikke minst lefse. Førr det va vanlig at kver enkelt hadde proviant med seg. Det va berre kokmaten som va på laget. Folkan tok liketel potetes med tel fellesskapet.

Førr oss unga va det ei utrulig spennanes tid. Det va jo mange ting som fulgte med lofotfareran. Først va det no om å gjøre å holde seg frampå når det blei bakt lefse rundt om i husan. Som regel vanka det en smakebit. Det blei òg bakt brød, og i dem va det sirup. Den gang va ei brødskive i nabohusan det samme som sukkertøy i dag. Man va jo som regel svolten heile tia. Det va frisk luft og uteaktiviteta som gjorde det.

Det andre som va spennanes va å følle med flest mulig skøyte tel Lyngseidet. De fleste gikk ut fra Oksvikbukta, èn heller to fra Ol-Hanssabukta. Som regel vanka det en lefsebit på den turen òg. Men det va no turen som va en avveksling i kverdagen. Det va òg spennanes å vite at man skulle få eget kort fra Lofoten. Selv om vi va unga, gleda vi oss også tel å få den tradisjonelle fiskekassen utpå vinteren, og ikke minst lofotgaven når dem kom heim ut på våren. Den gang va det ikke vanlig med pølse, men eg kan minnes at vi hadde pølse når han pappa kom heim fra Lofoten. Lofotfolket kjøpte pølse hos han Aune i Tromsø. Dem kjøpte òg sirupskake og tok med seg heim. Ho va god med heimsmør på. -Festmat.

Då skøyten va kommen fram tel det fiskeværet dem sko stasjonere i, blei det sendt telegram heim. Standard tekst va som regel "Hertil idag, alt vel". Heime va førventningan og spenninga stor. Det gjaldt førtjeneste og berging som både store og små va opptadd av. Samlingspunktet om kveldan va lofotmeldinga. Den gikk kl 10 om kvelden på radioen. Va det gode meldinga, steig humøret. Va det uvær og dårlige meldinga, såg de voksne straks mørkare på situasjonen. Når eg tar med dette e det førdi lofotfisket og de som deltok der og dem som satt heime, visste at en god sesong ga et godt år.

Førr meg e det minnan om alle fiskekassan eg kjørte fra ekspedisjonsfjæra heller Lyngseidet, og den gleden som mottakeran viste. Førr man må huske på at ikke alle hadde like mykke å rutte med, så det va mange middaga i en kasse fisk. Selv ungan gleda seg over en sånn rikdom som låg i en sånn førsendelse. Man såg seg også råd tel å dele litt av rikdommen med dem som ikke hadde nokken på Lofoten, heller dem som enda ikke hadde fådd en sånn kasse. 

Kortet fra Lofoten va òg en viktig del av barndommen. Det behøvde ikke å stå så mange ordan, det va ikke det viktigste, men det å få eget kort betydde så mykke at heile skolen måtte få vite det dagen ette.

Når det nærma seg april begynte spenninga å stige. Man visste at en av påskedagan blei det pølse tel middag, men det viktigste va lofotgaven. Det hendte at det blei nye ski, men en fallkniv (lommekniv) va òg flott.

Når man no tenke telbake va det så mange ting man kunne glede seg over. Man måtte òg tåle at i dårlige år kunne gava utebli, men vi visste at vi va prisgjedd naturen. Førr i min tidlige barndom va naturalhusholdning det som berga folk. Derførr blei vi tidlig vant tel å arbeide. Om det monna så mykke veit eg ikke, men vi va med i et fellesskap om en evig kamp førr et nokka så lunde godt liv. Eg innrømme gjerne at vi hadde en fin barndom tross alt.

--------------------

forord tel fortellinga

33.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Kokk på Lofotfiske

Førr oss som va framslenginga rett ette krigen, og ikke hadde råd tel å gå på skole, va det ikke så mange muligheta. Hvis man va heldig fikk man jobb, men førr de fleste blei fiskebåten den første arbeidsplassen.

No va det mange som reiste ut, enten som dekksgutt, byssegutt heller maskingutt. Dem som hadde ett par år om bord på fiskebåta va heldig mange ganga, førr dem fikk jobb som jungmann, motormann heller lettmatros, nokka som ga litt meir i pengeboka.

Førr meg blei det fiskebåten. Først på notfiske, men den gang va det liksom lofotfiske som va det store. Eg va vel sytten år då eg va heldig og fikk kokkplass med MIK Agnes T-49-L. Skipper va Agnar Knutsen på Elvebakken. Båten va 47-48 fot lang, og hadde rorhus med keisingen foran. Derførr va det ikke bysse om bord. Alt forgikk i lugaren framme, kor syv mann spiste, sov og tilbrakte det meste av fritia si. Under sånne forhold sko en syttenåring koke mat tel 9-10 mann, holde reint både i lugaren og seg sjøl, og under gamtrekkinga være på dekket å bløgge fisk. Når eg no ser kvitkledde kokka må eg flire, førr eg kan tenke meg tel kordan eg såg ut i en trang lugar med kullfyring døgnet rundt.

