17.
Havbåra
Havbåra
Havbåra fødtes langt, langt ute et sted,
og vokste seg stor på si lange ferd.
Stormsentra og havstrauman tok ho med,
heilt tel ho knustes mot holma og berg.
Opp gjenna tia ha ho fådd mange navn;
havsjø, tungsjø, langmaren og sjøgang.
Va det mykke opplett, låg fiskeren i havn.
Landligge gjorde at tia blei lang.
Når ho langmaren rulla kom sjøverken fram.
Eg huske så alt førr godt første gangen.
På første turen, eg syntes at det va skam
å spy en sommerdag over Kvænangen.
Han utfordra meg seinere mange ganga,
på Nordkappbanken va han virkelig gal.
Han prøvde seg også når vi i motsjø stanga
på Hustadvika der leia va smal.
Når havbåra rulla inn Folla og Vestfjorden,
og skuta slingra og stampa seg fram,
kom rortørn og sjøverk i tur og orden.
Då henta man grovbrød og spikkesild fram.
Austhavet va heller ikke å spøke med
når havsjøen tordna mot blankskurte fjell.
Sjøverken holdt seg frampå og ga ikke fred,
men man klarte seg bra likevel.
Havsjøen tordne og male sin egen sang.
Fjordbåra og straumskavl nynne med.
Dem høre med i naturens rytme og gang.
Å lytte tel dem gjer en gammel mann fred.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar