MAN TENKE SÅ MANGT

9.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Sausankardagen

Når man tenke tilbake på barndommen dukke det stadig opp hendinga og syn som ha vært gjømt en heller anna stan i hukommelsen. Då eg såg en annonse i avisa om at no e det fårikåltid, dukke det opp et minne og et syn som leda meg tilbake tel svundne tider.

Kvert år, en søndag i september, va det liv og røre i skog, lier, dala og fjell. På strekninga Elvebakken tel Karnes va det uskreven avtale at no hente vi sauan ned fra sommarbeite. Det merkelige va at ingen gikk i marka førr å hente sauan før den organiserte sankinga starta. At man tok inn saua som va kommen ned i nermarka, blei ikke regna førr brudd på tradisjonen. Man va redd førr at dem sko rote seg ned på torvmyren og havne i gjengrodde torveholl. Man va òg redd førr steinsprang i Heiskellia.

Når sankardagen kom herska det ei spesiell stemning og spenning. Ville vi finne alle sauan og lamman?  Førr oss unga va det spennenes å se om vårres egen sau med lamma va kommen ned? Alt va organisert tel minste detalj. Sankarområde va inndelt i sona. Man va blidd enig om kor man sko gå, og kem som sko gå kor. Man va gjerne to-tre i kver gruppe, sånn at kver sone blei grundig undersøkt.

Når det gjaldt nermarka som vi sa, så besto den av strekninga mella Storelva og Henrikelva . De sauan som gikk i lien kunne man se, og der va det gjerne eldre og unga som fikk prøve seg.

Èi gruppe gikk utover Karnesmarka og opp i Gjerdelvdalen. Dem hadde i grunnen en vanskelig oppgave for dem fikk kontakt med Karnesgjengen og sauan derfra. Men folk kjente merkan så det gikk greit. Enkelte dyr va sammenblanda med kverandre uten at det skapte problema. Ei anna gruppe tok førr seg Kavringstinden og fjellet. De her to gruppen kom samla ned mot Kvalvikdalen.

Den tredje gruppa tok førr seg Kvalvikdalen inntil dalbotn og svippa òg innom Rødbergdalen. I tillegg va det enkeltpersona som streifa rundt i skogområdan både i nermarka og i Kvalvikdalen, førr å finne små gruppe av saua som gikk førr seg sjøl.

Når alle de her gruppen møttes nede i Kvalvikdalen va en anselig flokk saua samla. Uten at eg e sikker vil eg påstå at det kunne være minst 300, og kanskje meir. Det va et flott syn å se når den store saueflokken kom bølgenes ned Hvilebakken, og mange va kommen opp på Moarahakk førr å se på begivenheta. Ja, førr det va virkelig en viktig begivenhet i den tia når det førr det meste dreide seg om naturalhusholdning.

Ette det eg huske fortsetta saueflokken rett nedover Moarahakk, over Ammaren og tel Nila Lars-grinda. Sistnevnte va en stor innhegning laga av grinde spesielt førr anledninga. Førr å plassere den nøyaktig va den mot utmarksgjerdet på eiendommen som ette kvert blei overtadd av Agnes og Erling Nilssen. Ette en del strabasa va alle sauan innaførre grinda, og man begynte å leite ette sine saua. Førr oss unga va gjensynsgleden stor når vi fant det vi hadde venta på og leita ette.

Kommentaran og spetakkelen rundt grinda va mangesidig, fra slagferdige svar tel småkrangling. Men det heile gikk greit uten altfor store konsekvensa. Det dukka òg opp små overraskelsa. Det viste seg at det fantes saua som kom ned fra fjellet med to vinterlam og to små sommarlam på slep. Før det va mange som satsa på tidlig fødde vinterlam førr kjøttvektas skyld. Når det så va slept ut værlam på fellesbeite, og va betrakta som ufarlig i en sånn sammenheng, hendte det at det kom sommarlam. Det hendte òg at man sto igjen med ett heller tre lam som man ikke kjentes ved. Då måtte de som hadde god kjennskap tel saumerka tel. I de fleste telfellan viste det seg å være lam fra Oksvika, Karnes og av og tel fra Kjosen. Eg huske òg at det va umerka lam i flokken som ikke hørte tel nokken av sauan. Ka som skjedde med dem huske eg ikke, men man fant sikkert ei løysing på problemet.

Det va litt kronglete å komme ned tel Nila Lars-grinda, så vist eg huske rett blei det setta opp ei grind i Øvergården som blei tadd i bruk ved seinere anledninga. Ette kvert blei tradisjonen med fellessanking utvanna fordi man begynte å ta inn sine egne saua tidligere. Flokken som kom ned Hvilebakken blei mindre og mindre, førr så å forsvinne heilt.

Men sausankinga i gamle daga va ikke slutt med den eine dagen. Dem som hadde saua borte gikk heile høsten på leiting. Man saumfor Gjerdelvdalen, Rødbergdalen, Kavringstinden, fjellet, Kvalvikdalen, nermarka og ellers der det va naturlig å leite. Ette krigen kom det saua fra Rogaland som gave tel folk som hadde mista alt under evakueringa. Dem skjellte seg ut fra vårres rasa ved at dem hadde kortere føtter og en litt anna kroppsbygning. En av naboen fikk en sånn sau som ettekvert fikk to lam, og blei slept ut på sommarbeite i lag med de andre. Når høsten kom va sauen og lamman vekke. Man leita og leita heile høsten uten å finne dem. Men det hendte at saua fra vårres område søkte inn i Rødbergdalen, derførr va det som en siste utvei å gjennasøke dalen. Og nesten nede ved sjøen i Kjosen hadde Rogalandssauen funne sitt paradis. Der beita ho og lamman i fred og ro. Men å få ho tel å snu gjenna Rødbergdalen va en stri tørn, førr der e jo førr det meste bare stein og ur. Det gikk heldigvis som regel bra. Men sauen ga ikke slepp på sitt paradis. Ho gikk dit kvert år, så om høsten va det berre å hente henne og lamman der. Eg va òg med å henta dem nesten ved sjøen i Kjosen, med det resultat at før vi kom tel Kvalvikdalen måtte vi bære lamman. Botnan i arbeidskalosjan mine va revven av i steinuren.

Det e artig å se tilbake, førr så å feste det på papiret. Alt det eg skriv e sånn som eg huske det, og det mulig at andre ser det fra en anna vinkel, men eg tar sjangsen. Det va ei fin tid å vekse opp i, selv om vi ikke hadde så mykke av materielle ting, og fattigdommen va bakom nova. Derførr e eg kommen fram tel at vi hadde mange lyspunkta i tilværelsen, førr vi kunne ikke være kravstor. Av den grunn blei sausankardagen tel den begivenheta den blei.

------------

forord tel fortellinga