10.
BARNE OG UNGDOMSMINNA
Høyonn i gamle dager
Når man går tilbake 60-70 år i tid, og sammenligner dagens slåttonn med det vi hadde den gang, fristes man tel å trekke på smilebåndet. Den gang deltok heile familien i høyonna som varte i flere uker. Gamle folk fortsatte med mini-høyonn langs gjerder og seljekjerr heilt fram til Mikeli (Mikkelsmess 29. september). Etter potetopptakinga hesjet man òg poteteskålen.Men for å begynne med starten. I begynnelsen av juli setta man i gang å gjøre redskapene klar for slåtta. Slåtta tok til mykke seinere den gang. Man såg over ljåene om de var slitt eller om det trengtes nye. Ljåene hadde hengt oppe sia forrige år slik at festene til orvet var knusktørre og ljåene va slarkat og lause. Man fylte da vann i en stamp og lot de stå i noen daga til de va trutna og ikke lot seg rikke. Man såg òg ette om det va hesjestaur nok. Hvis man manglet, bar det tel skogs. På det området hadde man òg den muligheta at man ordna staur av den selja som va lagt ut tidlig på våren tel sauan. Selja va snaugnagd førr bork og va halvtørr. Riven måtte òg ha en omgang. Man setta inn nye tinna der det mangla. Emnan tel rivtinnan va spesial-lagra.
Vi som va unga og skulle lære å slå, blei setta tel å slå tørrabban. Her begynnte man med slåtta for å berge mest mulig småhøy før rabban tørka opp. Det her med småhøy va viktig, førr det lagra man før seg sjøl. Den gang va det om å gjøre å få vinterlam på grunn av kjøttvekta tel høsten. Heime hadde vi eget sauefjøs med telhøranes høysjå. Man brukte òg småhøy som en slags delikatesse når nokken av dyran va syke. Det her småtøyet lot seg ikke hesje, så det blei tørka på volden. Man bredde det utover og det blei kallt førr "breie". Hvis det trua med regn rakte man det sammen og laga smådunga som man kallte førr "mua". Det arbeidet kallte man førr å mue høy. (Samme uttrøkket bruktes når torva va halvbokna). Det va òg vanlig å mue høyet om kveldan hvis man hadde tid. Då måtte man breie det ut om morran. Hvis det tegna tel godt vær, sløyfa man hesjinga på de vollan der det va tørrest. Det innebar jo en viss risiko førr at det kunne ta lang tid og mykke ekstra arbeid hvis det blei regn, heller dugg. I virkeligheta betydde ikke ekstra-arbeid heller tid så mykke den gang, men det føltes godt å bli ferdig ette mange vikkes arbeid.
Det vanlige for de fleste va ljåslått, selv om det fantes heste-slåmaskina i bygda. Førr oss va det vanlig at vi slo med ljå heilt tel vi kom tel de største vollene. Då fikk vi en nabo som hadde slåmaskin tel å slå, og han brukte vårres hest.
Ette det eg huske va det ikke heilt vanlig med hesjestreng. Det va berre dem som dreiv med jordbruk i litt større målestokk som brukte det. Vi andre anvendte som regel gammelt linesnøre heller sisalsnøre. Det siste va antakelig nokka enklare å få tak i. Men eg veit òg at man skar opp garnlin i strimla, og brukte det som hesjetråd. Selve hesjinga gikk som regel bra hvis det va godt høyår, men hvis det va lite gras va det ei forferdelig raking førr å få høyet tel hesjen. Sleperive va ikke brukt. Det fantes ei sleperive i bygda, et stort monstrum, men den tjente sin hensikt førr eieren.
Man laga hesjen ferdig, så rakte man høyet tel . Då bar det tel å kjemme høyet, som det blei kallt. Det gikk ut på å bruke riva førr å få graset tel å ligge samme vei, førr då datt det ikke så lett av, særlig i vind. Og så va det det her med at hesjen sko se pen ut. Derførr va det mange som setta si ære i å lage ekstra pene kjemme, og at hesjen blei pen. Det va jo tidkrevanes, men va det nokka folk hadde, så va det tid tel å gjøre arbeidet ferdig uten å tenke på klokka, dagan heller vikken.
Men som med alt anna, nye tie kommer og med dem nye oppfinnelse, metoda og ikke minst redskapa. Med krigen kom òg den moderne tia snikanes, også tel Mellemjord og andre småplassa. Plassa som hadde småbruk med fra ei tel seks melkekyr, saua, nokken hadde geite og en del skaffa seg hesta som va blidd igjen ette tyskeren. Man brukte meir og meir Timotei når man sådde igjen jord som va pløyd opp. Den va nok lettare å arbeide med ette kvert som man skaffa seg sleperive. Men det va litt av en revolusjon som kom rekanes med folk som hadde vært ute og reist. Man laga ikke lenger heile hesja ferdig. Men la bare på den nederste tråden og når man hadde trekt høyet tel med sleperiva kom et anna redskap i bruk. No kjemma man ikke høyet lengre, men man brukte høygaffel tel riste opp høyet og legge det på tråden. Når den nederste tråden va full strekte man èn tel og sånn fortsetta det tel heile hesja va ferdig.
