MAN TENKE SÅ MANGT

6.

BARNE OG UNGDOMSMINNA

Fjøsstell og unga då vi vaks opp

Vi vokste opp i ei tid då naturalhusholdning enda va en del av folks kverdag. Folk va avhengig av det naturen ga, derførr va småbruket en livsviktig del av kampen førr telværelsen.
Det va naturlig at vi unga blei tidlig kobla inn med lettare arbeid. No va det ikke det at innsatsen alltid va like god, men den va en del av en felles ansvarsfølelse, og lærte oss å mestre oppgava på en naturlig måte. Det va nok heilt umulig den gang å kunne forutse den enorme utviklinga som vi ha hadd ette krigen.

De gammeldagse fjøsan va av tømmer i den enden som dyran sko vere i, og veggan i høyladen va av bord. Det va ikke møkkerkjeller under, men ei glugge i fjøsveggen som møkra blei kasta ut gjenna. Inne i fjøsen sto kyrne på èi side og sauan på den andre. Enkelte hadde òg spesielle sauefjøs som sto førr seg sjøl.
I hovedfjøsen sto ei grue i et hjørne. I grua sto ei enorm stor gryte, og i den kokte man løypning. Denne løypninga kunne bestå av mange ting. Den var viktig, både som kraftfor og førr å spare på høyet. Vårknipa va et spøkelse som herja kver vår. Grunnen tel det var at fattigdom gjorde at man setta på fleire dyr over vinteren enn man hadde fòr tel.

Man tok vare på det høyet som dyran ikke hadde spist og hadde ligget på og tråkka på, og vaska det. Sammen med husholdningsavfall, fiskeresta, sild, av og tel lodde, (cellulose under krigen) og tang og tare, blanda man det sammen i den store gryta og kokte det. Det hendte òg at man hadde råd til å kjøpe sildemel eller annet mel som av en eller anna grunn ikke kunne brukes tel menneskemat. Den her prosessen krevde et enormt arbeide førr kvinnfolkan mens mannan va på Lofoten. Det va her, vi som unga, kom inn i bildet. Det gikk store mengda med ved førr å få vatnet i den store gryta på kok. Å høgge fjøsved va en av oppgavan vi fikk. Det va førr det meste raskved som blei brukt, toppan, greinan og tynnere trær blei òg brukt.

Det gikk også store mengda med vann tel en fjøs med tre fire kyr, hest og mange saua. Man hadde ikke innlagt vann den gangen, så det måtte hentes fra nermeste vannkilde, og den låg omtrent èn kilometer unna. Om våren og høsten henta man vann tel fjøsen litt nermare, men om vinteren va det ingen anna utvei enn å hente vann fra nærmaste elv. Det va et slit av en annen verden. Særlig førr dem som ikke hadde hest. En del hadde nok brynn litt nermare, men som oftest va den tørr om vinteren, så då måtte det kjelke og handmakt tel. No va vi så heldig at vi hadde hest, men det va ikke alltid like greit førr en liten guttonge å få selan på hesten. Alt avhang av ka slags humør gammelhesten va i.

Vannhenting va ikke nokka lett jobb. Førr ette kvert som vinteren lei blei issvullen rundt vannhullet tjukkar og tjukkare. Tel slutt måtte det hugges mange trinn ned førr man kom ned tel vannet. Det kom av at når man skulle tømme bøtta søltes det nokka og dermed bygdes issvullen opp. Derførr va det høvelig å være to om jobben, men som regel va man aleina, så det kunne ofte bli stritt førr oss.

Andre oppgava va å hente tang tel løypninga. Då va man avhengig av fjære-sjø. Ofte inntraff den grytidlig om morran og seint på ettemiddagen. Det bar også ofte tel skogs førr å hente brom, som også va en del av foret. Brom e nokka så enkelt som toppa og kvista av nyfeldte bjørketrær. I tillegg høgde vi selje som blei lagt ute sånn at sauan kunne ete barken. Ellers gikk vi på myren og henta dausenne, som vi kallte det. Det va gras som hadde stådd over vinteren. En del av kverdagen førr oss va òg at vi som hadde hest måtte kjøre førr naboan, enten det nå va tang eller anna tel fjøs og hus.

Vårknipa va en trussel kver einaste vår. Det va dårlige tider og fattigdommen va stor, så det blei setta på førr mange dyr over vinteren. Derførr blei probleman i fjøsan også ungan sine problem. I og med at dem va så mykke involvert i det daglige arbeidet, og såg elendigheta , samtidig som dem va blidd vant med dyr og va blidd glad i dem, va det heilt naturlig. Derførr va det like stor stas kver vår når det blei grønt i bakkan , då blei det liksom naturen som fikk ansvar førr dyran.

Fjøsen va et viktig senter førr familien, førdi man va avhengig av gode år. Fine kalva og mange lam va kjærkommen, førr då blei det mat tel folk. Når kyrne kalva blei det melk, som hadde mye å si for kostholdet. Derførr va det viktig å følle med når ei ku va ventanes, som man sa. Like viktig va det å følle med når en sau sko lamme. Det va alltid spennanes å se at alt gikk greit. Man va ikke trygg førr kua eller sauen hadde "gredd" seg. Ette det eg skjønne va det når morkaka kom ut ette fødselen. Mange netter satt man kamerat i fjøsen. Det blei mange ventetima førr en søvnig og mørkeredd pjokk. Men med hesten si småhumring, de andre dyran si ørting og lyda sammen med fjøsvarmen, gjorde at verden tross mørkna og uvær va trygg. Når så den nye telveksten va kommen, va det stas og glede.

Mange ganga kom arbeidsoppgaven og lekselesinga på kollisjonskurs med vårtes plana og fritidsaktiviteta. Det e allikevel bemerkelsesverdig at vi klarte å kombinere de her tingan, selv om man av og tel tøyde grensan vel langt. Men like bemerkelsesverdig e det at vi nokså tidlig følte ansvar førr det som angikk heimen. Ette kvert blei vi pålagt større og større oppgava. Det va ikke nokka uvanlig at vi måtte sko hesten når det va nødvendig. Ette som utviklinga gikk framover kom det litt annerledes oppgava. Det va f.eks. å ta tømmartur med melkebilen tel Tromsø. Det blei setta opp ei liste over kem som hadde tur tel å være med melkebilen å tømme melka på meieriet. Leveringa tel meieriet avløyste separatoren, som igjen hadde avløyst metoden med å ha melka i iskalde brynna førr å få fløte på ho. Fløten blei som oftest setta tel side førr å surne sånn at det blei rømme. Og rømmen blei brukt tel å kjerne smør av.

Når man no tenke telbake på den tia synes man ikke at vi tok skade av å vere så innblanda i arbeid og problema. Vi hadde en eventyrlig evne tel å kombinere lek og alvor. Førr vi hadde så utrulig mange fritidsaktiviteta som skapte samhold og kameratskap. Vi var alle omtrent i samme bås, nokken hadde det litt meir romslig enn andre når det gjaldt økonomi, men ute i lek og alvor merkas det ikke. Det einaste måtte vere at nokken va nødt tel å bruke kommaga litt lenger enn andre.

Dagens unga e på en måte heldige som har organiserte tilbud, men vi va meir oppfinnsomme
og selvstendige. Vi hadde ikke nokka tidsskjema om treningstie, og va heller ikke avhengig av at en voksen kom med nøkkel førr å låse opp døre. Det kunne nok bli slitsomt noen ganga, men det va så naturlig førr oss, førr vi visste ikke av nokka anna.

----------------------

forord tel fortellinga