Betingelsan den gang førr dem som ikke hadde garn va 60 % av nettolott. Når man tenke på at en syttenåring hadde ansvaret førr morrakaffe allerede i fem-tia, sånn at man va klar tel utseiling når oppsynet ga signalet om utror, og alt det andre, sei det seg sjøl at man va nødt tel å ta jobben alvorlig. Eg trur at eg klarte sånn nokkalunde.

Men førr å begynne med starten. Den første natta om bord va urolig. I den tia va ikke kommunikasjonan så gode som no, og det va lite penga blant folk, så mange benytta sjangsen førr å få seg gratis tur tel byen. Derførr va det folksomt i lugaren. Gamlingan som va drevven i faget sov som steina, mens to skårunga nesten ikke hadde blund på auan før langt ut på morrakvisten. Men det va ikke berre folket som gjorde oss søvnlaus, det va en rekke fremmede lyda og motorbankinga som va uvant.

På turen fra Tromsø og sørover blei det normale forhold. Gamlingan hadde sine rortørna, førr dem torte antakelig ikke å sleppe oss tel rattet. Det e mange trange farvann i leia. Vi sko stasjonere i Henningsvær der vi hadde buplass. I bua va det bøtaren som regjerte. Han levde sitt eget liv. Hannes oppgave va å bøte garnan som va revven sund, og ellers legge forholdan tel rette. Vi, den yngre garde, lurte oss av og tel på bua førr å steike litt saltkjøtt, nokka som låg på grensen tel det ulovlige. Men vi hadde en bøtar som førsto seg på ungdom, så han løfta berre en advaranes peikfinger hvis han syntes det blei før mykke. Bøtaren va forresten bror tel skipperen, og va en akta predikant i miljøet.

Det her va akkurat i de åran det va tillatt med notfiske i Lofoten, og det blei ført eventyrlige mengda med skrei på land. Det va derimot dårlig med garn, line og juksa. Førr oss va det en dårlig sesong, så utsikten førr en god tur svant ettesom vinteren gikk. Nokken av mannskapet tok seg sløyejobba om kveldan når notbåten kom søkklasta inn. Førr ungan va det eventyr. Dem skar tunge, men en like stor inntektskilde va det å sanke lever under kaien. Førr med så store mengda med fisk, va det naturlig å slørve med sløyinga sånn at mykke lever havna under kaia, tel tross førr at den va godt betalt. Ungan hadde ofte mykke større lotta enn garn, line og juksa-kallan hadde.

Når det gjelder jobben eg hadde påtatt meg, va det forbausanes bra at eg kom gjenna vinteren med æra i behold, og at resten av mannskapet holdt seg friske. Førr det e ikke tvil om at forholdan førr å koke mat tel så mange ikke va telstede, både når det gjaldt plass og ikke minst reinhold. Det va sånn den gang, men de fleste båtan hadde bysse sånn at kokken fikk plass og fred tel å arbeide.

Menyen va i all sin enkelhet brukbar. Mølja, lettsalta torsk, boknafisk og torsketunge nokken gang på den eine sia, og kjøttsuppa og steik ett par ganga på den andre. Ett par-tre ganga hadde vi pølser i brun saus. Desserten va som vanlig suppa kokt på boksmelk og forskjellige grynsorta. Søndagsdesserten va hermetisk frukt som akkurat va kommen tel vårres breddegrader. Alt det der va greit, men det eg undres på i dag e kordan eg som uøvd matlagar klarte å prestere å servere steik under sånne forhold. Ja, tel og med å lage skikkelig brun saus, meine eg va en prestasjon under sånne forhold. Av og tel kokte eg risengrynsgrøt, men det va ikke mange gang. På påskeaften, mens vi drog garn på Henningsværstraumen, begynte eg med forberedelsen tel en skikkelig risengrynsgrøt som eg serverte når vi kom på land.

Fisket va dårlig utover i sesongen, men det som berga oss va ett par gode sjøvær inne i Austnesfjorden. En dag fikk vi over fire hundre stor skrei, og en liten netto va berga. Mannskapslotten på den turen blei 1200 kr. Eg som sko ha 60 %, fikk 720 kr og tre-fire heimfarsfiska. Førr å førstå situasjonen, kan eg fortelle at då eg blei fri førr heimbrød va eg å fikk ti krone vikka av skipperen som forskudd, tel brød og det eg ellers trengte. Eg kjøpte dress i Tromsø og litt gava heim, resten fikk ho mamma. Sånn va det den gang.

--------------

forord tel fortellinga

Nybakt svigersønn, Nordmannvik, 1958 (26)

32.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Kultur

Det her ha stådd i årboka, så no skriv eg det ned førr å ha det førr handa hvis eg treng å se tilbake på nokka.

Når man sitt i toroms-spissa på fjorden heller ved kaffebålet i Lilledalen, e det en ting man legg merke tel; Det e stillheta, den velsigna stillheta. Du får plutselig fred tel å tenke, heller la være å tenke.

Ette kvert som eg e blidd eldre ha eg begynt å huske tilbake i tid, og då e det mykke rart som dukke opp. Her eine dagen kneip eg meg sjøl i å spørre ka slags kultur vi hadde då eg vaks opp. Ja, ikke sånn kultur som du finn på musea og den som dem i dag prøve å rekonstruere, førr å bruke et fint ord.

No tel dags e det viktig å kunne varte opp med masse teltak førr å patte mest mulig penga av statskassa. Eg meine ikke at det e unødvendig heller galt, for det e sikkert nødvendig førr dagens unga og ungdom. Men eg trur det drep oppfinnsomheta og gleda med å finne på nokka sjøl. Kanske vi ska kalle det kreativiteten (et fint uttrøkk). Dokker ser sjøl at eg e blidd miljøskadd.

Hadde vi nokka kultur som e verdt å skrive ned, vi som vokste opp før og under krigen? Ka e det som blir regna som kultur fra den tia? Va for eksempel barnearbeid kultur? Det bli jo fordømt i dag, også mykke av det ungan i vårres eget land blir setta til å gjøre. Ette mitt skjønn må det regnes som kultur. Førr det va jo en evig kamp førr tilværelsen den gang, og då va det naturlig at alle va med og ga sitt bidrag. Det monna sikkert, sjøl om det va lite.

Det starta med at man blei sendt tel nabogården ette melk, Så blei du pent og forsiktig vekt opp om morran førr å jage kyrne på beite. Der eg vokste opp måtte man jage kyrne over ei stor myr, så dem ikke stoppa opp og forvilla seg i gamle torvehull. Det va det samme som stor katastrofe hvis det sko skje.

Oppgavan vokste med alderen. Det blei ette kvert vannbæring, vedhøgging, potetsetting og opptaking, slåttearbeid, jobbing i torvmyra, felling og barking av vinterbrendsel, fjøsarbeid og mange andre oppgava.

De koseligste minnan e nok det å sitte som kamerat i fjøset når man venta på en ny kalv eller et lam. Varmen fra glørne på grua og dyran føltes så beroliganes og trygt førr en liten kar. Så va det vel også spenninga om hva det blei, okse heller kvigekalv, sau heller værlam. Ungan vokste opp med dyran, og derfor blei det naturlig både med kalving og lamming, og førr den saks skyld også slakting.

Førr oss som hadde hest va det ikke uvanlig at når man va ferdig med eget arbeid for dagen, kom naboa og sko ha utført sine kjøreoppdrag. Det va ikke alltid det passa med vårres plana førr fritia, men så va det det her med nytt buksetøy tel jul, og kontanta va nødvendig tel nokka sånt. Det va med andre ord nok å gjøre heile året. Derførr passa det fint å gå på skolen i to vikke, førr så å ha fri i to.

Spesialoppdrag kom i tillegg tel de vanlige gjøremålan. Det hendte rett som det va når de voksne mannfolkan va på Finnmarka om våran, så blei man vekt opp tidlig når det va fjære-sjø, enten førr å grave makk tel en linestubb førr å få litt kokfisk, heller man sko hente tang og tare som blei brukt som løyping tel dyran. Det hendte òg at man måtte skofte skolen førr å sko hesten i mannfolkfattige tie. Det blei godtatt. Om det va gyldig grunn tel å forsømme, blei det aldri spurt om. Mange år seinere fikk eg permisjon fra Solhov av samme grunn, og eg trur styraren likte grunnen til søknaden.

Ellers huske eg spesielt lørdag 14. juni i 1947. Det va om morran på min konfmnasjonslørdag. Klokka 4 om ettermiddagen sko eg stå på kjerkegolvet og svare på vridne spørsmål fra presten. Eg blei vekt opp, førr to av kyrne vårres måtte absolutt tel okse den dagen. Det blei å gå tel Giævergården på Løngseidet, førr dem hadde fleire oksa. Det va seks kilometer kver vei, og kyrne va ikke akkurat medgjørlig. Ettepå va det å vaske seg, skifte klær og komme seg tel kjerka. Om eg sykla heller gikk huske eg ikke, men bil va utenkelig. Om det hadde nokka med kultur å gjøre veit eg ikke, men sånn va det berre.

Eg tenke òg på om det regnes som kultur at vi hadde juletrefesta kor man tok med seg mat og kopp. Når presten kom tel skolen førr å holde fastemøte en gang i året. Då va det så fullt at vi unga måtte hente vedkubba i skolesjåen førr å få sitte. Det va òg fullt hus hvis det kom en emissær heller nokken andre som hadde med seg lysbilda. Før ikke å snakke om då folkeakademiet sendte ho Elsa Britt Markusson førr å prate om film. Nokka seinere kom de omreisanes kinobyråan med filma som va tåredrøppanes og barske ette vårres forhold. Filmhelta som han Edvard Persson, Nils Poppe, Chaplin, Telegrafstolpen og Tilhengeren, Clark Gable og andre, trekte òg mykke publikum. Enkelte av heltan kunne nok slost, men ingen av dem slost med sekstiåtte mann og slo dem alle, sånn som dem gjør i dag.

Va det kultur at 10-20 unga og ungdomma brukte helgen tel fjelltur ved et lite vann? Vi fiska kjøe, gikk tura og så gjorde vi nokka som va frøktelig galt, -vi speIlte kort. Det gikk som regel på Hund. Kortspell va betrakta som styggedom i den tia. Det va forresten på en av de her turan at to ungjente stilte opp i todelt badedrakt, nokka som va en sensasjon, men ga næring tel gutan sin fantasi.

Eg lure og på om det kan regnes som kultur at vi tok jernspaen (spissspaen no) førr så å gå mange kilometer, måkke tel en hoppbakke, hoppe tel det blei mørkt og gå heim førr å lese lekse. Salmeversan og katekisma måtte man kunne, det va et ufravikelig krav. Kunne du ikke dem låg du nokså tynnt an. Om det gikk på tverra i skjønnskriftboka heller i geografien, fikk det ikke sånne konsekvensa som hukommelsestap i de foran nevnte leksen.

Tel vårres kultur hørte det også med å kjøpe skrell førr ti øre hos han Borgen, heller han Breck og seinere også hos han Labukt. Skrellet va steikenes godt den gangen. No e det ikke sikkert at alle veit ka vi meinte med skrell, men de her karan hadde bakeri, og ette at dem hadde skorre tel kaken blei det resta, og det va skrell. Nokken år seinere, då man va begynt å bli moderne, kjøpte vi gyldne havrenøtter i laus vekt fra ti kilos posa på Giæverbutikken på Løngseidet.

Det å gå på land på Kamesholman førr å stjele måseegg, heller å bruke høstmørkna tel å rappe nepe og gulrøtter fra lettbeinte naboa, ha vel ikke kvalifisert oss tel å få kulturmidla, selv i dag. Men det hørte med tel vårres aktiviteta, og va tel en viss grad akseptert berre man ikke ødela heller tok før mykke. Kan man regne det som kultur?

En ting som hørte med den gang va at man sko utnøtte tia. Man hørte ofte at voksne sa at "eg går å plukke et spann tyttebær mens brøddeigen går". Vi unga fikk beskjed om å plukke småstein mens vi kvilte oss. Allikevel hadde vi unga trumpa igjenna, enda vi ikke va organisert, at i middagskvilen i høya sko vi bade i sjøen. Det va en uskreven lov. Det va ikke alltid at været og temperaturen va på vårres sie, men det va godt å få høystøvet av seg.

Vi hadde ikke kulturhus heller nokka tanka om kultur, men i ettetid så ser eg at butikken va kulturens høyborg i bygda, då ser eg bort fra skolen. Forresten, det går ikke ant å sammenligne de her to kulturan.
Tre kvelda før vikka kom han Post-Peder kjøranes med hest fra Løngseidet med posten. Då sørga kallan førr å ta en pause i garnbøtinga og det dem hellers hadde førr seg. Då sporte dem fisketien, diskuterte politikk, heller kjøpe skråtobakk. Det va ikke uvanlig at butikken va åpen tel 10-11 tia om kveldan hvis det va spesielle emna som måtte diskuteres grundig. Når dem va på det ivrigste måtte vi unga styre godt unna spøttklysen som blei sendt mot spøttbakken som sto ved døra.
Vi va ikke spesiellt interessert i de her trefningan, allikevel syntes vi det va artig å studere typan. Grådige fiskekjøpera, udugelige politikera, borgerskapet og sosialismen va vi nok ikke interessert i, men vi ha sikkert fådd en del med oss, førr mange ting ha dukka opp ette kvert i livet.

Nokka seinere blei fotballen en del av vårres fritidsbeskjeftigelse. Då som no va klubbfølelsen stor. Heime hos oss gikk skjellet mela Lyngen I.L. og Karnes midt gjenna senga eg, og èn av brørne mine låg i samme senga. Han spelte på Karnes og eg på Lyngen sitt junior-lag. Det hendte at motsetningen va så store at vi måtte dele sengklær, og eg måtte på golvet. Også på det her området hadde den sterkeste rett, så eg måtte ta tel takke med golvet.

Sykla va ikke allemanns eie, så det gikk lang tid før kvert hus hadde sin sykkel, og enda lengre tid gikk det før vi fikk vårres egne sykla. Den finaste sykkelen i bygda va en grønn Jones fra F.G. Amundsen i Bergen. Den hadde nokka så fint som frikrans. Det betyr at det ikke va fotbrems på den. Min første sykkel, -ja, det va en svart Jones, førr syklan va svart den gangen. Det va få som va kulørte. Den kosta visstnok omkring 200 kr. Når man snakke om sykla kommer eg ikke utenom då eg lærte å sykle. Onkelen min hadde en gammel damesykkel med kompressorslanga som dekk. Ordentlige dekk va mangelvare (det her va under krigen heller like ettepå). Onkelen min fikk høre at formannen i fiskarlaget delte ut tjære tel fiskeran sånn at dem fikk smurt båtan. Han sendte meg av gårde førr å hente tjæren. Det va en vanskelig tur førr å seie det pent. Uvant syklist, kompresorslanga og et fullt tjærespann. Både guten, sykkelen og tjærespannet kom velberga heim, attpåtil fikk eg brødskive førr turen.
Med syklan kom ei ny tid; Vi fikk større aksjonsradius. Vi kom oss ut og trefte ungdomma fra andre bygde, men det får bli ei anna historie.

Førr meg e det kostelige minna. Kan hende va kulturen vårres simpel og grå, men vi va stolte av den. Det her e berre en brøkdel av den, førr det meste e i ferd med å gå i glømmeboka.

Mitt ønske e at fleire fra den tia sette seg ned å mimre. Det e artig det.

------------

forord tel fortellinga

31.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Sagn

Sia eg va unge har naturen i Lyngen fascinert meg. Man hørte jo tidlig at tel førskjellige fjellformasjona knytta det seg sagn. No kan sånne sagn være fantasibilda som enkeltpersona med litt livlig fantasi ha skapt, men man kan ikke berre knipse med fingran og blåse i barten, å avvise det som tøv. Folketrua ha jo vært levende i Lyngen når gjaldt unaturlige ting på mange områda, derførr driste eg meg tel å trekke det heile sammen tel en heilhet. 

Det påståes at fjellformasjonan ha vært troll som glømte å komme seg inn førr sola sto opp. No va det slik at kjerringa tel Jettanakallen va blidd førelska i gubben som holdt tel i Hattenfjellet i Storfjorden. Det her va ikke så enkelt førr ho va jo gift med Jettanakallen, og hadde tre unga med han. Men kjærlighet kan føre tel så mangt; Ho tok ungan med seg og rømte avgårde innover fjorden tel sin elskede. Kallen blei rasanes og tok en kjempestein og kasta ette ho og ungan. Han bomma nokså stygt førr steinen landa i fjæra ved Olmaiskodda på Mellemjord. Der ligg steinen den dag i dag.

Men det både Jettanakallen, kjerringa, ungan og trollet i Hatten glømte, va at òg sola står tidlig opp, så dem blei tel stein alle sammen. Jettanakallen står på Nordnesfjellet, Kjerringa og ungan va nådd seg til Ørnes. Ho blei tel det man ser i dag; -Sokka. Ungan hennes ligg som tre hauga på øversia av ho. Dem e førresten en del av medan tel Sorra, en seigrunne utførre Mellemjord. Hattentrollet i Storfjord fikk panikk og fikk hatten over seg, så no ligg ha trøgt under sin egen hatt.

Men sagnet førtelle òg at sjalusidramaet fikk store konsekvensa lenger ute i fjorden. Oppførre Gaveranta i Ytre Nordmannvik følgte Risen (no kalt Rissefjellet) og kjerringa spent med på det som foregikk inne i fjorden. Dem glømte òg sola, så no kan man se dem fra E6 som Rissen og Steinkjerriga. Det ser ut som ho drakk morrakaffen sin ved steinbordet da ho glømte seg vekk. De som har god tid bør stoppe opp å se, førr eg lyg ikke. 

Førr å fortsette i samme stil kunne man se heilt tel Soria Moria-slottet på fine sommarkvelda. Når man låg på Lyngenfjorden i seina kveldstima og så gyldne skya ute mot storhavet, såg man tinda og tårn som ligna et eventyrslott med ei åpen dør. Det setta fantasien i gang. Då ønska man at man hadde seil og god bør, førr der ute låg selve lykkelandet. 

Når man no som pensjonist sitt å tenke telbake, e det et under at gammeltrollet ha tålt sola, og ikke blidd tel stein. 

----------

forord tel fortellinga

  

30.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Kontraster 

På mine tankeferder bakover i tiden dukket dette opp. Om det har noen interesse for andre vet jeg ikke, men jeg har nå skrevet det ned. 

Det hender at man setter to episoder i livet opp mot hverandre og ser slektskapet, men òg motsetningene.

Livet er fullt av kontraster bare man stopper opp og tenker. Man har lyse dager og man har og mørke dager. Når det gjelder mitt liv har jeg funnet en rekke ting som jeg i ettertid kan koble sammen.

Det første eksemplet som jeg vil trekke fram er ei utrolig fin juli-natt i 1947. Da satt jeg ved varden på Kavringstinden, og så utover syv kjerke-sogn. Midnattssol og en blankstille fjord sammen med medbrakt niste ble til et minne for livet. I motsetning til dette minnes jeg ei stormnatt på Korgfjellet i 1953. I snødrev med frossen mat satt man å venta på en lekefiende. Der og da kom tanken på Kavringstinden seilende.

En annen hendelse jeg trekker fram er ei fantastisk sommernatt på Lyngenfjorden med midnattssol, sjøfugllåt og seidrag, ett av de mange fine øyeblikkene i livet. Lite ante man da at man noen år senere fikk oppleve ei orkan-natt ute på Nordkappbanken. Enorme krefter var i sving. Selv havhesten, som ellers var vår følgesvenn, var fraværende.

Jeg minnes en første juledag på Setermoen. Alarmen gikk i vaktstua, noe som fortalte at det muligens var uvedkommende ved et ammunisjonslager. Fem mann med femten skarpe skudd ble sendt ut for å oppklare saken. Julefreden var der og da ikke tilstede, selv om stort snøfall hadde forårsaket kortslutning. En annen første juledag satt jeg i solveggen ved ei tømmerkoie ved Ertevannet i Idd ved Halden. Sol og varmegrader og freden hersket. Stillheten føltes god selv om heimlengselen og savnet av en skikkelig nordvest-ramling i aller høyeste grad var tilstede.

Sildefisket på fjordene i Troms med lange slep i frostrøyk, landvind og mye venting, står i skarp kontrast til storkastet på Gripshavet som gikk dukken i en forrykende storm. En mann ble slått på havet, men blei heldigvis redda. Arbeidet med å berge nota og ta opp posebåtene i uværet var noe langt mere enn å stå i en posebåt i frostrøyk på en fjord i Troms.

Det å rusle langs havna i Tromsø en februardag med fiske og fangstbåter som gjorde seg klar til en ny
sesong var balsam for sjelen. Når man mange år senere ruslet på kaiene i Nyhavn i København og så på gamle seilskuter og andre fartøyer hvor folk satt ombord og nøt sin bayer og sine reker, var det som om å se to verdener. Men turene langs havnene gjorde samme nytten, man var ved sjøen og da så.

Enkelt levesett preget oppvekstårene. Naturhusholdningen bød nok på variasjoner i all sin beskjedenhet, men vi levde. Derfor var det en sjokkartet opplevelse når man endel år senere deltok på en lunsj på postterminalen i København. På bordet sto over førti retter, og mange var varme retter. Man forsynte seg bare av det som virket kjent.

Å gjeste naboen sitt nepe-land i høstmørket i håp om å få eieren etter seg, fikk aldri noen store konsekvenser. Det kunne det muligens fått hvis Sovjetunionens vaktbåter hadde fått tak i oss på Nordfargrunnen øst for Vardø. Vi hadde forvilla oss over grensen, men oppdaget vaktbåtene i tide
slik at vi rakk å komme oss over på norsk side. Det må innskytes at vi ikke hadde en anelse hvor grensen gikk, men skjønnte det da vaktbåtene snudde.

På Polleidet og Geitnes sto hjemme og bortelaget sine supportere i ei herlig blanding, med saftige meningsutvekslinger og kommentarer, men freden hersket. Vi var noen ungdommer nordfra som overvar en fotballkamp på Fredrikstad stadion hvor hjemmelaget spilte mot Brann. Vi befant oss midt blandt endel Fredrikstadfans. Vi kommenterte spillet oss i mellom og var så uheldig å ymte frampå at Brann var et bedre lag. For å unngå å få juling byttet vi plass. Der og da oppdaget vi at det snakke for mye under noe så viktig som en fotballkamp ute i den store verden, ikke var noe lurt.

Slik kan man sitte å trekke fram episoder i livet i det uendelige, men det får være nok i denne omgangen.

Dette har stått i Årboka.

-------------------

forord tel fortellinga

Luostejok Kraftlag, Lakselv, 1989 (25)

 Eg var med i arbeidet med demninga da den blei ferdig 1954

29.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Vinteraktiviteta i barneår og tidlig ungdom

Når man no som gammel mann får spørsmål fra barnebarn om ka vi gjorde den gang vi va små, vil man få problema med å få med alt, før det dagens barn stelle med ligg milevis fra det vi gjorde da vi va små.

Vinteraktivitetan va avhengig av ei fantastisk koordinering mella arbeid, skole og fritidssysla. Vi va ikke gamle skrottan førr vi fikk arbeidsoppgava heime, og de va avpassa etter alderen. Vi hadde to vikke skole og to vikke fri. I fri-vikken va det enklare å avpasse lek og fritid i forhold tel arbeid. Men i skole-vikken hadde man heimelekse og sådant meire som skapte litt rusk i maskineriet. Hvis det va aktiviteta som va betrakta som nødvendig heller ga litt avkastning fra seg, va det lettare å få inn i timeplanen enn hvis det bare dreide seg om lek og fornøyelse.

Når myren fraus tel om høsten, og den første snyen kom, hadde vi allerede i mange vikke begynt med forberedelsen tel vinteren. Vi hadde så mange ting på programmet at vi va nødt tel å få alt innpassa i kverandre. En av de tingan som va mest spennanes va snarefangsten. Man setta snare ette rype og hare, førr det ga litt kontanta i lomma, som så gikk videre tel fellesskapet. Kanske blei det kjøpt nytt buksetøy heller anna nødvendig. I tillegg tel snare, setta man òg ofte ut garn ette rypa. Som regel va det gamle fiskegarn, men en del av opplæringa va å bitte nye garn, og då va det greit å lære seg opp ved å bitte rypegarn. Førr her va det ikke så nøye om man mista ei maske heller to. Rypegarnan va som regel omtrent ti maske djup, førr dem sko stå på bakken, der rypa jo sprang. Straks snyen kom va det å finne spor ette haren. Førr èn hare fikk man omkring fem krone, og førr rypa opptel tre krone og femti øre.

Når eg nevnte at myren fraus tel, kommer det av at då hadde vi flott skøyteis. Men sjøl om det va viktig, va det endå viktigare at man fikk begynne å kjøre brendsla heim. Ved og torv sko hentes førr mannfolkan reiste tel Lofoten. Det va ofte at myra ikke bar hesten, og då blei det guttongan sin jobb seinare på vinteren.

Ellers va adventa ei nokså stille tid, sjøl for oss onga. Det va mørkt og kaldt. Allikevel må eg ta med at vi benøtta høstmørket tel å gjøre små raid rundt omkring førr å terge naboa, særlig dem som tålte lite og ikke gikk av veien førr å komme ette oss. Då va hensikten oppnådd, sjøl om det mange ganga kneip hårdt med å unngå avstraffelse. Det va no helst når det va mørkt med barmark at sånne aktiviteta forekom.

Vi likte oss særlig godt hvis det va bryllup i bygda, førr da samlas vi utførre bryllupshuset førr å se og registrere om det va nye parsammensetninga på gang. En slik samling blei i gammel tid kallt førr tjerrabreing. Førr ette som den eldre generasjon fortelte, va det vanlig å samles, og då smurte man tjerra på nova på bryllupshuset. Så avansert va ikke vi, men vi visste godt at våres nærvær ikke alltid va like populært.

Når vi snakke om mørke høstkvelda, fritid, gjøremål og  ikke minst skolearbeid, va det enkelte ting som blei betrakta som fritidssysla, men som i virkeligheta va nødvendig arbeid. Eg ha allerede nevnt garnbitting og bøting. Det her med bøting va ikke så enkelt som man sko tru, derførr lærte eg aldri å bli ekspert på område. Maskesprott kunne nok bøtes, men meir innvikla saker klarte eg aldri å lære.

Ei artig historie i forbindelse med garnbøting fristes eg tel å ta med: En ungdom i nabolaget som va en kløpper tel å bøte garn, hadde fådd plass med en balsfjording tel Lofoten som bøtar. Det her hendte den gang ungdommen hadde fådd en anelse av bedre økonomi, og med penga føllte råd bl.a. tel meir moderne klær. Karen sko møstre på i Tromsø. En dag sist i januar med sydvestkuling og regn, kom han tel den avtalte kaia der balsfjordingen låg med båten. Dokker kan sjøl tenke kordan skipperen reagerte og ka han sa då bøtaren kom om bord iført svart paraply, blå gabardinfrakk og småsko med kalosje. Han og resten av mannskapet såg uår og anna førdervelse i kvitauet med en sånn skapning om bord. Stikk imot alle spådomma blei det en bra tur, og då bøtaren mønstra av i Tromsø måtte skipperen innrømme at han aldri hadde hadd en så god bøtar med seg tel Lofoten.

Men det va andre ting i forbindelse med fiskerian som òg va nødvendig å kunne, og som folk hadde behov førr å få gjort. Då va det vi unga, som hadde fritid, kom inn i bildet. En ting som å knope ongla til lin-karan ga nokken krone i lomma. Det va fint tidsfordriv når ikke nokka anna sto på programmet. En anna ting va å bitte kavelhue. Det va òg en del av den nødvendige fritia. De her tingan va med på å gje oss en følelse av samhold i familien førdi det va med på å dekke familiens behov førr kontanta.

Selv om dagan va kort, va det aktiviteta ute. Særlig når det blei mildvær i adventa og seinare på vinteren. Vi hadde èn kilometer lang myr, og gjenna den gikk det et sik. Det her fraus tel tidlig på høsten, og når mildværet kom blei det en fantastisk glatt is. Aktivitetan va mange, men det va no helst skøyteløp det gikk ut på. Et fåtall hadde skøyte, men oppfinnsomheta tel tidligere generasjona gjorde at vi laga vårres egne skøyte. Man økset to treklossa som va forma ette foten, og fant fram gamle ljåa som blei kappa av og slådd inn i treklossan med egga først. Det blei ikke som med ordentlige skøyte, men med nokka trening tjente dem sin hensikt. Men unga blir fort lei av bare èn lek, så vi laga tel piggkjelka med sånne "erstatningskøyte", to skøyte bak og ei styringskøyte framme. Vi låg på magen å pigga oss fram med pigga som va laga av to smidde trepinna med en kappa firtomsspiker i enden, då hadde vi et brukbart alternativ. For å få avveksling laga vi råseil av strisekka, og seilte i unnavind. Det samme brukte vi på sparken. I god landvind fikk vi ei utrulig fart, og ofte endte det med knall og fall med telhøranes gråt og tenners gnissel. Det hendte òg at vi laga lange tog av sparka sånn at heile ungeskokken va som en lang orm. Ofte bar det tel skogs førdi han som satt framst å sko styre det heile ikke makta oppgaven.

Julehelga blei som regel brukt tel felles aktiviteta, og foregikk mest innendørs. Førr man sko ikke bråke rett før og i jula. Aller helst sko vi være nesten lydlaus tel trettende-dagen, sa de gamle. Men det e begrensa kor lenge unga kan sitte inne å spelle ludo og andre spell. Kroppen krevde aktiviteta, så det blei nokken utekvelda uten nokka bestemt program. Vi møttes og fant på ting som va artig.
Det va ikke vanlig med nokka stor markering av nyttårsaften, men då vi blei større og fant store mengda fosfor og signalpatrona ette tyskeran, blei det saluttert så det monna. Det gjaldt ikke bare nyttårsaften, men i lang tid ette krigen. Det va et herrens under at det gikk så bra som det gjorde, men eg har et merke på venstre kinn ette et uheldig forsøk på å smelle av en patron. Nyttårsaften førr oss va på Lyngseidet. Då va det midtnattsmesse i kirka, og all ungdom fra bygden samlas der. Ellers betydde andventa læsdadianerans stor-forsamling. Det hørte med tel bygdas skikk å gå dit, og så va det så steikanes god mat der.

I løpet av vinteren brukte vi fritia på ski, kjelke og ikke minst tynnstava. Det va ikke uvanlig at vi kunne gå opp tel 2-3 kilometer med spisspaden på nakken førr å lage hoppbakke, førr så å hoppe tel det blei mørkt og tid før lekse. Hoppskien vårres va vanlige ski, og mange hadde ikke skikkelige bindinga. Allikevel va det mange som va god tel å hoppe sjøl om utstyret bare kunne være ei lærstropp over sko/komagtuppen med linesnøre som bakbinding.
Tynnstavan va spesialutstyret vårres. Vi va stading på jakt ette gamle sirupsfat, førr dem hadde så breie stava. Når vi blei lei av vanlige ski, spissa vi tynnstavan i en ende og la ei lærstropp på midten, og då hadde vi spesialutstyr tel å kjøre over hengskavla. Dem va med andre ord forløperen tel det dem no kalle førr snybrett. Vi brukte dem òg tel å grave oss inn i skavlan førr å få snyhule.

Som unge hadde vi et tilbud som de fleste va med i, og det va barnelosjen. Der va man forplikta tel å avstå fra tobakk og motarbeide alkohol, med andre ord være avholdende. Det ga et fint miljø å vekse opp i. Når man blei konfirmert va det vanlig at vi gikk over tel voksenlosjen. Det resulterte at i de fleste telfellan va det folk over 25-30 år som viste seg full.

Ellers va vi så heldig at vi hadde fast kino på Lyngseidet. Der vistes film på onsdaga og søndaga. Ette kvert som vi blei større blei det en forpliktelse å spandere jenten på kino. Når vi så i tillegg hadde 2-3 kafea, hørte det med å spandere kaffe og wienerbrød på dama. Det blei no ikke stor romantikk av det, men artig va det allikevel.

Når det lei fram mot våren va det vanlig at vi brukte fritia tel å fiske med lina. Det hørte med tel den nøttige delen av fritia.

Alt i alt hadde vi ei fantastisk barne og ungdomstid, sjøl om fattigdommen va påtrenganes førr de fleste. Det som ga utfordringa i lek og alvor va at vi måtte tenke og handle sjøl. Hvis vi ikke hadde gjort det ville vi hadd en trist tilværelse.

-------------------

forord tel fortellinga