I den her perioden kom òg de første traktoren i bruk. Det va enkeltpersona som kjøpte traktor og oppretta små maskinstasjona som utførte arbeid førr folk. Då blei det vanlig å leie traktor tel de største vollan. Det sko endå gå nokken år førr nokken kjøpte traktor berre tel eget bruk.
Fra då eg begynte å huske va det en god del som hadde fjøs uten høylem. I endan på selve fjøset hadde man høyla, som vi kallte det førr. Derførr va tørrhøykjøring en jobb som va lite populær, førr når laen va nesten full va det et forferdelig arbeid å få høyet inn under taket. Særlig de dagan det va solsteik og varme. Då grensa det tel tortur å jobbe.
Høytørke og tørrhøy va viktig. Enkelte år gikk det lett, førr i mange tilfella trengte man ikke å hesje. Været va så godt at man tørka høyet på volden. Som nevnt ovaførre breia man ut høyet i tynt lag, og mot kveld heller hvis det trua med regn, rakte man det sammen og mua det. Det var jo arbeidskrevanes, og det va ikke alltid at man hadde nok hesjemateriell i gode høyår. Men det va regnsomra, då som no, og då røyna det på humøret. Det va somra kor høyet ikke blei ordentlig tørt, og då salta man høyet ette kvert som man fikk lurt inn ett lass heller to. Særlig ille va det då førr dem som ikke hadde hest, dem trilla heller bar inn høyet, og leide også folk med hest førr å få høyet i hus. Men då va dem avhengig av at hesteeieran hadde tadd inn sitt eget høy.
Tel å begynne med va de fleste redskapan heimlaga. Det gjaldt også det vi sko bruke tel tørrhøykjøring. En heller annen hadde fådd ideen med å sette hjul under sleden. Hjulan va av tre og plassert midt på sleden. Oppe på sleden hadde vi tregrinde som blei løfta av og på. Dem va òg heimlaga. De her grinden kallte vi førr høy heller torvehekke. Dem blei òg brukt tel å kjøre torv heim om vinteren. Dem va òg laga slik at man kunne løfte av ei side heller en ende førr å komme lettare tel.
Det e ikke så godt å seie kor mange kilo tørrhøy det gikk i ei sånn hekke, men det blei sagt at tre sånne lass va nok tel å fø en sau over vinteren. Omtrent det samme påsto man at en liten Lyngshest sko klare å overvintre på. Eg e ikke sikker, men ei ku trengte dobbelt så mykke høy i foringssesongen. Det her e nokka som sitt et heller anna sted i hauet, derførr e det mulig at eg huske galt.
Når man no ser at en mann aleine skaffe for tel masse kyr og ungdyr, og tenke tilbake på at vi jobba i fleire vikke førr å fø to-tre kyr, èn hest og nokken saua, ser man kor fort utviklinga ha gådd. Som regel starta vi med høya omtrent i midten av juli, og den 20. august holdt vi enda på å hesje på de største vollan. Når eg trekke fram 20. august, så slo det aldri feil. Vi hesja på øvervolIan som vi sa, og det falt sammen med at natt tel den 20. va det lov å sette seigarn på grunnan. Det i seg sjøl va en merkedag, og når båtan kom på land om morran den 21. med 150-200 og kanskje flere storsei, kan det nesten sammenlignes med julaften i vårres daga.
Høyonna va, selv om det va tungt å kombinere arbeid og fritid, ei trivelig tid. Vi som va unga og hadde adgang tel å bruke hesten tel å kjøre tørrhøy tel folk, skrapte sammen mange kronestøkka. Folk reiste vekk som slåttekara og rakarjente førr å tjene penga. Seinare kom også dem som utførte tjenesta med traktora tel, og skaffa seg inntekta . Så på det området va høyonna en viktig del av livet på bygden.
Som unga hadde vi kvert år perioda kor det va mulig å tjene seg nokken krone. Foruten høya, så va det torvinga på forsommeren og potetesopptakinga på høsten som ga mest. Men ette kvert som man blei større blei det òg en del arbeid med hesten, særlig i våronna. Men steikvarme, svartflue i tusentall og kampen om fritid gjorde høya tel nokka spesiellt. Heldigvis va middagskvilen så lang at vi fikk det obligatoriske sjøbadet mens de voksne kvilte middag, og det retta opp heilhetsinntrykket.
------------
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar