MAN TENKE SÅ MANGT

8.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Torving

I kver årstid hadde vi viktige gjøremål då vi vaks opp. Gjøremålan kom i rekkefølge, og det va særlig fra mai tel september at det va hektisk. En viktig del av vårres kverdag va torv. Den va i en periode et viktig brendsel, førr nokka sånt som kull va det ikke mange som hadde råd å kjøpe.

Det begynte som regel sist i mai heller i begynnelsen av juni. Då bar det tel myra førr å renske vekk mossetorva sånn at tela i jorda tinte. No va det her litt avhengig av vinteren og våren. Enkelte år va det nesten ikke tele, mens det andre år igjen va en halv meter og enkelte gang enda meire.

No va ikke torvetakinga så voldsom populær, men den va en del av kverdagslivet førr ungan på den tia, og når det va felles skjebne så va det òg felles trøst. Det vi grua oss mest tel va flue og myggplagen. Det va en lidelse å slåss med innpåslitne insekta dag ette dag. Men det va ei trøst at nesten alle kompisan hadde det like utrivelig, så det blei en slags sosialt fellesskap. Men det va trivsel i det at det rauk fra utallige grue over heile torvemyra. Den sure torvrøyken dempa nok på insektplagan, og så varsla den om at kaffekoppen og brødskiva ikke va langt unna, førr lyspunktan i de her dagan va maten. Ingen stan i verden smakte brødskiva med rabarbrasyltetøy heller gomme sammen med kaffe, betre enn akkurat der og då. Røyken fra grua ga en spesiell smak i alt av mat, og når arbeidet va tungt vokste apetitten tel uanede høgde.

En gang blei det nesten katstrofe. Kyrne vårres som va ute på beite litt lengre opp, hadde tydeligvis hørt stemmen tel matmora. Vi hørte at dem kom, men vi va kommen så godt i gang med arbeidet den morran at ingen av oss tenkte nokka meir enn at èn av oss måtte jage dem tel skogs igjen. Men førr vi nådde så langt hadde dem lukta seg fram tel maten, så då vi omsider oppdaga ka dem va iferd med å gjøre, va heile froksten førsvunne i kumagan. Det blei stor oppstandelse og mykke skrik og skrål, men ho Rødlin, Perla og ho Dagros va vel fornødd og skjønte ingenting av oppstusset. No va det et bra støkke å gå heim ette ny forsyning, men det heite jo at uten mat og drikke duge helten ikke, så det blei litt sein frokost den dagen.

Foruten kampen mot tela, skapte gamle fururøtter som hadde logge i myra i hundrevis av å,r problema. Midt i torvlaget dukka dem opp, og med førgreininga i alle retninga ødela dem ofte en del av anlegget, sånn at man måtte skjære rundt dem. Det skapte jo ekstra arbeid, men når dem blei tørka va dem et utmerket brendsel.

Som regel va det en voksen som va nede og skar torva i lompe. Vårres myr va temmelig grunn sånn at det va forholdsvis lett å kaste lompen opp, derførr fikk vi unga lov tel å prøve oss. Sia torvlaget ikke va djupare enn tre fire lompe måtte det et nokså stort areal førr å få nok torv tel vinterbrendsel. Så det va arbeid nok tel oss. Nokken renska vekk mosetorva førr å avdekke torvlaget, hvis det ikke va gjort. De største trilla ut torva tel tørkeplassen. Det kunne vere problematisk nok hvis myra va blaut. Når lompan va kommen tel tørkeplassen måtte en av oss klyve dem opp i tynne skive førr at ho mamma som hadde ansvaret førr å røyse dem på kant, hadde arbeid.

I torvetakar-perioden jobba man i myra fra morran, og tel kvelds når kyrne sko taes inn, blei arbeidet berre avbrøtten av ett par times meddagpause. Ette kvert som man blei større og hadde behov førr litt penga, blei det tel at man va hos naboa og jobba med torving. Eg huske at i min første jobb hos andre fikk eg tre krone og femti øre dagen. Det hendte at med torving heime og borte jobba man i ett par vikke, så når det va over va man både trøtt og lei.

Men selv om man va ferdig med å få torva opp og gjort klar tel den første tørkinga, va man langt fra ferdig.
Førr mens man holdt på med høya, måtte man tel myra om kveldan førr å mue torva. No va ho det man kalle førr bokna, så førr at torva sko tørkes betre måtte man mue den. Det betydde at man murte den opp i småe såta på en sånn måte at vannet rant av når det regna. Kveldsarbeidet va ikke særlig populært,  og selv om det ikke sto på over en lang periode, kom det ofte i konflikt med vårres plana. Førr naturligvis hadde vi behov førr lek og andre aktiviteta med andre unga, så det va ikke alltid at kartet stemte med terrenget. Men på en førunderlig måte klarte man å kombinere sånn at det fungerte. No blei det nok en og anna tjuvperm, som det heite, men man strekte ikke strekket lenger enn akkurat tel bristepunktet. Derførr hendte det ofte at man klarte å førhandle seg til alternative tider førr arbeid og andre aktiviteta.

Ette det her va det ikke sånn at torva va ferdig tel bruk, så det venta meir arbeid på oss når torva sko stakes. Det arbeidet blei gjort litt ut på høsten. Å stake torva foregikk på den måten at man la ris på bakken som underlag. Så laga man en ring av torveskive på kant. Innenførr kasta man torv, opp på ringen fortsetta man å mure torv, akkurat som en vanlig mur, sånn at kvert lag batt det som va under. Ette kvert som man murte opp og kasta torv inni, va det viktig å påse at buen på siden blei sånn nokkalunde jamne. Staken måtte førr all del ikke se som den den va gravid, med kulemage og sådant meire. Enkelte hadde òg torvesjåa, det va røysverk med torvetak. Det førenkla jo arbeidet, og så va ikke torva så utsatt førr vær og vind, samtidig som den va lettere å få tak i om vinteren når den skulle hentes ned.

Torva blei henta ned utover vinteren sia myra va frøssen tel, og bar hest og slede. De som ikke hadde hest, trekte den heim på kjelke. På den hadde man laget noe vi kalte førr torvhekke. Den va ramme med nett av snøre inni. Sidene og endene ble spikret sammen slik at de dannet en nettkasse, som ble løftet på kjelken når torva sko hentes. Samme systemet blei også brukt på hestesleden. I milde høsta hendte det ofte at vi unga blei sendt opp tel myra førr å hente torv i sekk, som vi bar på ryggen. Det va berre ei nødløysing når det ikke va kjøranes med hest.

Når man no går på gamle tomte og ser sporan ette virksomheta i vårres barndom minnes man slitet, men også samholdet i familian og det ansvaret også vi onga måtte være med på å ta. Allikevel påstår eg at vi hadde en fin og flott oppvekst, og det vise seg at selv om vi deltok i tungarbeid va det få som tok skade av arbeidet. Det vise at vi ikke blei pålagt større oppgava enn vi makta, samtidig som vi lærte arbeidsmetoda som ikke røynte førr hårdt på kroppan.
Det va torving, men vi hadde så mykke meir når det gjaldt arbeid. Det ska eg ta førr meg en annen gang.

forord tel fortellinga